Mannsbriller på bokhylla

I Sverige har det i høst pågått en debatt om litteraturkritikk og kjønn. Den kom etter kulturredaktør Jens Liljestrand i Expressen bestemte at i hele september skulle menn bare anmelde kvinner, og motsatt, i avisen. Årsaken var selvsagt at det gjerne er slik at menn skriver mest om menn.

Ufruktbart og foreldet

Litteraturansvarlig Fredrik Wandrup i Dagbladet mener det er sannsynlig at menn generelt i større grad kan identifisere seg med mannlige forfattere, og kvinner med kvinnelige. Han synes ikke det nødvendigvis er noe galt i det.

– Historisk sett har flere menn enn kvinner skrevet og utgitt skjønnlitteratur. Først de siste rundt 50 årene har det begynt å jevne seg ut. Men det å snakke om en egen “kvinnelitteratur”, er foreldet og ufruktbart. Det er ikke noe felles særpreg. Det handler som alltid om gode eller dårlige bøker.

Wandrup understreker at Dagbladet har rundt like mange mannlige som kvinnelige kritikere. Hva slags bøker som skal anmeldes er det som teller, ikke anmelderens kjønn.

– Det kan nok hende at en roman skrevet av en kvinne kan forstås bedre av en kvinnelig kritiker enn en mannlig ­– og omvendt. Men vi tenker ikke slik når bøkene fordeles. Dette på ingen måte noen uttalt eller inneforstått policy. Vi vurderer hver bok for seg.

Sliter med biografier

Redaktør for Bokmagasinet Karin Haugen i Klassekampen tok opp temaet i en kommentar i avisen 14. september.

– Dette er et kjent problem, og vi ser selv at det lett blir til at tunge bøker, som biografier, anmeldes av menn. Men våre mannlige kritikere anmelder også unge, kvinnelige forfattere i alle sjangre, inkludert noveller og lyrikk, og ønsker seg ofte mindre kjønnstypiske bøker enn mange andre menn.

Hun vil likevel ikke si at hun dytter på anmelderne kjønnspolitiske valg. Og til tross for at hun har sans for Expressen stunt, vil ikke Bokmagasinet kopiere dette. I stedet skal de la seg inspirere.  

– Vi vet fra den svenske debatten at forfatterne selv synes det er forutsigbart, kjedelig og klamt når menn bare vurderes av menn, og kvinner vurderes av kvinner.

Menns nattbord

Debatten har også blitt tatt videre av Anette S. Garpestad. Hun er markedssjef i Cappelen Damm og kjent som @bokdama, på Twitter. Hennes utgangspunkt har vært litterært, med vekt på hvorfor menn tilsynelatende ikke leser kvinner. Og om dette kan ha en sammenheng med at menn ser ut til å anmelde menn.

For å underbygge dette har hun tatt for seg Dagens Næringslivs (DN) spalte På Nattbordet.

– I min kronikk i Dagbladet tok jeg for meg seks tilfeldige utgaver. Av fem intervjuede menn og en kvinne var det kun én mann og kvinnen som leste en kvinnelig forfatter. Kvinnen leste også menn.

Garpestad mener at spalten kan vise noe om samfunnstendenser, om enn utvalget av de spurte er spesifikt. Hun tok imidlertid til seg kritikk i kommentarfeltet angående valg av utgaver, og bestemte seg derfor å følge På Nattbordet daglig over to uker.

– Også i dette utvalget var det kun én mann som leste noe skrevet av en kvinne. Kvinnen leste Siri Hustvedt. Den anonyme utspørreren lot imidlertid sjansen gå fra seg til å spørre om forfatterskapet til den kvinnelige forfatteren, men spurte i stedet om klassikerne, som jo gjerne er menn.

I ordskiftet etterpå deltok journalister fra alle medier hun ellers omtalte, med unntak av DN. Hun synes det er underlig, med tanke på hvor mange fra avisen som faktisk følger henne.

Ikke representativt

Bjørn Eckblad, fungerende redaksjonsleder i Etter Børs i DN, har fått med seg at avisen er omtalt. Han var imidlertid ikke klar over Garpestad har fulgt opp med daglige meldinger om hva folk oppgir å lese.

– Idéen  med På nattbordet er ganske enkelt å vise frem hva folk i våre spalter leser, og dermed har lyst til å tipse andre om. Det er ikke noe representativt utvalg, så det er dumt å tolke for mye inn i hva de som svarer der leser.

Spørsmålsstillingen i spalten mener han er internt, redaksjonelt anliggende.