Mediene resirkulerer ensomhet

Jula kommer tidligere og tidligere hvert år. Marsipanpølsene kan man være så heldig å finne midt i oktober, og i år kom avisenes glansnummer om alle de stakkarene som sitter ensomme på julekvelden, allerede sent i november. Reidun Orest på 88 ville ikke være alene på julaften, hun rykket inn en annonse i Aftenposten der hun tilbød seg å betale godt om det fantes en familie som ville ha henne på besøk. Selv ventet hun ikke svar i det hele tatt, men responsen var overveldende. Og i beste juleånd var det ingen som ville ha penger for det. En fin historie som rørte mange, og et godt tillegg til de vanlige julefortellingene. Om alle barna som gruer seg til jul fordi foreldrene drikker, eller kanskje ikke har like mange penger som naboen å kjøpe julegaver for. Om alle som sliter psykisk og opplever høytidene som enda verre enn hverdagen. Det er et ritual like inngrodd som grevinnen og hovmesteren. Julen er en tung tid, ikke bare for oss som har flyttet fra Østlandet til Vestlandet og tvinges til å spise pinnekjøtt for å passe inn på julaften, og det skal vi minnes på opptil flere ganger før julen ringes inn.

Men hvor store er egentlig problemene mediene resirkulerer hvert år? Hvor mange barn gruer seg til julaften? Hvor mange er det som ikke har noen å feire jul sammen med? Det er det vanskelig å si noe sikkert om. TV 2 forsøkte seg i fjor med at 85.000 barn gruet seg til julaften. Det virket som om tallet var tatt ut av tynn luft, basert på en antagelse om at alle fattige barn gruet seg til julen. Det er neppe riktig. Statens institutt for rusforskning mente for ti år siden at 200.000 barn gruet seg til jul basert på foreldrenes rusmisbruk. Men barn av alkoholikere kan faktisk også glede seg til jul. VG har fått gjennomført en undersøkelse som anslår at 112.000 mennesker over 18 skal feire julen alene. Vi må lese helt til bunns i artikkelen for å finne opplysningen om at 40 prosent av dem faktisk synes det er helt greit.

Jeg skjønner dem godt. Familerelasjoner er ikke alltid så enkelt. Noen av de siste årene før min gamle alkoholiserte far døde, tilbrakte vi julaften sammen, og det tror jeg mest av alt var en slitsom opplevelse for oss begge. Vi var ikke i stand til å snakke sammen, det ble bare rart det hele. Jeg vet jo ikke, men jeg antar det var en like stor lettelse for ham da han lukket døra til leiligheten sin og slapp å stavre seg ut på toalettet for å ta en støyt av lommelerka, som det var for meg når vi hadde sagt våre stive og klomsete takk for laget, og jeg så taxiens røde baklys forsvinne inn i julenatten. Det ville ikke forundret meg om han, innerst inne, helst hadde holdt seg hjemme med sølvguttene, bøkene og svineknoke disse julekveldene. Hvorfor utsatte vi oss allikevel for dette? Det var vel forestillingen om julen som familiens høytid antar jeg. Og kanskje kunne det være kjekt for barna med bestefaren på besøk?

Mitt inntrykk er at folk er flinke til å ta seg av sine egne. Man strekker seg langt for at alle som kan inkluderes i julefeiringen, blir det. Alle skal med. Fattige foreldre skjermer barna for de økonomiske problemene så godt de kan. Min far holdt seg stort sett edru på julaften da jeg var barn. Jeg har fått sutra meg til en kalkun på nyttårsaften som kompensasjon for det oppskrytte pinnekjøttet på julaften. Jeg tror omfanget av folk som gruer seg til julen er betydelig overkommunisert, selv om det selvfølgelig er mange som skulle ønske seg en annerledes julefeiring. Lite tyder imidlertid på at VG og Redd Barnas tiltak for å sette ensomme i kontakt med vertsfamilier via Julesentralen, er det disse menneskene etterlyser. I skrivende stund er det under 200 stykker som har meldt seg som trengende. Over tre ganger så mange har meldt seg som frivillige til å dele sin jul med en vilt fremmed person. Det burde ikke overraske noen. Ingen vil vel motta almisser om man kan unngå det. Vi er for stolte til det. Reidun Orest ordnet opp selv. Og ved å tilby seg å betale godt for seg, gjorde hun maktforholdet litt mer jevnbyrdig. Slik blir det ikke om man melder seg på Julesentralen.

Hva hjelper det egentlig på ensomheten å slippe en vilt fremmed person inn i stua noen skarve timer den 24. desember? Fint lite. Det der med ensomhet i jula er det litt  det samme som det er med kaloriinntaket. Det er hva du gjør de andre 364 dagene i året som er viktig. På julaften er det lov til å kose seg. Uten dårlig samvittighet.

Arne Hjorth Johansen er kulturhusmedarbeider, blogger og sporadisk spaltist i Firda-posten.