Tilbake i manesjen, men ikke i frontlinjen

Etter fire år litt på sidelinja, er hun tilbake på banen igjen. Med en artikkelserie fra arabiske land i Morgenbladet og artikler for internasjonale blader og aviser som Newsweek, Le Monde, El Pais og Die Zeit.

– Det er over ni år siden du ga ut «Bokhandleren i Kabul», som du fikk internasjonal berømmelse for. Men så kom kritikken fra bokhandleren og hans familie for krenkelse av privatlivets fred. Saken havnet i retten, hvor du i 2010 ble dømt i tingretten, før anken til lagmannsretten førte til frikjennelse rett før jul. Nå ankes denne kjennelsen inn for Høyesterett. Har du opplevd all støyen rundt rettssaken som en belastning?

– Når det gjelder anken forholder jeg meg helt rolig, og konflikten har jeg klart å holde på armlengdes avstand. I den grad saken er blitt en belastning, er det derfor mest ved at det er blitt en del av mitt liv som jeg må forholde meg til. Det verste har uansett vært at så lenge saken verserer i retten, er det blitt umulig for meg å gå inn i en debatt rundt metode og andre problemstillinger. Debatten rundt boka hører uansett til andre steder enn i rettssystemet.

– Du er også blitt klagd inn til PFU av Hans Rustad (redaktør i Document.no), etter et intervju for Newsweek i kjølvannet av 22. juli. Det var ikke sitatene han reagerte på, men rammen du plasserer ham i. At du la intervjuet med ham til Pascal, på beste Oslo vest, samtidig som du nevnte at han var kledd i helhvitt. Siden intervjuet sto på trykk i et utenlandsk medie, ble den ikke vurdert av PFU, men har du forståelse for at Rustad reagerte på det han betrakter som tendensiøs vinkling?

– Jeg lærte en gang av Anders Heger at man måtte alltid ha med en detalj ved folks utseende. En nese, en hårmanke, en detalj for å skape identifikasjon i teksten. For Hans Rustads del ble det «dressed in white». Jeg hadde vært på Grønland og intervjuet Marte Michelet og Ali Esbati og slo fast i teksten «on the other side of town». For meg var det jeg skrev derfor nøytralt, og jeg ble veldig overrasket da jeg fikk mail fra Newsweek, dit Rustad hadde henvendt seg direkte med sin klage. Den ene setningen som han virkelig reagerte på, var noe jeg ikke hadde skrevet selv, men som Newsweek hadde lagt inn, som en overgang. Enda høyere ble temperaturen da jeg i en artikkel i Samtiden skrev at jeg i løpet av mine 18 år som journalist på flere kontinenter aldri hadde fått en hatmail fra lesere, før jeg fikk den fra Hans Rustads støttespillere. 

– La oss snakke litt om ditt «comeback». Etter at du ga ut din siste bok for fire år siden, har du vært borte fra spaltene. Inntil du vinteren 2011 inngikk avtale med Morgenbladet om en artikkelserie fra arabiske land. Hvorfor Morgenbladet?

– De kontaktet meg i slutten av januar i fjor og spurte om jeg kunne skrive noe om Egypt. Jeg trodde at det var snakk om å skrive noe hjemmefra, men samfunnsredaktør Lena Lindgren lurte på om jeg ikke heller ville dra til Egypt? Og etter rådslagning hjemme, dro jeg dit tre dager i februar, da yngstedatteren min var seks måneder. Seinere ble det en tur til Emiratene, før jeg klarte å lure meg inn i Syria som poet. Siden grensene var sperret for journalister, resulterte det i at Newsweek og flere andre, store utenlandske aviser også ville publisere min sak derfra. Den saken åpnet opp for meg internasjonalt.

– Betyr det at du nå har siktet innstilt på internasjonale publikasjoner?

– Egentlig ikke. Det er Morgenbladet og deres lesere jeg har forholdt meg til, så får det som skjer i andre land være en slags bonus. Det som publiseres der er for øvrig som regel oversettelser av saker jeg har lagd for Morgenbladet, som distribueres videre av min agent. Det er han som tar seg av kontakten med utenlandske medier. Med Newsweek har jeg fått en fast kontrakt om et visst antall artikler i halvåret og at de skal få tilbudet om mulige saker først. Det har vært interessant å jobbe for dem, og Newsweek fungerer som en døråpner til intervjuobjekter på en helt annen måte enn om man forteller at man kommer fra et norsk medium.

– Den døråpningen hadde du ikke da du dekket Tsjetsjenia-konflikten for Arbeiderbladet for 18 år siden. Da var du ung og helt fersk som journalist. Hvilke refleksjoner gjør du deg, når du tenker tilbake på den tiden.

– Jeg ante ikke hva jeg gjorde. Jeg utsatte meg for farer jeg ikke kjente konsekvensen av, og jeg visste lite om journalistikk. Da jeg etter første halvår kom hjem til Norge, ga daværende utenriksredaktør i Arbeiderbladet, Øyvind Johnsen, meg en rask innføring i artikkelskriving. «Dette er en overskrift», «dette er en undertittel» og «dette er mellomtittel» forklarte han. Hvorfor har du ikke sagt dette før, spurte jeg. Jeg tenkte det ville bli for mye for deg, lo han. Jeg hadde jo ingen journalistisk utdanning, så jeg lærte mye av Johnsen.

– En rød tråd gjennom hele din karriere er at du har rapportert fra krigssoner, enten det er Balkan, Tsjetsjenia, Afghanistan, Irak eller nå i år: Libya, Egypt og Syria. Hva er det som driver deg, og har du ofte følt deg utrygg og tenkt at du har feilvurdert en situasjon?

– Drivkraften er at jeg er interessert i folks hoder; hvordan mennesker forholder seg til store endringer og hvordan de takler ekstreme utfordringer. Jeg kan vel ikke sies å være lettskremt. Når jeg jobber med en sak, går jeg inn i en annen modus, og hindringer er til for å omgås. Samtidig forsvarer jeg gjerne beslutninger med at «de fleste overlever jo». For det gjør de jo. Men selvsagt har jeg opplevd følelsen av å være på feil sted til feil tid. Første gangen var i Tsjetsjenia, da jeg lå i en grøft mens de skjøt rett over hodet mitt. Da tenkte jeg «dette er ikke min krig, jeg vil ikke dø her!» Den verste opplevelsen var likevel i Kabul, dagen før Taliban rømte byen. Jeg var sammen med Nordalliansen ved fronten, ved det som nå er Bagram flyplass. Taliban var bare få hundre meter unna. Da Nordalliansen rykket fram, hadde jeg ikke noe annet valgt enn å bli med, mens Taliban beskjøt oss. Alt jeg kunne gjøre var å gjemme meg bak en liten leirvegg og håpe det beste. Da var jeg virkelig på feil sted, selv om det nyhetsmessig var helt perfekt. Jeg kunne jo rapportere direkte da Taliban falt, i stedet for å komme en dag etter. Men som frilanser er det ikke alltid man får uttelling for å være på rett sted til rett tid. Jeg ringte NRK Dagsnytt, bokstavelig talt i det Taliban falt og spurte om de ville ha en rapport. Det var de ikke interessert i. Dem om det. Deres nærmeste reporter satt for øvrig i Pakistan.

– Skal vi forstå dette dit hen at «krigsreporteren Seierstad» trekker seg litt tilbake?

– Fra frontlinjen: ja! Jeg er definitivt mye mer forsiktig nå enn jeg var før. Da jeg i høst dro til Libya, var det eksempelvis ikke for å dekke krigshandlingene. Jeg er mer opptatt av å snakke med folk om konsekvensene krigen fikk for dem. I en ukeavis som Morgenbladet må jeg uansett ha noe annet enn det dagsavisene og radio/TV byr på i sin daglige rapportering.

– Rett før jul sto din inntil videre siste artikkel i serien fra de arabiske land på trykk. Hvilke planer har du nå?

– Utviklingen i den arabiske verden er ekstremt interessant, så jeg vil gjerne være til stede der og jobbe med det. Utover det har jeg ikke lyst til å snakke så mye om framtidsplaner. I dag er jeg bare veldig glad for at Morgenbladet fikk meg i gang igjen, og etter at jeg de siste årene før pausen skrev mest bøker, er det befriende å kunne skrive artikler. Er jeg heldig, så dumper det kanskje ned en bokidé. Bøkene mine er i utgangspunktet basert på journalistikk, og jeg trives helt klart med kombinasjonen bøker/rapportering.