Vold eller taushet

• Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

På motdemonstrasjon mot SIAN foran Stortinget i fjor sto jeg med hjertet i halsen og betraktet hvordan pressekorpset gjorde kollektive byks ved hver minste antydning til sammenstøt, for så å trekke seg tilbake og senke kameraene når det roet seg. Da situasjonen eskalerte og folk fra vår side av gjerdet stormet sperringene, sank hjertet ti hakk.

Etter andre motmarkeringer som hadde eskalert i månedene før, var det dette man ventet på. Saken prydet forsiden på NRK.no, og alle skrev og rapporterte om demonstrasjonen. Da vi sto på samme sted og protesterte fredelig mot den samme gruppa på lørdag, ble det ingen store oppslag.

I avveiningene mellom å informere og å bidra til å gi oppmerksomhet, er det å kun dekke demonstrasjoner som blir voldelige et farlig feilspor. Denne strategien bidrar til å skape et bilde av voldelige antirasister når de fleste av demonstrasjonene i realiteten er fredelige, og de aller, aller fleste av oss aldri tyr til vold.

I løpet av de drøye 10 årene jeg har vært med, har sikkert til sammen tusenvis av personer demonstrert mot hatgrupper, der de som tyr til vold utgjør en forsvinnende liten andel. Denne gangen, som de fleste andre, gikk det rolig for seg.

Neste gang det skjer sammenstøt, for det kommer dessverre til å skje, så tenker ikke publikum at «oj, så forferdelig at det ble sammenstøt denne gangen», men heller noe sånt som at «der er de voldelige demonstrantene igjen».

Det er akkurat dette SIAN ønsker, og det ensidige søkelyset på voldelige sammenstøt, som SIAN benytter til å framstille seg som ofre, er den formen for oppmerksomhet de ser som en seier. Det å bli kritisk framstilt der de står, inngjerdet og avsondret, mens flere hundre motdemonstranter bestående av alt fra barnefamilier til blitzere danser og roper slagord, er ikke det bildet de ønsker å vise.

Det burde være oppblomstringen av organisert rasisme og høyreekstremisme, og dens voldspotensiale som er det som gir markeringene nyhetsverdi i utgangspunktet. Nyhetsverdien oppstår ikke først når noen få motdemonstranter kaster gjenstander eller stormer politisperringer, som man kan få inntrykk av. I tillegg kommer våre ofte store og brede motmarkeringer, i form av motdemonstrasjoner, folkefester og annen kollektive mobilisering mot rasisme og høyreekstremisme.

Det er en bred grasrotbevegelse som har vokst de siste årene, og som deltar i aktuelle og etter mitt syn viktige politiske aktiviteter.

Istedenfor å intervjue noen av motdemonstrantene om hvorfor vi er der, er det gjerne reporteren som kort rapporterer at folk møtte opp for å vise motstand. Det er sjelden journalister tar turen over til vår side av gjerdet for å faktisk dekke hva vi mener og hvorfor vi møter opp.

Når vi arrangerer folkefester eller andre arrangementer på egne steder, skal det ekstremt mye til for å få omtale, både i lokale og nasjonale medier. Om det ikke alltid er av nasjonal interesse, så burde terskelen være lavere for lokale og regionale medier som forvalter det lokale nyhetsbildet.

Bildene som tegnes dekker heller ikke bredden i de til tider oppsiktsvekkende situasjonene som oppstår under markeringer. Hvor er dekningen av at SIAN, som selv står fullstendig beskyttet bak sine gjerder, pleier å sende sine folk inn i våre demonstrasjoner for å framprovosere konfrontasjoner? Antirasister har blitt sprayet med fargespray, fotografert på nært hold, og mer. Er det ikke interessant for publikum at et svært høyt antall politifolk, i uniform og sivil, ikke klarer å kjenne igjen de to mest sentrale SIAN-medlemmene når de går inn i vår demonstrasjon? Hvor er det kritiske søkelyset på myndighetene, en av medias aller viktigste mandater?

Vi som arrangerer demonstrasjonene har de samme kvalene som de mediene baler med: skal man gi marginale, ekstreme grupper oppmerksomhet gjennom å møte opp, eller skal man la det hele forbigå i stillhet?

Blant oss mener mange at man burde møte opp der rasistene er. Andre mener man burde holde egne markeringer på andre steder og tidspunkter, og at man ikke burde vie dem oppmerksomhet overhode. Dette gjenspeiles i reaksjonene til forbipasserende og andre jeg snakker med: mange blir sjokkert over at disse hatgruppene finns og syns det er flott at man demonstrerer, mens andre mener bestemt at vi kun gir dem oppmerksomhet.

På en av de utallige motdemonstrasjonene foran Stortinget, kom en gruppe tenåringsjenter med minoritetsbakgrunn bort og spurte hva det var som foregikk. Vi forklarte hva SIAN sto for, og hvem vi var. Dette opprørte jentene, som egentlig bare var på bytur, og de ble med i demonstrasjonen. Hva om disse ungdommene hadde gått forbi samme sted, sett SIANs bannere og hørt talene, som sprer hat og løgn om dem, om familiene deres, uten at de også så en eneste antirasist, et eneste protestskilt?

Det å møte opp og vise at man ikke tolererer at jøder, muslimer, romfolk, skeive eller andre minoriteter utsettes for hat og konspirasjonsteorier, er vårt felles ansvar.

Det handler om solidaritet, og for mange av oss handler det også om våre egne liv og vår egen trygghet og tilhørighet. Ideen om at dette hatet, som allerede har ført til to terrorangrep i Norge de siste ti årene, forsvinner bare man ikke gir det oppmerksomhet, er ikke bare naiv, men også uriktig. Her har mediene et ansvar for å dekke en utvikling som berører og bekymrer mange etniske og seksuelle minoriteter i landet.

I disse dager jobber AUF for en større debatt om tankegodset som Breivik omgjorde til handling den 22. juli. Dessverre har den voldelige høyreekstremismen vokst, men heldigvis har bevisstheten også økt. Ingen av oss sitter med fasiten på hvordan man best håndterer terrortrusselen fra ytre høyre. Dersom de store medieaktørene gjør det til en vane å ignorere fredelige protester, mens man samtidig skyver voldelige episoder fram i sentrum for offentlig debatt, skapes det et vrengebilde av antirasistisk aktivisme.

Mediene kan godt være kritiske til det vi mener og gjør, det ligger i mandatet. Men det må være balansert og redelig.