Angriper pressen for å bruke bistandsmidler

Hvert år bruker UD og Norad millioner av kroner til stipender og reisestøtte til journalister som vil dra til land i den tredje verden. I tillegg yter Norad støtte til private organisasjoner, som driver eget informasjonsarbeid. I år beløper dette seg til 31 millioner kroner, og mange av disse organisasjonene driver også utstrakt sponsing av journalister som vil ut på tur.

I boka «Utviklingshjelp, utenrikspolitikk og makt. Den norske modellen» beskriver professor Terje Tvedt hvordan norske medier lar seg påspandere reiser til den tredje verden. Han mener andre etiske retningslinjer gjelder på dette feltet enn på andre områder.

På et møte arrangert av Fritt Ord i Oslo i forrige uke stilte man spørsmålet om pressen er kjøpt og betalt av bistandsetablissementet, og medieprofessor Helge Rønning gikk meget langt i å si at så er tilfellet. Rønning kritiserte spesielt den årlige tv-aksjonen i NRK som et brudd på journalistiske prinsipper og i strid med kravet om journalistisk uavhengighet.

Omfattende støtte

Støtten gis stort sett uten at lesere, seere og lyttere blir gjort oppmerksom på det. Tidligere informasjonssjef i Norad og generalsekretær i Norsk Folkehjelp, Halle Jørn Hanssen, opplyser at Norad finansierte reiser for rundt 300 journalister i perioden 1972 til 1985. I dag har Norad avskaffet ordningen med reisestøtte, men har fortsatt egne pressestipend. Hanssen sier at Folkehjelpa i hans tid hvert år finansierte turer for 3–4 journalister.

UD bevilger hvert år pressestøtte til ulike prosjekter, tilsvarende er det i frivillige organisasjoner. Informasjonssjef Herborg Bryn i Røde Kors opplyser at de for eksempel har latt journalister i NRK og Dagbladet sitte på gratis med transportfly til Afghanistan, og de dekket utgiftene for en medarbeider i NRK Dagsrevyen som var i Somalia.

Også i forbindelse med Momarked-aksjonene på NRK betaler Røde Kors. Blant annet for en reise til Murmansk for Åsne Seierstad og NRK.

Åsne på tur til Murmansk

I forbindelse med de store tv-innsamlingene i NRK hver høst, betaler innsamlingsorganisasjonene store deler av utgiftene til å lage reportasjer fra ulike land. Innsamlingsaksjonen TV 2 arrangerer sammen med fadderorganisasjonen Plan Norge gjør det samme.

– Generelt kan jeg si at dersom noen vil lage reportasjer som vi synes er interessant, så har det hendt at vi har bidratt, og da som regel med flybilletter, sier informasjonssjef Birger Baug i fadderorganisasjonen Plan Norway til Journalisten.

Reportere fra Allers og Dagsavisen var med Plan til Den dominikanske republikken og Haiti.

VG og Aftenposten har bestemt at de ikke vil være gratispassasjerer. Nyhetsredaktørene Hans Chr. Vadseth og Ola Bernhus sier de i noen tilfeller takker ja til å være med på pressereiser organisert av statlige organer eller private organisasjoner, men det er alltid ut fra en vurdering av det journalistiske innholdet, og de betaler sin andel av kostnadene, så sant det er praktisk mulig å skille den ut.

– Men pressestipend fra Norad kan journalistene søke og få?

– Hva journalistene søker av stipend er opp til dem, men de må ikke forvente å få noe på trykk i VG, sier Vadseth.

Påvirker ikke

Terje Tvedt mener at reisestøtten er et uttrykk for en mye mer fundamental forbindelse. Journalistikken på feltet er inkorporert i et strategisk kommunikasjonsregime hvor den er tildelt og har akseptert rollen som nasjonens konsensusbygger. Mediene har ikke klart å stille virkelige kritiske spørsmål til selve systemet, og har også i begrenset grad trukket norske bistandspolitikere til ansvar for den sør-politikk som konkret føres, skriver Tvedt.

– Vil du si det er korrupsjon når journalister lar intervjuobjektet eller en organisasjon betale reiser til flere titusener kroner når mediene skal dekke u-land?

– Det kommer an på hvordan man definerer korrupsjon, men det er klart at i den grad journalister mottar støtte fra dem de skal vurdere og skrive om, uten at det tydeliggjøres for dem som leser det, så ligger det i det en slags korrupt forbindelse. Man har hatt en debatt i pressemiljøene om presseetikk på en rekke områder, men på dette området har ikke journalistene et språk som reflekterer deres egen praksis, sier Tvedt.