James Bloodworth gikk undercover i seks måneder – med eget navn og egen ID

– Jeg forventet ikke at det skulle bli enkelt, men jeg var redd det ville bli for kjedelig til å skrive om, sier James Bloodworth.

Der tok han feil.

For tre år siden sa han opp den trygge redaktørjobben han hadde i et politisk nettsted i Storbritannia, for å ta dårlig betalte jobber og leve fra hånd til munn.

Alt for å på sikt lage journalistikk som kunne skape endringer for noen av de svakeste.

Bak glansbildet

I mediene hadde politikere lenge presentert et glansbilde av hvor bra det gikk med den britiske økonomien, ifølge Bloodworth. Han visste at det samtidig fantes en bakside – det ble flere hjemløse, mer fattigdom, mange arbeidere hadde dårlige kontrakter og ble utnyttet av bedrifter.

Det var dette den britiske journalisten og forfatteren ville undersøke nærmere, og i seks måneder gikk han derfor «undercover» som løsarbeider i fire bransjer, på ulike steder i landet. Det ble til boka Innleid og underbetalt – undercover i et arbeidsliv uten rettigheter, som kom ut i fjor.

Den første jobben han fikk var som lagermedarbeider hos Amazon, gjennom et rekrutteringsbyrå.

– Jeg var redd det ville bli for lite å skrive om fra et slikt miljø, at jeg ville få problemer med å fylle sidene. I stedet ble jeg sjokkert, sier Bloodworth.

«Holy shit, this is crazy!»

Bloodworth skriver nå for nyhetsnettstedet International Business Times og har vært publisert i blant andre The Guardian, New York Review of Books og Wall Street Journal.

Briten var i Drammen forrige helg på «Gull og gråstein»-konferanse, for å inspirere norske journalister til hvordan jobbe i det skjulte i hverdagen. Der ble han intervjuet på scena av Norpublica-journalist Kjersti Veel Krauss.

– Arbeidskårene var helt umenneskelige. Allerede første dag tenkte jeg «holy shit, this is crazy!», sier Bloodworth, og forteller om de strenge reglene han og de andre arbeiderne måtte jobbe etter.

De daglige sikkerhetskontroller for å komme inn og ut av lagerlokalene, til og med for å gå på toalettet. At man fikk anmerkninger om for eksempel toalettpausen ble for lang, og etter seks slike kunne man miste jobben. Hvordan de ansatte ble konstant overvåka av sikkerhetskameraer i hele lokalet, og med gps-klokker som holdt oversikt over både effektivitet og hvor de var til enhver tid. Om man ikke var effektiv nok fikk man sparken, eller man ble «released», som det het på amazonsk.

– Sjefene hadde et merkelig språk for å dekke til faktiske forhold. Vi kunne ikke snakke om ansatte og sjefer, vi var alle «associates», som om det var en stor, lykkelig familie. Sannheten er at det er folk som utnytter, og folk som blir utnytta.

Lønna var ikke bedre, for enkelte var den så lav som 62 pence per time den første måneden, altså drøye 7 kroner etter dagens kurser.

Etter en knapp måned i Amazon jobbet han i hjemmesykepleiertjenesten i Blackpool, som telefonselger hos et forsikringsselskap og til slutt ble han Uber-sjåfør.

– Jeg ville fortelle historiene vi aldri hører eller leser om i mediene. Journalister flest bryr seg ikke så mye om de menneskene jeg har skrevet om i boka.

I seks måneder flyttet han rundt i landet og levde et helt annet liv enn han gjør til vanlig.

– Det er klart det var ensomt til tider, men jeg bodde ofte med noen av dem jeg jobbet med. Det var vanskelig, men det var en del av prosessen.

Brukte egen identitet

Selv om Bloodworth jobbet i det skjulte, brukte han hele tiden sitt eget navn og sin egen ID. Det kunne han fint gjøre fordi få av disse selskapene bryr seg med å sjekke bakgrunnen til de mange hundre arbeiderne de ansetter om gangen.

Noen få justeringer i CV-en var det som måtte til, som å fjerne sin journalistiske erfaring, og justere på datoene for de jobbene han hadde hatt før han kom inn i journalistikken.

Deretter var det bare å fylle ut et skjema og ta en rusmiddeltest, så fikk han jobben. At jobbene var spredt utover landet gjorde det enklere å være anonym. Skulle han gjort dette i et mindre lokalsamfunn måtte han ha gått lenger, tror han.

– Da ville jeg kanskje klipt bort håret og spart til langt skjegg. Og kanskje brukt falsk ID, kanskje via det mørke nettet. Der jeg kommer fra bor det rundt 20.000 personer, men jeg tror fortsatt jeg kunne kommet unna med det om jeg tok meg jobb på en fabrikk. Der er man så anonyme.

Vanskelig å være balansert

Til å begynne med jobbet han bare, og lot som ingenting. Når ingen kunne se det tok han små notater, som han finskrev nesten hver dag når han kom hjem. Etter hvert røpet han prosjektet til noen kollegaer, og intervjuet dem. Noen ble overrasket, men de aller fleste ville gjerne snakke. Det var etisk utfordrende å være balansert, sier forfatteren.

– Jeg kunne ikke finne noen i Amazon som var positive, og de fleste hatet jobben sin. Enkelte sa det var som moderne slaveri.

Bare én person, en rumensk kvinne på fabrikken, spurte Bloodworth direkte om hva han egentlig gjorde der. «Du ser ikke ut som en slik type. Du har ikke et arbeideransikt», sa hun, ifølge forfatteren.

– Du må gå 100 prosent inn for det du gjør, og tvinge deg selv til å tro på det, da vil det også påvirke oppførselen din. Hvis jeg ikke hadde klart det kunne hele prosjektet gått i vasken. Karrieren min stod på spill.

I de andre bransjene var det heller ikke mye positivitet å hente. I hjemmetjenesten trakk noen fram at de likte å bidra til samfunnet ved å hjelpe folk som trenger det, og i Uber var noen glad for å styre sin egen hverdag.

Avviser kritikk

Til sammen brukte Bloodworth 18 måneder på arbeidet med boka. Da den kom satte den i gang en stor debatt om minstelønnsjobber i Storbritannia, og krass kritikk av selskapene. Med den kom også kritikere som mente boka ikke var autentisk, at Bloodworth drev med en form for fattigdomsturisme, og at ei slik bok burde ha kommet fra en som jobber under slike forhold til vanlig.

Det avviser Bloodworth. For det første fordi han mener det nærmest er umulig for en som jobber så lange dager å skrive bok ved siden av.

– Jeg følte meg heller aldri som bedre enn dem jeg jobbet sammen med. Jeg hadde jo sagt opp jobben jeg hadde fra før, og hvis bokprosjektet gikk galt kunne det hende jeg måtte bli værende, sier Bloodworth, som levde av inntektene han fikk fra lavlønnsjobbene flere måneder av prosjektet.

At han gjorde seg selv til karakter i boka var viktig for å menneskeliggjøre historia, og skape en mindre distanse mellom leserne og de faktiske arbeiderne, mener journalisten. Det trenger dessuten ikke å handler om hvor autentisk boka er, påpeker han.

– Det vi gjør blir aldri 100 prosent autentisk. Det blir som med en krigsjournalist som er «embeddet» med forsvaret. Det vil ikke bli helt autentisk, men det har fortsatt en stor verdi å fortelle hva som skjer og hvordan det er, sier han, og spør:

– Hva er best? Å skrive verdens mest autentiske bok, eller en bok som skaper store endringer?

For boka har endret noen ting, selv om flere var kritiske, og selv om særlig Amazon avviste at forholdene var slik Bloodworth beskrev, uten å kunne motbevise det. Likevel økte selskapet lønningene med flere pund i timen i Storbritannia, og flere dollar i timen i USA.