Debatt:

«Vår metode er å gå inn i en tematikk uten skjult agenda, og vi søker svar ved å være i et miljø over tid», skriver NRKs Azar Ebrahimi og Randi Helland.
«Vår metode er å gå inn i en tematikk uten skjult agenda, og vi søker svar ved å være i et miljø over tid», skriver NRKs Azar Ebrahimi og Randi Helland.

NRK Innafor får deg til å tenke sjæl

Unge voksne verken trenger eller ønsker å få konklusjoner servert på sølvfat.

Publisert

Dette er et debatt-innlegg. Meninger i teksten står for skribentenes regning.

Programleder Vilde Bratland Erikstad står på bunnen av et fjell i Lofoten. Den siste tida har hun fulgt flere store og små influensere, og utforska hverdagen til apparatet som står bak dem.

I Innafor: Influenser prøver vi å finne ut hvordan de jobber for å få oss til å kjøpe produkter. Kan vi stole på dem?

Selv om programlederen etter hvert har begynt å like påvirkerne hun har møtt, klarer hun i programmets avslutning fortsatt ikke å riste av seg en uggen følelse:

«Jeg tror jeg alltid kommer til å være skeptisk så lenge noen driver med reklame.»

Georg og Emilie Blichfeldt kritiserer NRK-programmet for å la logikken vike til fordel for følelser og dramaturgi. Men i debattinnlegget bruker de selv virkemidlene de misliker.

For i sin agenda etter å fremme et bilde av en NRK-programleder «i et følelsemessig kaos» tillegger de henne «gråt i halsen». For å kunne konkludere med at Innafor både svikter og villeder ungdommen, forteller de deg at programlederen avslutter med å være begeistra for hele bransjen.

Men stemmer egentlig det?

Vår metode er å gå inn i en tematikk uten skjult agenda, og vi søker svar ved å være i et miljø over tid. Gjennom ekte nysgjerrighet, håper vi å få innsikt i en bransje som vanligvis viser seg frem på egne premisser.

Aldri før har et influenserbyrå latt uavhengige journalister følge deres hverdag. Ved å være til stede når de planlegger kommersielle oppdrag, lander avtaler og gjennomfører annonsesamarbeid, gir vi seerne våre innblikk i hvordan bransjen som lever av å skjule mekanismene bak en tilforlatelig instagrampost, faktisk jobber.

Påvirkerne forteller oss som alltid at de aldri ville lagd reklame for et produkt de ikke bruker eller «står for». Men heldigvis får vi også ny innsikt:

Vi oppdager hvor mange personer som kan stå bak en enkelt instagrampost, at klærne influenseren har tipsa deg om noen ganger blir sendt rett tilbake til butikken, at influenseren ikke nødvendigvis brukte en spesifikk merkevare før hun begynte å få betalt for et samarbeid, at annonsører kan velge riktig influenser for sitt «brand» gjennom en nøye utført personlighetsanalyse – and the list goes on.

Men det overnevnte er ikke Blichfeldt så opptatt av. De trekker heller frem små øyeblikk der programleder viser frem den skitne oppvasken sin, eller sammenligner luggen med sveisen til Davy Wathne. For hvis dramaturgien tillater deg å trekke på smilebåndet, har tilsynelatende den undersøkende journalistikken mislykkes.

«For gjennom Vildes ujålete stil og ærlige refleksjoner, får seeren en sparrepartner», skriver NRK.
«For gjennom Vildes ujålete stil og ærlige refleksjoner, får seeren en sparrepartner», skriver NRK.

De har rett i at disse grepene skaper identifikasjon mellom programleder og mange av våre seere. Men vi gjør det ikke i en jakt på likes. Vi gjør det for å utfordre seeren til å tenke selv.

For gjennom Vildes ujålete stil og ærlige refleksjoner, får seeren en sparrepartner. Hun er ikke Gud, men venninna du kanskje er enig med - men også tør å si imot. Når programleder tenker høyt, blir du nødt til å ta stilling til det hun har opplevd.

Og du må ikke nødvendigvis være enig i det hun tenker.

Når Vilde i slutten av programmet roper at hun er lykkelig, er det fordi hun har hatt en fin naturopplevelse – ikke fordi hun endelig har løst et dilemma og dermed renvaska influenserbransjen.

Dilemmaet er jo fortsatt til stede i refleksjonen: Hun likte turinfluenserne så godt at de kunne vært venninnene hennes, men hun vil likevel alltid være skeptisk til reklame.

Og når hun nølende sier at hun kun kan gå god for bransjen de gangene du vet at påvirkeren er 100 prosent ærlig, så er det nettopp for å få seeren til å stoppe opp og tenke:

Når kan du egentlig som følger være helt sikker på det?

For influenserbransjen er full av gråsoner. Derfor slutter programmet bevisst med ordene:

«Jeg vet da faen.»

Et spark videre til seeren. NRK Innafor har gjennom å vise frem hverdagen til bransjen, gitt unge voksne bedre mulighet til å navigere i en verden der forbildene deres er venner og selgere på samme tid.

Som for eksempel Blichfeldt selv har gjort, når de oppdager at en av tur-influenserne ofte, men ikke alltid, merker innlegg der logoen til samarbeidspartneren Bergans er synlig, med «reklame». Det gjør noe med påvirkerens troverdighet, og jeg forstår at de skulle ønske vi stilte flere spørsmål ved det.

Men kanskje viser dette samtidig at vi har lyktes med å gi hjelp til selvhjelp.

Istedenfor å gi seerne én fisk, har vi lært de å fiske.

Powered by Labrador CMS