NRK bad Pedersen om dopingforsikring

– Det er lett å bli så mistenksom at man mistenker alle, men vi er nødt til å stole på folk når de sier de intet vet, sier Dagbladets sportsredaktør Esten O. Sæther om turbulensen rundt tv-dekning av sykkel.

– Kanskje et stoffområde som doping med fordel kunne dekkes av andre avdelinger enn sportsredaksjonen, undrer Andreas Selliaas, seniorrådgiver i PR-byrået Nucleus og tidligere spesialrådgiver i Norges Idrettsforbund.

Troverdige?

I kjølvannet av de store dopingskandalene rundt Tour de France-konge Lance Armstrong og tidligere sykkelproff og sportssjef i Sykkelforbundet Steffen Kjærgaard, blir det stilt troverdighetsspørsmål rundt troverdigheten til sykkeljournalister generelt og Dag Otto Lauritzen og Dag Erik Pedersen spesielt.

De har begge vært profesjonelle sykkelryttere i en periode hvor doping tilsynelatende fløt fritt i sykkelmiljøet, og begge kommenterer i dag (blant annet) sykkelsport, for henholdsvis TV 2 og NRK.

Lauritzen er kategorisk på at han aldri dopet seg, mens Pedersen vedgår at han som aktiv fikk sprøyter av profflagets leger han ikke visste hva inneholdt. Han tilbakeviser likevel at det dreide seg om forbudte stoffer.

Bedt om forsikringer

Mistankens lange skygge har likevel også falt over dem, og nylig innkalte TV 2-ledelsen derfor Dag Otto Lauritzen til et dopingmøte for å forsikre seg om at han var ren. De fikk det svaret de ønsket, og sa seg fornøyd med det.

NRK har ikke kommentert Dag Erik Pedersens situasjon utad, men i en epost til Journalisten bekrefter sportsredaktør Rune Haug at også de har bedt Pedersen om tilsvarende forsikring som den TV 2 ba Lauritzen om.

– Enkelte har åpent uttrykt skepsis til Pedersens forklaring, så for noen vil nok troverdigheten hans være svekket. NRK har derfor vært i kontakt med Pedersen flere ganger og understreket hvor viktig det er å fortelle alt han vet, både til oss og det norske folk. Vi har tillit til at Dag Erik har gjort det, skriver Haug.

Dagsavisens sportsredaktør Reidar Sollie roser TV 2 for deres måte å håndtere saken på, mens han mener at NRKs stilling, på grunn av Pedersens innrømmelse om sprøyter, er mer problematisk.

– Det store skillet her er selvsagt om han har brutt dopingreglene. Noe han selv er klar på at han ikke har gjort. Men kanskje han også kan avdekke mer? Vi trenger mer kunnskap om dette feltet, og med sin fortid som sykkelproff  kan det være han har kjennskap til ting som burde bedre fram i lyset.

Ulike roller

At TV 2 har vært kjappere med å rykke ut i denne saken enn NRK, tror Andreas Selliaas kan ha å gjøre med at deres omdømme blir påvirket av forskjellige ting.

– Skulle det vise seg at Pedersen har gjort noe galt, er det selvsagt ille for NRK, men de mister neppe lisenspengene av den grunn. For TV 2, som har de norske tv-rettighetene til Tour de France, er situasjonen litt mer kompleks. For dem handler en avsløring både om oppslutningen om Tour de France og reklameinntekter. De har mer å tape på en sykkelskandale i egne rekker, og det er derfor ekstra viktig for dem å vise ryddighet i en slik sak, sier Selliaas.

Han presiserer at han ikke har noen grunn til å tro at Pedersen har gjort noe galt og at hans betraktning kun er av mer generell karakter.

Småpludring og trivsel

I en kommentar i Dagbladet i slutten av oktober, skrev Esten O. Sæther at «også TV 2 har gjennom åra holdt sykkelsporten riktig så frisk gjennom Tour de France-sendinger med småpludring og trivsel rundt sportens legender. Den gang visste vel både Kaggestad, Lauritzen og de andre entusiastene sånn cirka hvor råttent dette miljøet var. Men så var det underholdningsverdien, da».

Til Journalisten sier Sæther at han likevel ikke mener at Lauritzen eller Pedersen har oppført seg journalistisk klanderverdig.

– Deres rolle er som fagkommentatorer, så kritikken må eventuelt rettes mer andre steder. Med hensyn til dopingproblematikken i sykkelsporten har jeg også inntrykk av at den journalistiske dekninga var mer mangelfull tidligere, og på den internasjonale arenaen er det åpenbart at mange journalister har jattet med og unnlatt å rapportere ting de visste. Men i Norge har sykkel vært en så liten idrett at vi har svært få spesialister, og dem har jeg inntrykk av er rene.

Reidar Sollie tror ikke det bare er tilfeldigheter at det er akkurat sykkelsporten som er blitt skandalisert nå. Som journalist har han inntrykk av at det i sykkel har utviklet seg en mer lukket kultur enn i andre sporter han har kjennskap til.

Forbauset

– Som allround sportsjournalist har jeg dekket mange store mesterskap av ulikt slag. Likevel ble jeg forbauset da jeg var på sykling under OL. Der snakket de et veldig internt språk som styrket inntrykket av et tett samrøre med uskrevne regler om hva som kunne skrives. Jeg tror mange sykkeljournalister sitter på mye kunnskap som burde vært kjent, men som blir holdt skjult.

Sollie syns likevel ikke det er særlig grunn til å kritisere TV 2-dekningen av Tour de France.

– Kommer det en dopingsak, er de raske til å belyse den på en grundig måte, men en tv-sending på flere timer kan ikke bare inneholde slikt. Det må også bli mye underholdning. Men for troverdigheten er det selvsagt et problem at de er så tett på miljøet.

Tett samrøre

Spesialrådgiver Andreas Selliaas er betenkt over tett samrøre, men advarer også mot å være for konspiratorisk.

– Nærhet til utøvere kan selvsagt bli et problem, men det er også litt underlig om mange vet og ingenting kommer fram. Når det gjelder sykkeljournalister og doping kan det jo være at mange har hørt rykter, men få har vært til stede når sprøyta settes. Og derfor lar være å skrive, sier Selliaas.

Han mener likevel sykkelsporten er en sport med gode forutsetninger for uheldig samrøre.

– Generelt er nok samrøret større i idretter med individuelle utøvere enn i lagsporter, fordi det er mer fokus på og lettere å knytte kontakt med enkeltpersoner. Men hvis dekningen av temaer som doping og kampfiksing er mangelfull, kan det også være fordi sakene har havnet i feil redaksjon. For doping og kampfiksing handler jo egentlig om andre ting enn sport, og ville kanskje bli bedre og annerledes behandlet om andre redaksjoner enn sporten tok seg av det.