Derfor brukte fotografen tre år på å skildre småbruk i Suldal

Tidligere denne uken fikk fotograf Anders Minge i Stavanger Aftenblad årets fotopris for skildringen av gårdslivet i Hamrabø i Suldal.

I Stavanger Journalistlags jurybegrunnelse heter det:

«Prisvinneren har tilbragt mange dager med sine motiver. Han har fotografert arbeidets slit og gleder, han er til stede om natten når en kalv fødes – og han er med når en sorgtung bonde må avlive det prektige værlammet som brakk nakken da det stanget med et annet lam. Dette lavmælte bildet av bonden over det døde lammet skildrer en sårhet og fortvilelse vi sjelden har sett så sterkt formidlet som her.»

Prosjektet med tittelen «Bøndene i Hamrabø – har de en framtid?» ble trykket over 10 sider i Stavanger Aftenblad april 2016. Senere på våren ble det også utstilling i Suldal kommune, støttet av kommunen. Fotoserien tok tre år å lage.

– Det begynte i 2014 som en helt ordinær reportasje for meg og kollega Harald Birkevold. Vi reiste til gården i Suldal for å gjøre en sak om utviklingen som går i retning av stadig større bruk. Vi ville se hvordan arbeidet på et småbruk fungerte, sier Minge til Journalisten.

Ville ikke gi slipp

Reportasjeturen ble til en sak som ble publisert i Aftenbladets helgemagasin like etter.

– Jeg og Birkevold så at her var det mye vi kunne jobbe med videre. Jeg ville følge livet på gården over flere årstider. Planen var da å holde på i ett år. Men så fortsatte det, kanskje mest fordi jeg ikke ville gi slipp. Jeg fant egen glede i å skildre deres hverdag.

– Men dette har selvsagt ikke tatt all tiden min disse årene. Jeg dro opp hver gang det skjedde noe spesielt, som lamming, kalving, slåing av gresset, innhenting av sauene. Det skjer jo egentlig noe hele tiden. Gårdbrukere har utrolig lange dager.

Uten nostalgi

Minge omtaler bøndene Torunn og Sveinung Havrevoll i varme ordelag. Han kaller gårdsdriften fornuftig, uten nostalgi.

Under reportasjens bilder fra våren som ikke kom står det blant annet:

«Landbruk i norske utkanter er et politisk landbruk. Men bonden er mye mer enn en mottaker av subsidier og annen støtte.

Han og hun er omsorgsarbeidere, de passer på dyra, gården, landskapet og familien. De står i en tusenårig tradisjon som handler om mat på bordet.»

Fotografen deler småbrukernes bekymring for om småbrukene har en fremtid. Det var også noe av motivasjonen bak bildene; ”å få frem hvorfor det er viktig at det finnes landbruk i distriktene.”

Tid er tillit

For å gjøre dette mener han at det har vært viktig å få småbrukernes tillit. Han ser at det ikke er direkte nødvendig, men for å få de bildene han ville ha, trengte han å knytte bånd. Til det var tiden til god hjelp, blant annet for at de skulle vende seg til kameraets tilstedeværelse, og dermed slappe av i egen hverdag. Det gjorde også noe med arbeidsmetoden.

– Jeg har valgt ut 25 bilder som har blitt publisert eller stilt ut. Men jeg har ikke tatt så himla mange. Når du jobber over så lang tid, og får komme inn i et miljø som dette, blir du mer bevisst enn du ellers ville vært. Du blir mer bevisst på hva du skal ta bilde av. Og jeg endte med å legge mer omtanke i hvert enkelt foto enn det jeg ellers gjør.

– For meg har det også vært enormt viktig å gjøre det så enkelt som mulig. Det har aldri vært snakk om å påvirke motivet på noen måte. Det er rene reportasjebilder, uten hverken kunstig lys eller andre tilpasninger. Det er igjen en del av det som er så flott ved å bruke tid.

Vennskapet som utviklet seg mener han ikke står i noen motsetning til fotojournalistisk integritet. Det ble derimot en forutsetning.

Les også: – Vi skal ikke kødde med troverdigheten vår. Uten den har vi ingenting

Omtanke og nærhet

Arbeidet ble gjort dels i arbeidstiden, og dels på fritiden. Han var samtidig oppmerksom på at nærheten også gjorde ham litt blind i møte med de ferdige fotografiene. Han fikk hjelp av andre fotokyndige i redaksjonen til å velge hvilke bilder som skulle publiseres.

Han roser arbeidsgiveren for muligheten til å forfølge idéen som tok lenger tid enn planlagt.

– Har du selv noe favorittbilde fra disse tre årene?

– Ja. Det var i august. Jeg var med ut for å samle inn sauene som hadde vært i heia på beite. Der var det to premielam som stanget hverandre, og det ene brakk nakken. Sveinung tar frem kniven, og ser ikke noe annet valg enn å avlive lammet, som for øvrig ble julemiddagen det året.

– Jeg føler at jeg har fanget det øyeblikket hvor han viser mest følelser gjennom hele prosjektet. Jeg får frem den omtanken han har for dyra.