Journalistikk i en krisetid

Det er i kriser vi får testet om prinsippene for den demokratiske rettsstaten holder. Flere har sammenlignet kampen mot korona-viruset med en krig. Da er det lett å tenke på det gamle munnhellet om at «krigens første offer er sannheten».

Så langt har ikke det skjedd i Norge. Tvert imot har de redaktørstyrte nyhets- og aktualitetsmediene lagt ned en enorm innsats for nettopp å bringe frem kvalitetssikret og vesentlig informasjon til publikum. Samtidig som vi har vært opptatt av å formidle samfunnskritisk informasjon og viktige råd og advarsler fra myndighetene, har mange redaksjoner også drevet kritisk journalistikk på de samme myndighetenes håndtering av krisen. Resultatet er at folk strømmer til de seriøse nyhetsmediene. Leser- og trafikktallene er rekordhøye. Tilliten øker. Folk samler seg om de formidlerne de stoler på.

Når krisen rammer må det ofte treffes uvanlige tiltak, og prinsippene for det åpne samfunnet kan bli utfordret. Samtidig må kjerneverdiene våre tas vare på. Det gjelder også de verdiene som bidrar til at mediene kan gjøre sin jobb. I siste runde ble mediene definert inn som «samfunnsviktig virksomhet» på regjeringens liste over sentrale samfunnsfunksjoner. Det mener vi var helt naturlig. De siste ukene har vi likefullt sett flere eksempler på de premissene som ligger til grunn for at mediene skal kunne gjøre jobben sin, blir utfordret.

• Informasjon om smittede og sykehusinnlagte er svært varierende fra helseforetak til helseforetak og fra kommune til kommune. Det er kritisk i en tid hvor nettopp kunnskap om hvem som blir syke er viktig for publikum, og hvor mangelfull informasjon gir grobunn for spekulasjoner og rykter.
• Regjeringen har åpnet opp for at møter i politiske organer i kommunene kan avvikles uten at de er tilgjengelige for presse og publikum. Det utfordrer et helt sentralt prinsipp i lokaldemokratiet.
• Forslaget om en vidtgående fullmaktslov for regjeringen ble forberedt og fremmet for Stortinget helt uten åpen debatt. Heldigvis reagerte Stortinget med å stramme inn loven betydelig.

Norske medier tar samfunnsansvar. Vi ønsker å bidra til å løse kriser og at samfunnet kan fungere best mulig. Samtidig er det vår oppgave å stille de kritiske og ubehagelige spørsmålene. Det er faglig krevende – og det er kostbart.

Fra flere hold har det vært tatt til orde for at mediene burde legge all journalistikk om korona-epidemien åpent og ikke som såkalte pluss-saker, det vil si saker forbeholdt abonnenter. Det argumenteres med at nettopp fordi mediene mener å gjøre en så samfunnsviktig jobb, så er det umoralsk å ta betalt for denne informasjonen.

Det kan høres fornuftig ut, men det er ikke bærekraftig. I disse dager ville det medført at svært mye av den journalistikken betalende abonnenter har betalt for, ble gjort gratis tilgjengelig for alle. Det at journalistikk gjøres gratis tilgjengelig, betyr imidlertid ikke at den er gratis å produsere. Norske mediehus er bemannet av dyktige og profesjonelle fagfolk. De må – som alle andre – ha betalt for den jobben de gjør.

Dersom ikke mediehusene genererer inntekter, vil det ikke lenger være folk på jobb for å kunne fylle disse funksjonene. Allerede nå ser vi eksempler på at flere lokale mediehus permitterer. Også et av de mediene som skal «vokte vaktbikkja», Medier24, har måttet permittere. Krisen gjør at annonseinntektene svikter massivt. Det gjør brukerbetaling enda viktigere.

Dette berører selve demokratiets infrastruktur. Det etableres nå krisepakker for ulike bransjer og samfunnsfunksjoner, og det er viktig. Men vi må også sørge for å ta vare på den infrastrukturen som bærer selve samfunnssystemet vårt. Derfor håper vi regjering og storting nå vil benytte noen av de mulighetene som finnes for å gi journalistikken en håndsrekning, for eksempel gjennom offentlig annonsering, refusjon av tapte annonseinntekter, redusert arbeidsgiveravgift og direkte mediestøtte. Og så håper vi selvsagt at du som leser og bruker den journalistikken som produseres, er villig til å betale for den.

De krisetiltakene som nå gjennomføres for å bekjempe en epidemi, er viktige. Befolkningens helse må sikres. Samtidig må vi ha i mente at vi på den andre siden av denne krisen skal vende tilbake til et samfunn som fungerer. Ikke minst er det viktig at våre demokratiske institusjoner og prinsipper holdes i hevd. Da trenger vi levedyktige, redaktørstyrte medier, med faglig fundamentering og en klar forpliktelse overfor det samfunnet vi alle er en del av.