Arne Hjorth Johansen er kulturhusmedarbeider, blogger og sporadisk spaltist i Firdaposten.
Arne Hjorth Johansen er kulturhusmedarbeider, blogger og sporadisk spaltist i Firdaposten.

Et hurra for avisbudene

(INNSPILL): Avisbudene er en viktig siste skanse mot den massive avmaskuliniseringen av norske menn, skriver Arne Hjorth Johansen.

Publisert Sist oppdatert

Sommeren før jeg fylte fjorten, gikk jeg med avisa. Det var min første sommerjobb, og det var i grunnen fint. Opp i grålysningen, hive seg på sykkelen og rulle ned på torget der Telemark Distribusjon hadde dumpet bunker med ferske nyheter.

I sykkelveskene med dem, Telemark Arbeiderblad på venstre side, Varden på høyre, og så var det ut og tråkke. Jeg var heldig og hadde fått en rute som i all hovedsak lå på flatmark. Ingen vonde bakker å bryne seg på, i stedet kunne jeg som regel ta livet med ro. Unne meg en håndfull bær fra buskene langs veien i bakgata der familien med det franske navnet bodde.

En morgen var jeg så heldig å få et glimt av de usannsynlig vakre søstrene Dale på vei ut porten. Jeg turte ikke hilse på pene jenter den gangen heller, så jeg bare stappet avisa i postkassa og skyndte videre. Etter at jeg var ferdig med ruta, pleide jeg å legge meg på sofaen med høretelefoner og høre på Springsteens The River. Plata som jeg hadde fått 100 kroner av søsteren min for å kjøpe tidligere på sommeren. Jeg ga Jon Tore femti kroner for å stjele den til meg i stedet, så hadde vi femti kroner hver til is og cola. En fin sommer.  

I august fikk jeg lønning, og den holdt akkurat til en flunkende ny Seiko-klokke som senere skulle bli stjålet av noen slasker fra Ulefoss på en hjemme-alene fest jeg ikke hadde invitert til. Alt jeg har igjen fra min karriere som avisbud er altså minnene. Dette i sterk motsetning til Ajit Pal-Singh, som dukket opp i avisene her forleden og fortalte at han snart skulle flytte inn i sitt nye hus i India. Kjøpt for syv millioner kroner, penger han har tjent gjennom 17 år som avisbud for Aftenposten. På sitt mest effektive tjente han opp mot en million i året på å levere aviser. Nå har han imidlertid trappet ned og nøyer seg med en årslønn rundt det halve. Pal-Singh er 61 år  og har forhåpentlig mange gode år til å mimre over karrieren.

Noen vil kanskje se et potensial for innsparinger når folk kan tjene så mye penger på å gå med  avisa. Ikke jeg. Jeg synes det er på tide at budene får den hyllesten de fortjener. Hvis lokalavisene er limet i lokalsamfunnet, må avisbudene være håndverkeren som fordeler limet på overflatene. Holder oss sammen. Oss, familien.

Jeg kan aldri forestille meg at min kjære hadde holdt ut med meg i snart 13 år hvis det ikke var fordi jeg kan gjemme det trøtte og sure ansiktet mitt bak en fersk utgave av Firdaposten når vi en sjelden morgen har tid til å spise frokost sammen. Jeg har også en mistanke om at avisbudene er en viktig siste skanse mot den massive avmaskuliniseringen av norske menn som angivelig foregår. For det er ingen tvil om at avisen i mange år har vært mannens beste venn.

Ta faren min som eksempel. En mann av den gamle skole. Familiens overhode, trodde han i hvert fall selv. Han drakk og truet med kniv, men mesteparten av tiden var han en skikkelse innhyllet i sigarettrøyk man bare så vidt kunne ane der bak avisen. Den må ha vært god å gjemme seg bak når verden gikk imot. Nå kan man bare glemme å røyke inne, og en iPad skjuler ikke like godt. Er det rart mannen føler seg fremmedgjort? Lokalavisa som avisbudet trofast legger i kassa seks dager i uka krever en fast hånd. Den kan brettes hit og dit, er føyelig, og man vet alltid hvor man har den. Prøv å lese lokalavisa på smarttelefonen. Her nytter det ikke å banke en stiv finger mot overskriften mens man forbanner byråkratiet i fylkeskommunen. Neida, nå må man smiske med nyhetene. Kjæle med dem. Stryke dem forsiktig med en finger. De kan være verre å tilfredsstille enn kjerringa.

Papiravisene er kanskje på hell og avisbudene en utrydningstruet rase. I så fall kan jeg love dere misfornøyde menn i massevis. Vi trenger papiravisene. Til å gjemme oss bak under frokosten. Til å ha under kattematen. Til å sjekke om slekta formerer eller forvitrer. Vi trenger staute avisbud som trosser vær og vind for at det norske samfunnet slik vi kjenner det, skal bestå.

Selv droppet jeg avisruta den påfølgende sommeren siden jeg hadde fått meg kjæreste og andre ting å tenke på. I ettertid kan det virke som et dårlig bytte. Jeg må i hvert fall skrive forferdelig mange Innspill for å komme opp i en årslønn nær millionen.


Powered by Labrador CMS