Den vanskelige mediemomsen

Etter framleggelsen av statsbudsjettet har MBLs Are Stokstad har gitt uttrykk for stor skuffelse og frustrasjon over at regjeringen ikke har gått inn for eller varslet lavmoms på digitale medier i neste års budsjett. Dette betyr dårligere kår for journalistikken, hevder han, og viser at regjeringen ikke har forstått at det er nødvendig med en fornyelse av pressepolitikken. Noe av det samme budskapet har vært formidlet på lederplass i enkelte aviser.

Jeg er litt overrasket over Stokstads reaksjon. Regjeringen ser, og tar på alvor, de utfordringene som bransjen står overfor. Og vi ser absolutt behovet for en fornyelse av pressepolitikken. Det er nettopp derfor vi i neste års budsjett presenterer en ny og medieuavhengig modell for produksjonstilskudd. Og det er derfor vi øker tilskuddet med 20 millioner kroner.

Vi ser også at momsen er en viktig del av pressens rammebetingelser. Og vi ser at en forskjell i avgiftssats på 25 prosent ikke gjør det enklere for avisene å lykkes med å bringe avisabonnentene over på digitale plattformer. Spørsmålet om mediemoms er likevel et svært komplisert spørsmål, både teknisk, juridisk, økonomisk og politisk.

Teknisk fordi en lav moms på elektroniske medier forutsetter at man klarer å definere hva en elektronisk ”avis” er, det vil si å trekke et klart skille mellom de tjenestene på nett, brett og mobil som kvalifiserer til lavsats og de som ikke gjør det. På papir sikret selve papirformatet og de store etableringshindrene (for eksempel innkjøp av trykkpresse) at det i praksis var enkelt å definere hva en ”avis” var. På nett er dette helt annerledes. Her kan i prinsippet alle med en PC og nettilgang etablere en tjeneste – som til overmål kan bestå av både tekst, bilder, lyd og film. Hva er en ”avis” da? Å trekke disse grensene er nok ikke umulig, men vil være svært komplisert og en ordning basert på et slikt skille vil være krevende å håndheve.

Juridisk fordi MBLs forslag om lik momssats på 8 prosent innebærer nye ordninger med statsstøtte. Både det å redusere momssatsen på elektroniske medier (fra 25 prosent til 8 prosent), og det å erstatte dagens nullmoms på papir med direkte støtte – i form av kompensasjon eller andre ordninger – vil innebære ny statsstøtte. Statsstøtte er som utgangspunkt forbudt etter EØS-avtalen. Alle nye ordninger med statsstøtte eller endringer i eksisterende ordninger må derfor notifiseres og godkjennes av ESA. ESA vil bl.a. se på om støtten er proporsjonal i forhold til det problemet en ønsker å motvirke, eller om en kunne oppnådd samme atferdsendring ved mindre støtte. I lys av dette er det en utfordring at lav mva. innebærer omfattende støtte til aktører som klarer seg bra i markedet. Å innføre 8 prosent merverdiavgift på papiraviser uten kompensasjon, ville på den annen side innebære en reduksjon av den indirekte støtten til bransjen på i underkant av en halv milliard kroner i 2013. Dette ville være dårlig mediepolitikk i den omstillingsfasen bransjen nå befinner seg i.

Økonomisk fordi momsen er en viktig kilde til finansiering av velferdsgoder. Slik sett må en lav mediemoms veies på den store vektskålen mot alle andre gode formål i budsjettet.

Politisk blant annet fordi en lav avgiftssats gir en støtte som fordeles etter omsetning, slik at de som er størst også får mest. Det er ikke åpenbart at dette er den mest treffsikre og effektive måten å opprettholde et mediemangfold på.

Dette er bakgrunnen for at regjeringen har prioritert å satse på det virkemidlet som vi anser som mest målrettet og effektivt, nemlig produksjonstilskuddet. Dette skal økes og det skal gjøres plattformnøytralt, nettopp for å fornye pressepolitikken og for å sikre at avisene kan opprettholde sin viktige demokratiske rolle.

Arbeidet med å fornye mediepolitikken fortsetter. Jeg tror resultatet blir bedre hvis vi kan gjøre dette i tett samarbeid med bransjen. Vi har satt stor pris på den gode dialogen vi har hatt med MBL og andre aktører i mediebransjen i året som har gått, og håper dette kan fortsette i tiden framover.