Vi må snakke mer om krisedekning

• Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentenes egne synspunkter.

Kriser rammer ofte mange mennesker hardt, og medieomtalen vil kunne oppfattes som en tilleggsbelastning for mange. Med økt kunnskap i redaksjonene og større åpenhet om etiske valg vil vi kunne bidra til at mediene unngår å legge stein til byrden for de som er hardest rammet.

Med vår nye veileder om møtet med ofre og pårørende håper vi å bidra til nettopp dette. Veilederen er utarbeidet av Norsk Redaktørforening i samarbeid med Norsk Journalistlag og Norsk Presseforbund. Vi har fått verdifulle innspill både fra redaktører, journalister og personer som har erfaring med mediene i forbindelse med dramatiske hendelser.

Når store kriser og ulykker inntreffer, er pressens rolle viktigere enn noen gang. Vi skal rapportere om det som skjer og ha et kritisk blikk på innsatsen til de som håndterer det som har skjedd.

Samtidig skal mediene ta hensyn til de som er rammet – ofre, pårørende og andre som er tett på hendelsene.

LES OGSÅ:

Videoer fra Bislett-dramaet ga hodebry for mediene

Denne krevende balansegangen kom tydelig fram for en uke siden, da en mann døde av skadene han etter først å ha blitt påkjørt av og deretter skutt av politiet. Politiets aksjon ble utløst av at mannen truet flere personer med kniv på Bislett i Oslo sentrum, i morgenrushet i en trafikkert Oslo-gate. Mange har kritisert mediene for å publisere videoer fra det som skjedde.

Det vil alltid være en vanskelig avveining å avgjøre hva som kan og bør publiseres fra et åsted som dette. Avgjørelsene skal tas raskt, og situasjonen er alltid uoversiktlig. Et sentralt spørsmål er graden av identifisering av de involverte.

Så vidt vi kjenner til, var det ingen redaktørstyrte medier som publiserte videoer eller bilder som identifiserte mannen like etter hendelsen. Man skal selvsagt også ta hensyn til hvorvidt pårørende er varslet. Som vi skriver i veilederen: en av de sikreste måtene å bli felt i Pressens Faglige Utvalg (PFU) er å gi noen pårørende et dødsbudskap via mediene.

Flere medier ble raskt klar over at mannen som ble drept på Bislett var den samme mannen som i 2020 ble dømt for å ha angrepet en annen mann med kniv på Eventyrbrua i Oslo. Denne opplysningen ble, så vidt vi kjenner til, ikke offentliggjort før politiet hadde bekreftet at de pårørende var orientert. Mediene ventet med å gå ut med opplysningen for å unngå å indirekte identifisere mannen før de pårørende var varslet.

Det er flere grunner til å publisere bilder og videoer fra åstedet slik mange medier gjorde i dette tilfellet. Det er viktig å dokumentere hva som har skjedd. Ikke minst handler det om å dokumentere politiets opptreden i saken. Ved å fortelle hva som foregikk unngår man rykter og spekulasjoner. Men redaktørene og journalistene skal selvsagt også gjøre en vurdering av hvor sterke bilder man skal publisere, særlig når det skjer mens situasjonen er uavklart.

Det er også viktig – slik mange medier gjorde – å advare mot sterke inntrykk.

PFU har behandlet spørsmål om dekning av ulykker, katastrofer og hensynet til involverte og pårørende en rekke ganger. I 1988 avga utvalget en prinsipputtalelse om temaet som senere ble revidert i 2013. Her heter det at det må utvises «særlig varsomhet ved formidling av reaksjoner fra disse, spesielt dersom reaksjonene publiseres direkte, og om situasjonen fortsatt er uavklart.»

I ett av kapitlene i veilederen vår, går vi nærmere inn på hva PFU har uttalt i slike saker. I et annet kapittel tar vi for oss reglene i Vær varsom-plakaten.

Veilederen inneholder i tillegg 12 råd om hvordan man bør opptre. Det handler om å gjøre premissene ekstra tydelige i møte med personer, om å klargjøre rollen sin og opptre høflig og profesjonelt.

Et viktig råd er å ikke sette pårørende eller andre av dem som er hardest rammet i redaktørstolen. Det handler både om at personer som er så sterkt involvert ikke skal pålegges det ansvaret, men det handler også om at redaksjonen og redaktøren ikke skal gi fra seg ansvaret.

I tillegg til de konkrete rådene som gis i veilederen, vil vi oppfordre redaksjonene til løpende diskusjon om redaksjonelle vurderinger og valg. Både for enkeltmedarbeidere og for redaksjonen som helhet er det viktig å legge opp til diskusjon, deling og evaluering underveis.

Det er dessuten helt avgjørende at vi viser størst mulig åpenhet om disse vurderingene utenfor redaksjonene. Helt sentralt her er å delta i debatten om hvordan mediene dekker slike hendelser.

Derfor setter vi også stor pris på diskusjonen i kjølvannet av dekningen av den dramatiske hendelsen på Bislett, og vi oppfordrer redaktører og journalister til åpent å ta del i denne debatten.

Debatt:

Politiet bør holde seg unna redaktørstolen