Anonymt

Når mediene av bekymring for refs i PFU og opinionens fordømmelse klipper bort sentral informasjon i sin dekning av aktuelle hendelser, tar de samtidig en stor risiko. Den informasjonen politi, sykehus, partiledelser, regjering og konserndirektører tilbakeholder av ekte eller påtatt hensyn til de involverte, er profesjonelle nyhetsorganisasjoner best til å få tak i og vurdere. Derfor er denne informasjonen ikke bare anledningen til å gi publikum et mer sannferdig bilde av hendelsene. Den representerer også muligheten til å gi nyhetene et ansikt. Og den er et konkurransefortrinn.

Derfor grenser det til selvskading når medier, noen ganger ut fra usikkerhet, tilbakeholder informasjon i så mange tvilstilfeller. Vi har beveget oss et godt stykke fra New York Times’ gamle slagord: All the news that’s fit to print.

Ferske eksempler:

En syrisk jente sto i fare for å bli kidnappet i Stockholm. Faren, Ayman Alloush, ble utvist fra landet. Han var charge d’affaires ved Syrias ambassade til de nordiske land, men er ikke navngitt i Aftenposten 15.5. Diplomatens antatte medhjelper Abdo Goriya, sentral folkevalgt politiker for Socialdemokraterna i Stockholm, er anholdt. Etter hvert ble de navngitt i Expressen, men knapt andre steder.

Samme uke: Islamister angriper Lars Vilks på åpen forelesning ved Uppsala Universitet. Dagbladet sladder overfallsmannen. Begrunnelse: Kjenner ikke hans psykiske tilstand.

Den voldsdømte SOS Rasisme-tillitsvalgte Bård Eskild Frantzen fikk også være anonym i Dagbladet. Nettavisen slettet sin egen debatt da lesere navnga ham. Frantzen var nylig NRKs utvalgte kritiker av Hjernevask.

Finanspressen identifiserer nesten alltid dem de skriver om i kriminell sammenheng, også i saker som ikke er ferdig etterforsket eller avgjort i rettsapparatet. Riktignok begrunnes det gjerne med behovet for å unngå forveksling. Resultatet er uansett at lesere av finansnyheter får mer presis informasjon enn de som leser om andre forbrytelser.

Det finnes argumenter for å legge personvernets list høyere for voldsforbrytere enn for svindlere. Skadene, både ved lovbrudd og eventuell uskyld, er ulik. Samtidig rammer voldsmannen en bred krets av slekt, venner og naboer. Han sprer frykt også hos dem som ikke skades direkte, og identifisering kan bidra til oppklaring av flere saker. Og leserne som ønsker informasjon om slike forbrytelser, er ikke dårligere mennesker enn de som interesserer seg mer for finans eller kultur.

Det innvendes at alle som har interesse, vil finne navnene på nettet. Bloggere og brukere av Hegnar Online åpner for informasjonen selvsensuren sperrer. Det får de mye kjeft for, noen ganger med rette. Men det er også et uttrykk for at informasjon som er relevant for mange, vil finne sin vei til offentligheten. Det er en av flere grunner til at de profesjonelle mediene kontinuerlig bør diskutere hvordan hensynet til personvernet skal avveies mot fri, sannferdig og presis nyhetsformidling. En debatt som både ble viktigere og vanskeligere med konfrontasjonene Hagen/Lindalen og Voith/Pollestad.

Det vil selvsagt være ulike vurderinger av enkeltsakene. Ufiltrert åpenhet er også risikabelt. Men tanken om at svaret på disse utfordringene bør samkjøres, er også svært problematisk. Det er husvarmt nok i dette landet. Nettets åpenhet har spisset debatten og skjerpet mediekritikken. Den bør ikke føre til at mediene blir mer skuggredde.