Debatt:

«Debatten om nettdebattene er viktig. Redaktørene har utvilsomt et ansvar for å røkte sine nettsteder», skriver Arne Jensen i Norsk Redaktørforening.
«Debatten om nettdebattene er viktig. Redaktørene har utvilsomt et ansvar for å røkte sine nettsteder», skriver Arne Jensen i Norsk Redaktørforening.

Kommentarfelt og redaktøransvar

Vi må holde fast ved at ansvaret for brukergenererte ytringer først og fremst ligger hos ytreren. Redaktøransvaret er og blir et sekundæransvar.

Publisert Sist oppdatert
  • Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I et innlegg på Journalisten kommer statsviter Jan Erik Grindheim i tankesmien Civita med en del betraktninger om utviklingen av debattklimaet i sosiale medier og i kommentarfeltene.

Grindheim har flere gode observasjoner og betraktninger i sin svært bredt anlagte kronikk. Hans beskrivelse av den ferske medieansvarsloven, og hvordan ansvaret for det brukergenererte innholdet skal reguleres er imidlertid litt ufullstendig og til dels upresis og krever et par kommentarer.

På de fleste punkter var medieorganisasjonene helt på linje når det gjaldt utformingen av medieansvarsloven. Når det gjelder ansvaret for brukergenerert innhold var det imidlertid ulike syn.

I forkant av at Kulturdepartementet sendte ut sitt høringsnotat i mai 2018, sendte flere av organisasjonene brev til departementet, primært med vekt på nettopp ansvaret for brukergenerert innhold. Norsk Journalistlag og Fagpressen tok da til orde for et «objektivt kontrollansvar» for redaktøren overfor brukergenerert innhold. Dette ble avvist av departementet, fordi det ville stride mot våre menneskerettslige forpliktelser, slik det er formulert i høringsnotatet side 171:

«Blant annet har Norsk Journalistlag tatt til orde for en form for "objektivt kontrollansvar", hvor redaktøren på nærmere angitte vilkår kan holdes ansvarlig for leserkommentarer o.l. dersom han ikke kan påvise at det var satt i verk tilstrekkelige tiltak for å føre kontroll med innholdet i debatten. I lys av våre forpliktelser etter EMK og ehandelslovgivningen, vil departementet ikke foreslå at redaktøren gis et strengere ansvar for brukerskapt innhold i mediet enn det som følger av alminnelige ansvarsprinsipper.»

Departementet påpekte videre at et forslag om en slik «overvåkingsplikt» kunne stride mot våre EØS-rettslige forpliktelser, samt at det kunne medføre at mer innhold enn nødvendig ville bli fjernet fra nettet, i frykt for å komme i ansvar, og at dette ville være uheldig.

Norsk Redaktørforening, Mediebedriftenes Landsforening og Landslaget for lokalaviser foreslo på sin side en regel hvor redaktøren primært kun kan holdes ansvarlig dersom han eller hun ikke reagerer på «åpenbart lovstridig innhold» når redaktøren eller redaksjonen blir gjort oppmerksom på det. Departementet fulgte ikke vårt forslag fullt ut, og påpekte blant annet at: «Et slikt krav kan derfor medføre at plikten til å fjerne eller hindre tilgang til ulovlig innhold sjelden vil få anven­delse i praksis. Å begrense ansvaret til de til­fellene hvor redaktøren har positiv kunnskap, vil i enkelte tilfeller også innebære en lemping av ansvaret i forhold til gjeldende rett.»

Like fullt endte departementet opp med en lovtekst som ligger så tett opp til vårt forslag som det er mulig å komme, og fortsatt holde en viss åpning for ansvar utenom det tilfellene vi har skissert. Dette er beskrevet i NRs eget høringsnotat til loven, et notat som for øvrig ga oss gjennomslag for en rekke forslag.

I loven heter det nå (etter mønster fra ehandelsloven) at straffeansvar for redaktøren krever forsett, det vil si at man har handlet med viten og vilje. Straffeansvar er aktuelt typisk for hatefulle ytringer og privatlivskrenkelser (disse er regulert i straffeloven).

Når det gjelder erstatningsansvar, og her er ærekrenkelser og privatlivskrenkelser det mest typiske, så vil grov uaktsomhet være nok. Det skal altså i utgangspunktet svært mye til for at en redaktør skal kunne holdes strafferettslig eller erstatningsrettslig ansvarlig for brukergenerert innhold.

I tillegg til dette kommer en egen ansvarsfrihetsregel, nesten helt i tråd med NRs forslag, som er formulert slik: «Redaktøren, eller den som handler på vegne av redaktøren, kan ikke holdes ansvarlig etter første ledd dersom han eller hun uten ugrunnet opphold etter at vilkårene for ansvar forelå, treffer nødvendige tiltak for å fjerne eller sperre tilgangen til den ulovlige ytringen.»

I gjennomgangen av hovedpunktene i lovforslaget (Prp 31 L 2019-2020) beskriver departementet dette slik:

«Endelig foreslår departementet en regel som klargjør i hvilke tilfeller redaktøren kan holdes straffe- og erstatningsansvarlig for brukergene­rert innhold i mediet. Bestemmelsen, som er utformet etter modell av ehandelsloven § 18, innebærer også at en redaktør, eller den som handler på redaktørens vegne, fritas fra rettslig ansvar dersom han eller hun reagerer raskt ved å fjerne ulovlig innhold redaktøren er gjort opp­merksom på. Forslaget er ment som en klar­gjøring av gjeldende rett, og innebærer ikke at redaktøren pålegges et strengere ansvar for brukergenerert innhold enn det han eller hun har i dag.» (min utheving).

At departementet samtidig åpner for en generell aktsomhetsplikt er i denne sammenheng mindre problematisk. Den plikten har redaktørene uansett frivillig valgt å pålegge seg selv, blant annet gjennom Redaktørplakaten og Vær Varsom-plakaten, og derigjennom tilslutning til pressens selvdømmeordning. Så kan det tenkes tilfeller hvor redaktøren kommer i ansvar selv om det ikke foreligger et varsel, men det skal altså en del til.

Debatten om nettdebattene er viktig. Redaktørene har utvilsomt et ansvar for å røkte sine nettsteder. Samtidig er det helt sentralt at lovgiver ikke legger føringer på dette området som i praksis skyver nettdebattene over på flater som ikke har noen form for redaktørstyring.

En rekke norske medier har, av ulike grunner, valgt å legge ned egne kommentarfelt. Andre jobber med publiseringsverktøy og tekniske løsninger som skal gjøre det mulig å opprettholde kommentarfeltene uten at det krever uforholdsmessig store ressurser. Uansett så kommer vi ikke utenom det faktum at det ikke er mulig for redaktørene å ta ansvar for alt som skjer i de sosiale mediene og andre steder på nettet.

Det innebærer at vi parallelt må jobbe med å ansvarliggjøre den enkelte ytrer, samtidig som vi – til ytringsfrihetens pris – også må påregne at en sterkt demokratisert ytringsfrihet alltid vil innebære et visst innslag av ytringer som mange vil se på som sterkt uønskede og sågar noen ganger ulovlige.

Powered by Labrador CMS