Debatt:

Høring om medieansvarsloven på Stortinget. Fra medieorganisasjonene: Reidun Kjelling Nybø, Arne Jensen, Dag Idar Tryggestad, Ina Nyrud, Elin Floberghagen og Randi Øgrey.
Høring om medieansvarsloven på Stortinget. Fra medieorganisasjonene: Reidun Kjelling Nybø, Arne Jensen, Dag Idar Tryggestad, Ina Nyrud, Elin Floberghagen og Randi Øgrey.

Utviklingen i sosiale medier truer demokratiet

Et tøffere debattklima i sosiale medier utfordrer ytringsfriheten. Hvilket ansvar har journalister og redaktører for at dette ikke truer vårt liberale demokrati?

Publisert Sist oppdatert
  • Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I 2020 kåret journalistorganisasjonen Reporters Without Borders for fjerde år på rad Norge til verdens beste land med hensyn til pressefrihet og arbeidsvilkår for journalister.

Undersøkelsen var basert på prinsipper som pluralisme i medietilbudet, medienes uavhengighet, graden av selvsensur, legalt grunnlag, transparens og kvaliteten på infrastruktur som støtter opp under produksjon av nyheter og informasjon. Dessuten ble den kvalitative undersøkelsen supplert med kvantitative data på utilbørlig press og vold mot journalister.

Det siste er helt uvanlig i de nordiske landene, selv om det har vært enkelte tilfeller der offentlige myndigheter har forsøkt å få tilgang til anonyme kilder i pressen. I slike tilfeller har rettsapparatet avgjort i favør av pressen med henvisning til personvernet, og som Norsk Redaktørforening presiserer «har mediene sin egen etiske standard for kildevernet – i Vær Varsom-plakatens punkt 3.4 og 3.5. Det etiske kildevernet er i praksis absolutt», selv om det juridiske kildevernet fortsatt kan sies å ha noen huller.

Gitt det sterke rettsvernet ytrings- og pressefriheten har i Norge, ser denne delen av vårt liberale demokrati ut til å være godt ivaretatt rent institusjonelt. Men hva med medienes egenutvikling og deres selvpålagte rolle som samfunnsovervåker?

Vil et tøffere debattklima kunne endre måten politikerne forholder seg til mediene på og føre til svekket tillit blant innbyggerne til media? Hvilket ansvar har journalister og redaktører for at dette ikke skjer? Dette er spørsmål jeg tar opp i et nytt notat fra tankesmien Civita.

Netthets er blitt et demokratisk problem

I en undersøkelse gjort for Amnesty International i sammenheng med lokalvalget i 2019, kom det frem at 65 prosent av de spurte sa seg enige i at debattklimaet mellom politikere var blitt tøffere siden siste lokalvalg i 2015, og at dette hadde bidratt til mer netthets.

I samme undersøkelse sa 70 prosent at de hadde lagt merke til et tøffere debattklima mellom brukerne på sosiale medier og i kommentarfeltene siden forrige lokalvalg, og 55 prosent av de rundt 1000 respondentene sa at de fryktet for lokaldemokratiets fremtid som følge av dette.

I en kommentar til undersøkelsen sa Sindre Stranden Tollefsen i Amnesty at «netthets er Norges største ytringsfrihetsproblem [...] Dette blir i sin tur et demokratisk problem».

Denne utviklingen ser vi også i en kartlegging av uønskede, sjikanerende og hatefulle ytringer og trusler rettet mot folkevalgte politikere som Kommunesektorens organisasjon KS fikk gjennomført i 2019: fire av ti folkevalgte hadde vært utsatt for hatefulle ytringer eller trusler, og de folkevalgtes beretninger om hatefulle ytringer og trusler som de hadde vært utsatt for burde reise noen grunnleggende spørsmål ved hvordan ytringsfriheten bør håndteres i det offentlige rom, men også hvor mye vi kan forvente at folkevalgte skal tåle av kommentarer og kritikk.

Seks av ti folkevalgte som hadde vært utsatt for slike hendelser sa at de hadde begrenset sin talefrihet eller unnlatt å engasjere seg i et saksfelt. Halvparten hadde også vurdert å slutte som politiker, og 15 prosent hadde allerede bestemt seg for å slutte i politikken.

Medieansvarsloven og sosiale medier?

I desember 2019 la regjeringen frem et forslag om en ny lov om redaksjonell uavhengighet og ansvar i redaktørstyrte journalistiske medier (medieansvarsloven) (Prop. 31 (2019-2020)), som trådte i kraft 1. juli 2020.

Da lovforslaget ble lagt frem sa daværende kultur- og likestillingsminister Trine Skei Grande fra Venstre at demokratiet og den offentlige samtalen i dag utfordres på mange områder:

«Desinformasjon, hatefulle ytringer og andre utviklingstrekk truer den åpne og frie samfunnsdebatten som demokratiet vårt bygger på. Redaktørstyrte medier som vi kan ha tillit til er her en viktig del av forsvarsverket. Derfor er det nødvendig å verne om redaktørinstituttet for å sikre den frie og uavhengige journalistikken».

Den nye loven ble sett i sammenheng med regjeringens forslag om å nedsette en ny ytringsfrihetskommisjon i februar 2020, og et hovedmål med medieansvarsloven var å skape insentiver for det departementet kalte god ledelse og kontroll av redaksjonelle medier basert på journalistiske normer og prinsipper – uavhengig av hvilken teknologisk plattform det redaksjonelle ansvaret er knyttet til.

I en kommentar til loven sa direktør i Medietilsynet, Mari Velsand, at «Loven underbygger betydningen av de redaktørstyrte mediene, og det er bra at vi nå får et teknologi-nøytralt lovverk på dette feltet».

Det samme uttalte Norsk Journalistlag i en høringsuttalelse under forarbeidet med den nye loven: «I dag er reglene om journalistikkens arbeidsvilkår altfor fragmenterte og teknologisk utdaterte. Forslagene fra departementet er derimot oppdaterte, teknologinøytrale og fjerner rettslig usikkerhet. Utkastet viser en innsikt i og forståelse for medienes demokratiske samfunnsrolle og Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 10 om ytringsfrihet, som vi sjelden finner i høringsnotater».

Samtidig mente Norsk Journalistlag at det opprinnelige lovforslaget burde gå lenger i å styrke det redaksjonelle ansvaret i redaktør- og journaliststyrte medier, og fikk gjennomslag for dette overfor departementet.

Medienes forpliktelser

I en ny høringsuttalelse ble det understreket at Norsk Journalistlag aldri tidligere hadde «opplevd så tett og god dialog underveis i et lovgivningsarbeid».

Det samme sa Mediebedriftenes Landsforening og Norsk Redaktørforening, som i en felles høringsuttalelse var «glade for» at departementet hadde lyttet til de fleste av deres innspill i høringsrunden angående lovens virkeområde.

Også disse to organisasjonene savnet gjennomslag på enkelte punkter, men det var likevel enighet om at den nye loven tydeliggjør redaktørenes ansvar, medienes ansvar og forpliktelser til å respektere ytringsfriheten og ivareta kildevernet på en god måte, og at den bidrar til å skille mellom redaktørstyrte og andre typer medier som blogger og sosiale medier.

Det gjenstår å se hvordan dette vil kunne påvirke det politiske debattklimaet og den fremtidige tilliten til sosiale medier og med det pressens rolle i ytringsfrihetens tjeneste.

Men det er helt avgjørende for medienes troverdighet i den nye mediepolitiske hverdagen at de har redaktører som er personlig ansvarlige for det som publiseres på deres plattformer.

Her ser det ut til at mediene selv og deres interesseorganisasjoner har tatt et ansvar for å rydde opp i en uklar situasjon. Det viktigste med den nye loven er at redaktøransvaret nå utvetydig gjelder for publisering i digitale medier og at det skilles mellom det brukergenererte innholdet og det som er produsert av mediet selv.

Men til slutt er det den enkelte journalist og redaktør som selv må ta et profesjonelt og personlig ansvar for å sikre det sentrale elementet ytringsfriheten er i vårt liberale demokrati.

Jan Erik Grindheim er statsviter i Civita og ved Handelshøyskolen, Universitetet i Sørøst-Norge

Powered by Labrador CMS