13. oktober i fjor ble fem personer drept og tre skadet etter angrepet i Kongsberg sentrum. Her gjør politiet undersøkelser samme kveld.
13. oktober i fjor ble fem personer drept og tre skadet etter angrepet i Kongsberg sentrum. Her gjør politiet undersøkelser samme kveld.

Intervjuet over 120 kilder om Kongsberg-drapsmannen

Graveprosjekt på tvers av Amedia-aviser.

Publisert Sist oppdatert

I forrige uke konkluderte den rettspsykiatriske rapporten om Kongsberg-drapsmannen Espen Andersen Bråthen med at han trolig var utilregnelig under angrepet i oktober 2021.

Siden kort tid etter hendelsen har Amedia-avisene Laagendalsposten, Drammens Tidende (DT) og Nettavisen jobbet tett på saken for å kartlegge Bråthens livshistorie. Samarbeidet har ført til en artikkelserie som forsøker å tegne et bilde av hvem Bråthen var, og hvorfor han endte som drapsmann.

– Naturlig

En av seriens første deler er historien om Bråthen – en omfattende artikkel som er resultat av over 120 intervjuer med mennesker som har hatt et forhold til gjerningsmannen.

Ansvarlig redaktør og daglig leder i Laagendalsposten, Jørn Steinmoen, er en av dem som tok initiativet til prosjektet allerede noen dager etter hendelsen. Etter en pågående samtale med Drammens Tidende-redaktør Espen Sandli, bestemmer de tre avisene seg for å grave.

– For oss føltes det helt naturlig å gå dypt inn i denne saken – uten at vi hadde klart for oss hva resultatet skulle bli. Da samarbeidet var inngått satt vi plutselig med ulike kompetanse- og kildenettverk som utfylte hverandre. Det måtte vi jo bruke til noe, sier Steinmoen til Journalisten.

Tror mange kjenner seg igjen

Kort tid etter hendelsen i Kongsberg blusser debatten om psykisk helse, utilregnelighet og psykiatri opp. Det beskriver Steinmoen som både drivkraften og holdepunktet for prosjektet.

Ansvarlig redaktør i Laagendalsposten, Jørn Steinmoen, tok initiativ til graveprosjektet om Kongsberg-drapsmannen.
Ansvarlig redaktør i Laagendalsposten, Jørn Steinmoen, tok initiativ til graveprosjektet om Kongsberg-drapsmannen.

– Det var tidlig i fasen at politiet var inne på dette med psykiatri – som vi nå fikk bekreftet av den rettspsykiatriske rapporten. Vi tror at dette kunne ha skjedd hvor som helst i Norge, og derfor har det vært viktig å kaste lys over hva samfunnet kan gjøre av forbedringer, sier redaktøren.

For å bidra til det han beskriver som en viktig debatt for det norske samfunnet, og for å finne ut av hvordan dette kunne gå så galt, har det vært avgjørende å få innsikt i hele historien.

– Selv om den er unik, tror jeg at mange kjenner seg igjen i lignende historier. Derfor er det så utrolig viktig å bruke tid og ressurser på å få den frem.

– Samfunnet har et ansvar

Og prosjektet har utvilsomt vært ressurskrevende. Steinmoen legger ikke skjul på at i overkant av 120 kilder, hvorav de fleste har ønsket anonymitet, har vært noe å bryne seg på.

– Anonymitet har vært et vilkår for mange for å åpne seg, som i seg selv er en presseetisk utfordring. For oss har det derfor vært viktig at flere av kildene kan bekrefte hendelser fra de samme tidsperiodene.

Redaktøren forteller videre at kildene har blitt funnet ved å kartlegge berøringspunkter de har i gjerningsmannens liv. I den første publiserte delen av graveprosjektet vises det blant annet til klasselister fra barneskolen.

For å kunne bekrefte det de anonyme kildene hevder, har redaksjonene gjennomgått alle utsagnene i sammenheng.

– Å lage en sak om en person som ikke er i stand til å kunne forsvare seg, er i utgangspunktet veldig krevende. Men vi har landet på at samfunnet har et ansvar, og derfor er det så viktig å få frem historien, sier Steinmoen.

Nødvendig empati

Til tross for at de involverte redaksjonene har vært bevisste på at prosjektet har vært belastende for mange, har debattspørsmålet likevel veid tyngst. Steinmoen forteller at balansegangen mellom det som kan oppleves som invaderende for kildene, og det som er nødvendig for å fortelle historien, har vært vanskelig.

– Vi har vært opptatt av å få frem relevant informasjon som viser at dette skjedde gradvis. For å få til det måtte vi få frem livslinjen i hans historie. Det kan være krevende å fortelle om for kildene, og derfor er jeg glad for at vi har kunnet bruke så mange timer med kildene, sier redaktøren før han legger til:

– Vi har vært veldig spent på om vi klarte det. Heldigvis har responsen fra leserne vært positiv, og de har forståelse for at dette er viktig journalistikk.

Det takker han journalistene bak prosjektet for: Katrine Alexandra Leirmo Heiberg og Jenny Ulstein fra Laagendalsposten, Farid Ighoubah fra Nettavisen og Arild R. Hansen fra DT.

– Jeg må si at jeg synes reporterne har gjort en særdeles grundig jobb, samtidig som de har klart å ta hensyn til at historien berører mange. Det er den empatien som trengs for å lage slike saker, og det synes jeg de fortjener ros for, avslutter Steinmoen.

Powered by Labrador CMS