Tilsvar til Anders Lie Brennas tekst «Nei, vindkraft er ikke etnisk rensning» som Journalisten publiserte onsdag 13. mai 2020.
Reinsdriftssamer på Fosen ble nylig tilkjent 90 millioner kroner i erstatning, etter at Fosen Vind ødela reinbeitene for all fremtid. Fosen-saken viser at vindkraftutbygging ødelegger beiteområder for rein. Til tross for dette har Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) og Olje- og energidepartementet (OED) åpnet opp for vindindustri i samiske reindriftsområder også i Vefsn (Øyfjellet).
Angrep på samisk kultur
Reindriften er en bærebjelke i samisk kultur. Et angrep på reindriften er derfor et angrep på hele Sápmi. Ifølge Grunnlovens § 108 skal de statlige styresmaktene «leggje til rette for at den samiske folkegruppa kan tryggje og utvikle samisk språk, kultur og samfunnsliv».
I naturmangfoldloven § 1 heter det at «naturen med dens biologiske, landskapsmessige og geologiske mangfold og økologiske prosesser tas vare på ved bærekraftig bruk og vern, også slik at den gir grunnlag for menneskenes virksomhet, kultur, helse og trivsel, nå og i fremtiden, også som grunnlag for samisk kultur». Om NVE og OED respekterte disse lovene, ville de aldri kunne åpnet opp for vindkraftutbygging i samiske reindriftsområder.
Store norske leksikon definerer etnisk rensning som en «betegnelse for å fordrive en folkegruppe fra et nærmere angitt landområde ved hjelp av tvangsmidler, press eller frykt».
Selv om begrepet etnisk rensning er relativt nytt, er det ikke noe nytt at dette faktisk forekommer. «Det finnes mange eksempler gjennom historien på hvordan en folkegruppe med maktmidler har fjernet én eller flere andre grupper, for selv å ta deres territorium i besittelse» (SNL, 2014).
«Nei, vindkraft er ikke etnisk rensning», skriver Anders Lie Brenna 13. mai, på lederplass i energibransjens egen nettpublikasjon enerWE, og i Journalisten.
Brenna har rett i at vindkraftutbygging i seg selv ikke er etnisk rensning. Likevel kan etnisk rensning bli konsekvensen.
Når representanter for majoritetsbefolkningen i dag tilrettelegger for okkupasjon av Sápmi, opprettholdes den overgrepshistorien som kong Olav ba samene om unnskyldning for ved åpningen av det første Sametinget i 1989, en unnskyldning som siden ble gjentatt av både kong Harald, i 1997, og av daværende statsminister Kjell Magne Bondevik, i nyttårstalen for 1999.
«Når det snakkes om etnisk rensning, snakkes det som regel om folkemord og utstrakt bruk av vold», argumenterer Brenna.
Imidlertid er ikke folkemord noe kriterium i Store norske leksikons definisjon. Det sentrale i definisjonen er bruken av maktmidler, og det faktum at man stjeler landområder.
Misforstår med vilje?
Klarer ikke Brenna å skille mellom selve definisjonen og eksemplene som blir gitt, eller misforstår han med vilje for å svekke Fjeldavlis troverdighet (etos)? Kanskje er det for vondt å innse at man bidrar til å fordrive en minoritet, og slik sett støtter strukturell rasisme? Inntrykket man lett kan få, er at Brenna først og fremst vil tviholde på den virkelighetsoppfatningen (doxa) industrien er tjent med.
Vindkraftindustrien forsøker gjennom reklame og propaganda å få folk til å tro at vi må ofre natur for å redde klimaet. Ny forskning slår beina under denne myten. Det beste vi kan gjøre for klimaet er å spare naturen, konkluderes det i den ferske rapporten «Karbonlagring i norske økosystemer» (2020), publisert av Norsk institutt for naturforskning (NINA).
Når Solberg-regjeringen, NHO og Equinor ivrer for vindkraft, handler det ikke om å kutte ned på det fossile. Tvert imot er planen å fullelektrifisere norsk sokkel for å forlenge oljealderen.
Vindkraftutbyggingen ødelegger naturen med et tempo og en brutalitet som mangler sidestykke i norsk historie, og majoriteten i befolkningen har ennå ikke oppdaget det. Dette legitimerer, etter vårt syn, bruken av sterke ord og uttrykk. Brenna er ikke enig.
«Vi kan ikke ha et samfunn der denne debattformen blir akseptert», mener han. Hvorvidt vi kan ha et samfunn hvor urbefolkningens landområder okkuperes mens majoriteten tier, mener han ikke noe om. Mens Sagat og KSU.no får beskjed om et publiseringen av Fjeldavlis tekst er «ekstra skremmende», får Motvind Norge beskjed om å «rydde i rekkene».
Vårt største miljøproblem
Tap av naturareal er et av våre aller største miljøproblemer, ifølge FNs naturpanel. En million arter står i fare for å bli utryddet grunnet arealendringer. I Norge er det i dag vindindustrien som skaper de største og mest dramatiske arealendringene.
Siden 1970 har Jordens biomasse av viltlevende virveldyr blitt redusert med 60 prosent. Siden starten av den industrielle revolusjon, er våtmarker globalt redusert med hele 87 prosent. Hvert eneste år forsvinner det globalt et skogsareal som tilsvarer halvparten av Norges landareal.
I denne virkeligheten er det hodeløst inntil det ufattelige at det er politisk mulig å gå inn for å bygge ned enda mer natur med landbasert vindkraft, som er en særlig arealkrevende og naturødeleggende energiform.
Hver kvadratkilometer natur som forsvinner lokalt, bidrar til det globale naturtapet. For samisk kultur er vindkraftens ødeleggelser det verste angrepet siden fornorskingstiden.
De 93 vindkraftkonsesjonene som allerede er gitt, vil resultere i rundt 2000 kvadratkilometer som ødelegges permanent, hvis man ikke får stanset noen av prosjektene. Vindkraftens enorme arealbeslag er en virkelighet som lenge har blitt forsøkt underslått, ved å regne flatene mellom turbinene i et vindkraftanlegg som intakte områder.
Ødelagt og fragmentert
Arealene mellom vindturbiner i et vindkraftanlegg er selvfølgelig ikke lenger intakt natur, men ødelagte og fragmenterte arealer gjennomskåret av utgravninger, skjæringer og fyllinger i terrenget.
Hver turbin krever en kranoppstillingsplass på størrelse med en halv fotballbane. I tillegg kommer internveien mellom alle turbinene. Et turbinfundament består av 400-1100 tonn armert betong, med bolter som kan gå 20 meter ned i underlaget når det monteres i fjell.
I Norge har vi i dag kraftoverskudd, og vi har mye å gå på når det gjelder energiøkonomisering. Videre har vi gode muligheter til å få ut mer kraft fra eksisterende vannkraftverk. Hvis vi noen gang kommer til å trenge vindkraft, er det fordi vi har sendt for mye av vannkraften ut av landet, jamfør regjeringens Tyskland-avtale.
Det er den stabile vannkraften som er attraktiv for utlandet. Kommer vi oss ikke ut av Tyskland-avtalen, vil vi i 2030 kunne sitte igjen med ustabil vindkraft, dyrere strøm og ødelagt natur. Vannkraften har gitt norske bedrifter et viktig konkurransefortrinn, og dette står vi nå i fare for å miste.
Journalisten bør ta i betraktning at enerWE først og fremst løfter frem de perspektivene som energibransjen selv er tjent med.
Ettersom Christina Fjeldavli ikke ble informert av Journalisten om Anders Lie Brennas angrep på hennes begrepsbruk, kommer tilsvaret seint. Vi oppdaget at Brenna hadde fått innlegget sitt publisert av Journalisten ved en tilfeldighet.
