Frilansjournalist Henrik Wiedswang Horjen har gjennom flere år jobbet som frilansjournalist og vikar i Budstikkas redaksjoner. Da Lars Johnsen for noen uker siden publiserte en kommentar hvor han hevdet sjefredaktør Andreas Gjølme var feig som ikke publiserte kritiske artikler om maktmennesker i avisens nedslagsfelt, kjente Horjen seg igjen. Han hadde selv skrevet en slik sak, men versjonen som kom på trykk var ikke slik han laget den.
– Helt ulik
– Materialet mitt var sakset om og det ble en artikkel helt ulik den jeg leverte inn, og helt ulik slik den burde se ut. Jeg fikk beskjed om at artikkelen måtte se ut som den da forelå, hvis ikke ville vi komme i trøbbel, forteller Horjen som etter en stund som økonomijournalist for Norsk Fiskeoppdrett og Aftenposten, i dag er han frilanser for blant annet VG og IntraFish fra Bergen i tillegg til å studere ved Norges Handelshøyskole.
Journalisten har fått dokumentene Horjen har hentet inn til artikkelen, samt e-postutveksling med kilder og utkast av artiklene hans.
Jaktet smutthull
Saken ble arbeidet fram i mars 2011. Den handlet om Tandberg Eiendom i Asker som gjennom sitt eierskap i Bellevue hotell forsøkte å finne smutthull i loven for å unngå tilretteleggelse for handikappede til en utleier som på dette tidspunktet skulle drive sushirestaurant i det gamle hotellet.
Begrepet smutthull finner Horjen i en epost mellom styreledelse i eiendomsselskapet og sivilarkitekt Håkon Vigsnæs, hvor førstnevnte spør arkitekten om å finne “smutthull”.
I eposten skriver styremedlem Espen Tandberg til sin bror og styreleder Gudbrand Tandberg om betingelsene for å få ferdigstilt lokalet: «Da må høyst sannsynlig HC toalett og rampe på plass (dere må sjekke om det er et smutthull her – som gjør at vi kan unngå dette …)»
Horjen har dette som utgangspunkt og intervjuer flere kilder. Blant annet en seniorrådgiver i Statens bygningstekniske etat. Seksjonsleder for byggetekniske saker i Asker kommune. Folk fra Likestillings- og diskrimineringsombudet får uttale seg kritisk til forsøket på å unngå tilretteleggelse for funksjonshemmede. Horjen intervjuet også mannen som skulle drive restaurant i lokalet, og som ikke var klar over at lokalene ikke var ferdigstilt slik eiendomsselskapet hadde lovet.
Kilder forsvant
I versjonen Horjen ser første gang samme dag som den sendes til trykking, er de fleste kildene fjernet. Den første av to artikler er vinklet på en slik måte at Horjen mener det fremstår som om leietaker, og ikke huseier, er ansvarlig for de nødvendige godkjennelser av byggmassen (se faksimile).
Det er stikk i strid med kjernen i saken, mener Horjen, som viser til Tandberg Eiendoms søk etter smutthull og manglende innlevering av søknader.
Dialogen om å finne smutthull er fjernet fra den første av to artikler. I den neste er den omtalt, men ikke gjengitt direkte.
Horjen opplever at Gjølme sensurerte hans originalmanus.
Dagen etter kommer artikkelen om søket etter smutthull. Her er også flere av kildene Horjen har hentet inn fjernet. Asker kommune får uttale at de ikke liker bruken av smutthull og at dette er formidlet til eiendomsselskapet. At kommunens representant også forteller at det ikke er sendt inn søknad om bruksendring, er fjernet.
I neste avsnitt forklarer Gudbrand Tandberg at ordet smutthull var ment i overført betydning. Han forteller Budstikka at ordet er myntet på selve bruken av lokalene. Lokaler som i utgangspunktet var tenkt som et rent takeaway-sted. Tandberg forteller at det vil komme en fleksibel løsning i tråd med kravene. Det vil si en rampe som kan hektes av og på ved behov.
Sist i artikkelen kommer det som skulle blitt en oppfølgingssak dagen etter, restauranteier Hoang Phong som trodde alt var i orden. Han sier han var ukjent med at gården ikke var godkjent og at han allerede hadde kjøpt inn fisken slik at han kan drive restaurant.
Budstikka illustrerte den redigerte versjonen med et bilde av Phong, som uttaler seg helt til sist og ikke er hovedperson. Bildet forklarer ikke tittelen «Lette etter smutthull».
Gjølme grep inn
– Hvordan artikkelen presenteres har også mye å si, mener Horjen.
Horjen forteller at han var helt uenig i ledelsens avgjørelse. Han opplevde at det var andre argumenter enn redaksjonelle som gjorde at saken endret så kraftig som dette.
– Det hendte så å si aldri at artikler ble skrevet om etter at de ble levert, i hvert fall ikke i stor grad. Her er det en omveltning av artikkelen, det var ikke praksis.
I løpet av arbeidet med saken hadde Horjen løpende dialog med mellomlederen og fikk slik han forteller det backing for derfra. Men da artikkelen ble levert, måtte den gjennom Gjølme for vurdering. Angivelig skal redaktøren ha blitt forbannet og gjort det klart at slike artikler ikke skulle på trykk.
– Gjølme snakket aldri med meg om artikkelen. Det var ikke kultur for slikt, forklarer Horjen. Han forteller at han heller aldri fikk noen forklaring på hva det var som gjorde at redaktøren ble forbannet og artikkelen så sterkt omskrevet.
Tar avgjørelser
Sjefredaktør Gjølme skriver i en epost til Journalisten at han oppfatter Horjen som tydelig misfornøyd med hvordan saken hans ble behandlet. Selv husker ikke Gjølme saken så godt, men han har lett den fram fra arkivet.
– Den har en kritisk vinkling, samt et bilde som står til saken. Det er tatt av Horjen selv. Av dataloggen kan jeg dessuten se at flere har vært inne i saken før den ble satt på trykk, inkludert meg selv. Det tyder på at det har vært en diskusjon internt knyttet til artikkelen, men etter to år husker jeg dessverre ikke hva denne gikk ut på. At artikler drøftes av flere – også sjefredaktøren – før den publiseres, skjer selvsagt med ujevne mellomrom. Men det skjer selvfølgelig uten at hele redaksjonen involveres, sier Gjølme.
Han skriver videre at etter 20 år som sjefredaktør har han også tatt avgjørelser som noen vil si er gale.
– Og hvor noen antakelig vil anklage meg for å være feig. Det tåler jeg selvsagt.
Lokale utfordringer
Gjølme skriver videre at som journalister og redaktører i et lokalt mediehus, bor og lever man ofte i det samme lokalmiljøet som kildene og intervjuobjektene. Det skaper flere utfordringer; blant annet opplever mange det som mer nærgående å bli omtalt i lokalavisen enn i riksaviser. Dette, mener han, krever en løpende etisk vurdering av hva som skrives og hvordan det skrives.
– Som sjefredaktør i Budstikka har jeg også opplevd at mennesker forsøker å bruke personlige relasjoner for å få den pressedekningen de ønsker. Det er en krevende, men viktig oppgave å stå imot slikt press.
Vingeklipper
– Jeg mener Gjølme har et forklaringsproblem når saker av denne typen vingeklippes fordi han mener de ikke holder mål. Da undergraver han tilliten til avisen, sier Horjen.
Han fortsatte likevel i vikariatet sitt et halvt år til. Da hadde han vært frilanser og vikar i tre perioder for avisen. Han ønsket seg noe mer fast, men det var det ikke rom for i Budstikka, så Horjen dro til Bergen for å skrive om oppdrettsnæringen. Også etter at han flyttet til Bergen har han levert innhold til Budstikka.
Vil være kritisk
– Jeg ønsker ikke å diskutere enkeltsaker i Journalistens spalter. Men lytter gjerne til saklig kritikk, ikke minst fordi jeg mener temaet “kilder og kildekritikk” er viktig. Lokalmediene har en særegen, og utfordrende posisjon i Medie-Norge, med et helt spesielt presseetisk ansvar. Vi skal både være lokalmiljøets venn og vaktbikkje, skriver Gjølme.
Redaktøren forklarer at det i mediehusets innholdsstrategi heter det at «Budstikka skal rette et kritisk lys mot myndigheter og maktpersoner, og engasjere våre lesere gjennom levende reportasjer, nære historier, meningsstoff og god, gjennomarbeidet journalistikk».
– Det er målet vi arbeider etter og som skal sørge for at Budstikka har en sterk posisjon i Asker og Bærum også i fremtiden. Noen ganger lykkes vi, andre ganger får vi kritikk – også av unge frilansere. Begge deler setter vi pris på og lever vi godt med.
