«Immersive journalism» – journalistikk som anvender 360-gradersvideo og ulike grader av virtuell virkelighet (VR) – fikk et gjennombrudd i 2018. Da vant Arizona Republic og USA Today-nettverket Pulitzer-pris for sin Trump-dekning som nesten bokstavelig tok leserne med til Mexico-grensetraktene.
Samme år ble brukertotalen av såkalte «head-mounted displays» anslått til 170 millioner internasjonalt.
Nå bekrefter koronapandemien VR-journalistikkens relevans, mener Astrid Gynnild, professor i medievitenskap ved Universitetet i Bergen.
– Vi befinner oss i en tid der stadig mer læring i samfunnet foregår, og kommer til å foregå, på langdistanse. Da vil 360-video og VR være enda viktigere, sier hun til Journalisten.
– Teknologien handler om å kunne gi folk følelsen av å stå midt i begivenhetene i områder hvor de ikke har fysisk tilgang. Det gir muligheten til å oppleve hvordan ting arter seg i en krigssone - eller hvordan det er å ferdes i gatene i Bergamo i øyeblikket, fortsetter Gynnild med et høyaktuelt nikk til viruslammede Italia.
Etisk minefelt
Selv om den foreløpig koster flesk, har VR-journalistikken spist på seg siden foregangskvinnen Nonny de la Peña presenterte dokumentaren «Hunger in LA» under Sundance-festivalen i 2012.
Forskningslitteraturen er desto skrinnere, ifølge Gynnild, en av fire redaktører av «Immersive Journalism as Storytelling: Ethics, Production and Design». Boka utkommer på britiske Routledge forlag i disse dager, med bidrag fra 21 forskere.
Som undertittelen indikerer, snakker vi om et etisk minefelt.
– Det vil alltid være en risiko for manipulasjon, advarer Gynnild, som har journalistbakgrunn fra Adresseavisen.
– VR-journalistikken «plasserer» brukeren på stedet, sånn at hun blir deltaker mer enn tilskuer. Det medfører sterke emosjonelle inntrykk, hvilket gir mediene nye muligheter til å påvirke holdninger og reaksjoner. Det kan like gjerne ende med antipati, selv om VR-teknologier beskrives som en «empatimaskin». Personvern kan også bli en utfordring.
– Frykten er en mindre etterrettelig journalistikk?
– Mulighetene for fake news er alltid til stede – kanskje blir gråsonene større. En utfordring med VR-produksjoner er å kunne oppfylle de klassiske kravene om nøyaktighet, troverdighet, uavhengighet og åpenhet om metoder. Det finnes mange eksempler på slike dilemmaer, spesielt når dokumentarister jobber med rekonstruksjon av dramatiske begivenheter. Når ny teknologi og nye metoder utvikles, må disse verdiene løftes med over i de nye arbeidsformene.
Emosjonelle bånd
I boka skriver Gynnild & co. at den immersive historiefortellingens konkurransefortrinn er evnen til å skape «emosjonelle bånd til mennesker, hendelser og lokasjoner».
Amerikaneren Jeremy Bailenson argumenterer blant annet for at den eneste måten å få klimafornektere til å «se lyset» på, er å la dem kjenne forandringene på kroppen.
Skjønt, etikkutfordringene er flere. Ikke minst problematiserer Gynnild avsenderaspektet.
– I mange VR-fortellinger vil det være et fravær av forteller, fordi det er brukeren som går inn i og utforsker terrenget. Vi kan spørre oss om hvor etisk forsvarlig det er å slette alle spor etter journalisten, når det faktisk er journalister som tilrettelegger. Det foreligger rammer her som ikke framstår som rammer, fordi mange valg er tatt før brukeren entrer det virtuelle universet.
Videre tror hun utbredelsen av 5G-nett, og anledningen til å strømme 360-video i sanntid, vil forsterke farene.
– VR vil åpne for nye former for overvåkning, og det kan bli vanskeligere å skille mellom offentlig og privat rom. Aktører som ikke har edle hensikter, vil kunne gjøre seerne til studieobjekter og enkelt utforske ulike former for manipulasjon.
Norske eksperimenter
– Vi har sett New York Times, The Guardian og EuroNews adoptere den: I hvilken grad er VR-journalistikken operativ i Norge?
– Så langt anvendes VR-teknologi i begrenset omfang. Teknisk Ukeblad har eksperimentert med den – NRKbeta har eksperimentert. Samtidig har kollegene mine ved medieutdanningene i Bergen tatt den i bruk i undervisningen. Det tror jeg er vesentlig, for det nytter ikke å være naiv om framtida. Vi må nærme oss den med innsikt og erfaring.
– Hvem utgjør målgruppa for boka?
– Vi sikter bredt, mot mediestudenter, forskere og mediefolk: alle som er interessert i ny forskning på hvordan 360-video fungerer, og i hvordan teknologien kan utvikles i positiv retning.
– Så langt har evnen til å plassere lesere og seere på stedet gjennom tekst og bilder vært en verdsatt journalistisk egenskap. Vil VR-framtida avføde en ny type journalister?
– Jeg tror ikke dette vil bli en altoppslukende metode som vil «overta» journalistikken, repliserer Gynnild overfor Journalisten.
– Jeg tror derimot at VR-teknologi vil etablere seg som et verktøy på lik linje med andre verktøy i verktøykassa. Men det er et mektig verktøy – som må behandles deretter.
