Hemmeligheten

De grove nevene ligger på disken foran meg mens jeg taster inn bestillingen. Finner seter til ham og datteren i kinosalen. De skal se Tingeling, Vingenes Hemmelighet. Nevene finner frem penger og gir dem til meg. Jeg gir dem billettene i bytte, men alt jeg tenker på er at disse nevene for bare noen dager siden knyttet seg sammen til harde klumper. Harde klumper som sendte kona hans på byens krisesenter for noen dager. Jeg tvinger øynene mine opp til ansiktet hans. Værsågod, sier jeg. Han takker, jeg lar øynene gli ned igjen. Møter datterens øyne, hun går på samme skole som sønnen min, jeg nikker til henne, og hun smiler tilbake. Hun ser glad ut. De forsvinner ut av køen, mot mørket i kinosalen. Jeg hilser på neste kunde, en jeg heldigvis ikke kjenner hemmelighetene til. - Jaså, så i dag er det kino, sier jeg. Tingeling? - Ja, og hun kan faktisk fly, svarer barnet utenfor luken. - Det er noen som har det, sier jeg.

Noen uker tidligere hadde Eva Sørheims film, 90 minutter, hatt premiere. En film om menn som slår. Som voldtar. Som dreper. En film skapt for å skape debatt. Noe den forsåvidt også lyktes med, selv om noen sleivete uttalelser fra regissøren om at Norge troner på verdenstoppen i kvinnedrap, førte til at mye av diskusjonen tok et annet spor enn det som nok var intensjonen. At det drepes flere kvinner enn menn i Norge, betyr kanskje at vi er på toppen i andel kvinnedrap, men samtidig drepes det færre kvinner i Norge enn i de aller fleste andre land i verden. At det er verre andre steder er imidlertid ingen grunn til å la være å se om det er noe vi kunne gjort bedre her hjemme.

Jeg tror jeg var seks år da det skjedde. Minnene mine er vage og fragmenterte. Jeg ligger midt i sengen til foreldrene mine. Moren min ligger ved siden av meg. Faren min kommer for å legge seg, men det er noe rart med ham. Noe i ansiktet. Farlig farlig, sier han. Farlig farlig. Det neste jeg husker er at han står over moren min med en diger kniv. Faren min. Den høyt respekterte legen. Han som alle sier er så snill. Han som kun hever stemmen en gang i året, når det er på tide å fylle ut selvangivelsen. Han har aldri vært slik før. Skulle aldri bli det igjen. Aldri mer farlig farlig, men denne kvelden og natten er han det. Jeg var for liten til å skjønne hva det dreide seg om. Noe med noen medisiner som var borte. Som han mente min mor hadde tatt. Stemmene er skarpe. Høye. Han anklager, hun forsvarer seg. Etter en stund lar han seg overtale til å undersøke om det hun sier faktisk er sant. Han går bort til vinduet og kaster kniven ut i natten.

Han går ned i første etasje. Moren min og jeg står også opp. Vi går ned. Jeg husker ikke så mye mer. Faren min går etterhvert ut i hagen. Er det for å hente kniven igjen? Moren min  låser døren, tror hun låser ham ute, og sier et eller annet om at hun får gå og snakke med en advokat i morgen. Vi står på kjøkkenet. Jeg tror min søster er der, men ikke broren min. Plutselig kommer faren min inn gjennom døren fra kontoret sitt. Han må ha hatt en nøkkel til kontordøren med seg. Jeg hyler ut. Der er’n! Der er’n! Han sier ingenting, bare går mot oss. Helt stiv i ansiktet.
Resten er borte for meg. Jeg husker ikke annet enn at dagen etter er alt som før. Ingen snakker om nattens hendelser. Ikke da, ikke siden. Det er som om det aldri har skjedd. Hadde det ikke vært fordi to av kompisene mine et år eller to senere fant kniven i villnisset i skråningen utenfor huset vårt, kunne det like gjerne vært en vond drøm.

Jeg tror at også vi som ikke slår våre kvinner har et ansvar for vold i den private sfæren. Jeg mistenker at det er noe ubehagelig i kulturen, i mannsrollen vår i hvert fall i noen miljøer, som har betydning for at enkelte menn tyr til vold når verden går dem i mot. Jeg tror det er viktig at vi ikke lar oss avlede av dem som alltid prøver å avspore debatten med påstander om at kvinner slår oftere enn menn. Volden innefor hjemmets fire vegger må ikke få lov til å være hemmelig. Vi må snakke om dette, også med dem som slår, men hvordan?

Det er det som er vanskelig. Jeg møter jenta og pappaen hennes i skolegården dagen etter at de var på kino og så Tingeling. Blikket mitt møter pappaen sitt i et lite sekund. Vi nikker til hverandre, slik vi pleier å gjøre. Og så går vi videre.