Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.
Facebooks blokkade av nyhetssaker i Australia er alvorlig, og viser at teknologigigantene har for mye makt. Når norske politikere skal bekjempe Facebook og Google bør de likevel ikke gjøre som i Australia.
EU har tidligere prøvd på en lignende regulering, men ga opp etter store protester fra alle bortsett fra de store mediehusene. Det ble overlatt til nasjonale parlamenter å bestemme om de ønsker å innføre slik regulering eller ikke. I Danmark vil nå Venstre, Sosialdemokratene og Sosialistisk Folkeparti innføre en tilsvarende regel, det samme vil den canadiske regjeringen.
Rupert Murdoch ønsker de australske reglene, Google ikke. For dette er en fight mellom gamle og nye monopoler, ikke mot monopoler. Heller enn å falle mellom to monopolstoler burde vi lytte til Tim Berners-Lee, skaperen av teknologien vi snakker om – World Wide Web. For ham er ikke hovedproblemet at loven rammer Google og Facebook, men at det ødelegger måten nettet fungerer på.
Å lenke er den grunnleggende teknologien i World Wide Web, alt annet er bare bygd oppå og rundt denne funksjonen. Hvis Facebook og Google må betale for å lenke til andres nettsteder, må alle andre det også. Teknologigigantene har råd til å betale. Microsoft støtter den australske loven, mye fordi håper deres Bing kan fylle hullet hvis Google trekker seg ut.
Mindre konkurrenter til Google og Facebook vil derimot bli knust av et sånt krav.
Datamonopoler
Vi trenger ikke lenkebetaling, og andre tilsvarende quick-fixes som gjør vondt verre. Vi trenger norske politikere som ikke følger sine australske kolleger og løper Murdochs ærend. Det finnes en rekke andre tiltak vi kan ty til.
Først må vi ta tak i skatteparadisene der teknologiggigantenes milliarder ikke blir skattelagt. I dag manipulerer selskapene regnskapstall for å betale skatt der den er lavest. Heller enn der verdiene faktisk blir skapt. Enhetlig skattegrunnlag, hvor hele konsern ses som en enhet og overskuddet blir skattlagt der de har omsetning og virksomhet, vil rette opp en del av skjevheten mellom lokale selskaper og globale giganter.
Økte skatteinntekter kan brukes til å sikre pressestøtte og offentlig kringkasting, våre sterkeste virkemidler for en mangfoldig presse som bidrar til opplyst debatt.
Skattlegging alene vil dog ikke gjøre noe med monopolene til selskaper som Google og Facebook. For å endre det må politikken forholde seg til data - selskapenes mest verdifulle ressurs.
Å lage et alternativ til Google i dag er tilnærmet umulig. Google har 20 år med data om internett og søkeoppførsel innebygd i sin søkemotor. Nye konkurrenter blir som et oljeselskap uten egen olje. De finnes, og DuckDuckGo sin modell med søk uten fare for personvernet fungerer, men de må likevel kjøpe søkedataene i bunn fra Google.
Konkurrenter til Facebook finnes også, men de lever i smale nisjer (som Tiktoks videoer). De klarer ikke bli faktiske alternativ fordi Facebook har en enorm brukermasse, og enda mer data om brukermassen.
Skap konkurranse og mangfold
Om politikere vil begrense teknologigigantenes tilnærmede monopol, er det altså data som må reguleres. Dataene som ligger til grunn for Google, Facebook, Amazons og Microsofts teknologi er skapt av alle som har brukt tjenestene deres.
Det er derfor ikke gitt at kun fordi selskap har samlet inn data, har de enerett på bruken. Dataene skapes av oss alle. Det gjør at vi som samfunn kan - og må - stille krav til hvordan de brukes.
Forslag som at data skal tilhøre hver enkelt med tilsvarende betaling for bruk til hver enkelt, er håpløst naivt og umulig å gjennomføre. Dataene får først verdi når de brukes og når det er mye nok av den.
Derfor bør data reguleres som andre fellesressurser. Den enkleste og mest fleksibel ordningen vil være en lisensordning for rett til å bruke innsamlede data.
Lisensordninger er en veletablert måte å regulere på og gir stort spillerom for å utvikle nye tjenester, samt alternativer for de tjenestene vi har i dag. En lisens vil ikke hindre Facebook og Google i å bruke data, eller for den del ødelegge forretningsmodellen deres, men den vil sette føringer for hva som er lov å gjøre, ikke lov å gjøre og hvilke forpliktelser de har overfor brukerne.
Det mangler vi regler for å kunne gjøre i dag.
Like viktig er at det settes krav som hindrer såkalt «vertikal integrasjon», altså at man får monopol gjennom å eie flere ledd i produksjonskjeden.
Da må data skilles fra tjenestene som bruker dataene, slik at store datamengder ikke gir en uforholdsmessig sterk markedsposisjon. Tredjeparter og konkurrenter burde få tilgang til data, slik at for eksempel en konkurrerende Facebook-app kan integreres med Facebook, istedenfor å være avhengig av å bygge opp egne to milliarder brukere før de kan konkurrere.
Mye av innovasjonen på internett kom nettopp gjennom at man bygde nye tjenester oppå de gamle, men dominansen til noen få giganter hindrer det samme i dag.
Forretningsmodeller som bygger på å betale for innhold og å dele på annonseinntekter er fullt mulig, men dagens tilnærmede monopoler hindrer dem fra å slå gjennom.
De australske reglene vil først og fremst sikre at Google og Facebook får fortsette sitt monopol, men må dele på inntektene med de største mediehusene. Mer modige politikere bør heller ta tak i selve monopolmakten og gi oss et internett for alle.
