Dagbladet.no 4. mai 2010.
Dagbladet.no 4. mai 2010.

Transparent og tildekket

2001: En kvinne kaster sitt lille barn ut vinduet i en brennende bygård. Bildet i Aftenposten blir senere kåret til Årets Bilde. 2010: En brannmann hjelper en eldre mann ned en stige fra en brennende boligblokk. Dagbladet sladder ansiktet hans. Er vi i ferd med å trekke et slør over virkeligheten?

Publisert Sist oppdatert

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.

– De siste årene har det vært en ganske tydelig utvikling i retning mindre åpenhet i mediene. Det ville ikke forbause meg om Aftenposten i dag ville sladdet Ken Opprans bilde. Det er en privatisering av offentligheten jeg misliker sterkt, sier Lars Helle, nyslått sjefredaktør og tidligere etikkredaktør i Dagbladet.

Dagbladet fikk PFU-kritikk for å nevne navnet på en av de omkomne i Ålesund-raset i forfjor, og det stormet kraftig rundt avisa da den identifiserte den unge drapsmannen i Skaun i fjor høst. Men den sladder altså folk som reddes ut av brennende hus, samtidig som en tillitsvalgt og tidligere voldsdømt leder i SOS Rasisme blir anonymisert?

– Det vanskelige med identifisering er at ingen saker er like, slik at avisa må vurdere hvert enkelt tilfelle. Men med den økte etiske bevisstheten både ute i folket og innad i redaksjonen har vi fått en ryggmargsrefleks som tilsier at det er lettere å sladde enn å identifisere. Vi ønsker et åpent samfunn, men har i stedet fått en privatiseringstendens som ikke er udelt positiv, mener Helle.

Større konsensus

Men alle er ikke enig i Helles påstand om økt selvsensur. Medieforsker Svein Brurås ved Høgskolen i Volda mener tvert imot at det siste tiåret har bydd på en «varsom liberalisering» i identifikasjonsspørsmålet.

– Spesielt i større kriminal- og grove voldssaker skjer identifisering i mediene oftere nå enn før, med unntak av store narkosaker. Der synes det faktisk å ha vært en viss innstramming, kommenterer Brurås utviklingen.

Brurås (som har tatt doktorgrad på etikk i krimjournalistikken) mener likevel at den største utviklingen ikke handler så mye om «mer» eller «mindre», men at mediene viser større konsensus i sine avgjørelser.

– Den siste revisjonen av Vær varsom-plakaten i 2005 skapte mer tydelighet i spørsmålet om identifisering. Dermed er tvilen i redaksjonene mindre når de skal ta stilling til identifisering. Vi har fått større enighet om hvor grensen går.

Skjønner mye

PFU-general Per Edgar Kokkvold er enig med Brurås i at VVP er blitt tydeligere, men påpeker samtidig at avgjørelsene fortsatt overlater mye til skjønn:

– Det fører til at man i gråsonene kan se en veldig forskjellig praksis i de ulike mediene. Kokkvold deler Brurås syn om mer utstrakt identifisering av voldskriminelle, men opplever det ikke som bekymringsverdig.

– Det er gjennomgående høy etisk bevissthet i redaksjonene, og når det gjelder identifiseringsspørsmålet ser jeg ingen grunn til å etterlyse en mer restriktiv praksis i mediene.

På et felt virker alle til å være enig: Finanspressen har lenge hatt tradisjon for å være mye raskere ute med å identifisere mulige syndere. Der kan ikke en mann som stikker hendene ned i andres lommer forventes å anonymiseres som Lommemannen, like lenge som tilfellet var med Erik Andersen i Bergen.

– Det har vært lang tradisjon for å identifisere mistenkte i Dagens Næringsliv. Det var slik i min tid, og så vidt jeg har kunnet se så er det slik i dag også, kommenterer den rosa avisens tidligere sjefredaktør Kåre Valebrokk. Han forklarer og forsvarer avisas policy med «hensynet til de uskyldige».

– DN bringer informasjon inn i et marked, og ved å identifisere den som er mistenkt frikjenner man samtidig andre som ellers kunne ha blitt mistenkeliggjort. Man rydder opp, og plasserer ballen der hvor den hører hjemme. Men blir den som er identifisert på et seinere tidspunkt frikjent, så skylder avisa selvsagt å gjøre oppmerksom på det!

Utvist, men ikke identifisert

Påstanden om at pressen, tvert imot hva mange trodde for noen få år siden, er blitt mer forsiktig med å identifisere folk, debatteres ikke bare i Norge. I vårt naboland Sverige er mange forundret over håndteringen av to høyaktuelle saker.

Dels den hvor den syriske charges d’affaires ble utvist fra landet, etter at det ble klart at han hadde prøvd å kidnappe sin egen datter. Tilsynelatende med hjelp fra en sentral svensk politiker. Ingen av dem er blitt identifisert.

Og det samme gjelder saken da den kontroversielle svenske kunstneren og Mohammed-tegneren Lars Vilks ble angrepet under en forelesning på Uppsala Universitet for et par uker siden. Nok en gang ble gjerningsmannen sladdet, både på tv og i de toneangivende avisene.

– Helt meningsløst å anonymisere i Syria-saken, kommenterer Svein Brurås.

– Sverige har nok en tendens til å være enda mer forsiktige enn Norge i slike saker, konstaterer Per Edgar Kokkvold.

Bevisste borgere

Men hvis det faktisk er tilfelle at mediene anonymiserer mer nå enn for noen år siden, slik mange synes å mene, hva kan da være grunnen?

Noen har hevdet at mange medier rett og slett er for feige for å tørre å skille seg ut fra mengden. Andre tror frykten for fallende markedsandeler kan forklare den tilsynelatende økte tilbakeholdenheten og den store konsensusen. Lars Helle tror mer på økt bevissthet.

– Folk er blitt mye mer bevisst på sine rettigheter, og nettet har gjort det lettere å følge med og å komme i kontakt med redaksjonene. Jeg tror ikke pressen bøyer av for press av bekvemmelighetsgrunner, men også redaksjonen består av mennesker. Og når stemningen der ute går i retning mer privatisering, er det jo ikke unaturlig at det også kan farge enkelte redaksjonelle avgjørelser.

Som et lite paradoks trekker Brurås fram SOS Rasisme-saken, hvor Dagbladet, trass i Helles skepsis til økt privatisering, i likhet med alle andre toneangivende medier har valgt å anonymisere den tillitsvalgte og tidligere voldsdømte medarbeideren som jobber med mindreårige.

– Bør identifiseres

– Her handler det om en person i en framtredende rolle i en organisasjon. I slike tilfeller fins det mange gode grunner til å identifisere personen, og det kan fort bli feil å være for forsiktig også, mener Brurås. Han svarer et klart ja på spørsmålet om identifisering i SOS Rasisme-saken ville vært riktig, og får støtte av Kokkvold. Riktignok på et litt mer generelt grunnlag.

– Det kan selvsagt finnes grunner som taler mot, men folk som har søkt tillitsverv i offentlige organisasjoner må kunne identifiseres.

Lars Helle sier han kjenner detaljene i SOS Rasisme-saken litt for dårlig til å kommentere Dagbladets anonymisering, men antyder at livets tidslinje kan ha spilt inn.

– Selv om han er straffedømt, så må det være en grense for hvor lenge den dommen skal klebe til hans offentlige liv.

Fløyta har gått

Tidsaspektet spiller også inn i medienes (med unntak av Hegnar Online) anonymisering av en tidligere norsk fotballproff i England, som etter at han la opp er blitt arrestert både for besittelse av narkotika, vold mot offentlige tjenestemann og fyllekjøring.

– Nå som han har lagt opp er han å betrakte som en ikke-offentlig person. Saken hans er uten offentlig interesse, og å identifisere ham blir derfor bare spekulativt kjendiseri, sier Svein Brurås kontant.

En kollega antyder at Brurås standpunkt kanskje henger sammen med at han selv ikke er interessert i fotball? At en fotballfan kanskje tvert imot ville ment at spilleren fortsatt var av offentlig interesse?

– Helt uenig, sier Kokkvold og utdyper:

– Selv er jeg så interessert i fotball at jeg har lagt ned en formue på turer til White Hart Lane og Tottenhams kamper. En fotballspiller er en kjent person, men pressen mister som regel fort interessen for spillere som har lagt opp. Det er urimelig å la folk lide for handlinger de gjør nå, bare fordi de har vært kjent. I denne konkrete saken ville jeg ikke identifisert den tidligere spilleren.

Powered by Labrador CMS