Tre typiske oppringinger fra journalister som forskere ikke bør svare på

Er det god forskningsformidling å svare på telefoner fra journalister? Ja, ofte er det det. Jeg lærer mye av journalister som ringer for å spørre meg om et eller annet som nettopp har skjedd i sosiale medier. De forklarer meg hva som har skjedd og jeg prater mer enn gjerne om hvordan forskningen kan knyttes til det.

Vi forskere skal drive forskningsformidling. Det er en del av jobben vår. Men ofte syns jeg tiden jeg bruker på å snakke med journalister er dårligere forskningsformidling enn å bare holde kjeft. La meg prøve å beskrive tre kjipe mediesituasjoner for en forsker som jeg skal prøve å unngå i framtiden. Jeg har opplevd alle tre flere ganger, men nøyer meg med å gi eksempler fra de siste to ukene.

Jill Walker Rettbergs tekst er først publisert på nettsiden hennes

1. Saken som ikke finnes, men som journalisten prøver å skape

Du fikk kanskje med deg at på 17. mai i år postet en stortingspolitiker et bilde på Instagram av naboen som sto og tisset fra verandaen. En journalist sendte meg lenken. Jeg stirret og stirret på bildet på telefonen min og klarte ikke å se penisen, bare hender foran buksesmekken, og hår foran et ugjenkjennelig ansikt. Jeg åpnet det på laptopen for å se om det ble tydeligere. Fortsatt ingen synlig penis.

“Det var ikke så lett å se den penisen,” sa jeg til journalisten. “Å, da har du nok mindre skjerm enn jeg,” humret han. Jeg burde ha googlet pikselstørrelsen på Instagrambilder straks, men jeg gjorde det først nå. Instagrambilder vises i max 612 x 612 piksler, altså var skjermen min mer enn stor nok til å se det som kunne sees, og det var jammen ikke mye. Jeg tror journalisten hadde stor fantasi i tillegg til stor skjerm.

“Er det ikke sjokkerende, da? Kan en stortingspolitiker poste slik?” spurte journalisten. Det var den inneklemte fredagen mellom Kristi Himmelfartsdag og 17. mai-helgen og sikkert ikke mye som skjedde på nyhetsfronten. Instagrambildet hadde én kommentar og en håndfull likes. “Lol” eller noe sånt var kommentaren, jeg tok ikke skjermbilde. “Mjo, det er vel ikke spesielt smart å poste bilder av folk som tisser,” sa jeg. “Men dette er jo en helt upolitisk Instagramkonto med bare vanlige, personlige bilder,” sa jeg, “og kontoen har heller ikke mange følgere, og ingen ser ut til å ha brydd seg om bildet selv om det har lagt ute siden i går.”

Journalisten ville tydeligvis ha en sak, og spurte igjen. Jeg sa noe om at det ifølge norsk personvernslov ikke er lov å poste gjenkjennelige bilder av mennesker uten deres tillatelse om det ikke er en offentlig situasjon. Ingen bør poste slike bilder, spesielt ikke en stortingspolitiker, og det at personen tisser gjør det selvsagt ikke bedre. Jeg mener jo det.

“Er det ikke en dobbeltmoral her da,” gravde han videre. “Ville ikke det blitt ramaskrik om en stortingspolitiker postet et bilde av en jente som tisset?” Jeg tenkte på det. “Det kommer jo an på hvordan bildet var tatt,” sa jeg. “Det er ganske lett å se for seg et bilde av en jente sett bakfra hvor hun er på huk i gresset og du må en måte skjønner at hun tisser men hvor du ikke ser noe som helst av kjønnsorgan eller hud. Det ville vel ikke vært så annerledes fra dette bildet, og jeg tviler på at det ville skapt så veldig mye debatt.”

Dette bringer meg til den neste faren du som er forsker må vokte deg for:

2. Journalisten som allerede har bestemt seg for hva du skal si og vil stille deg spørsmål inntil du sier det

Journalisten ringte meg opp igjen noen minutter seinere. “Men mener du ikke at det er en dobbeltmoral her, og at folk ville reagert annerledes om det var en jente?” Joda, medgikk jeg litt trøtt. Kanskje det.

I denne saken ble jeg ikke så veldig feil framstilt. Det var bare en så utrolig teit sak, skapt av en journalist som bare vil ha en nyhet. Nå ser jeg at Journalisten har diskutert dekningen av saken:

– Mimir Kristjánsson og Heidi Nordby Lunde mener BT senker takhøyden for politikeres rett til å gjøre alminnelige feil?

– Det poenget ser vi. Men vi mener dette ikke handler om mer enn å uttale noe uklokt eller skrive noe uheldig. Det var en alvorlig handling og kan oppfattes som en krenkelse av en ung person. Vi mener det var verdt å problematisere.

Den diskusjonen fikk jeg dessverre ikke med meg. Takk til Mimir Kristjánsson og Heidi Nordby Lunde for å ha kommet med mer nyttige kommentarer enn mine.

Jeg tror journalister ofte har skrevet saker på forhånd, eller i det minste bestemt seg for overskriften. Måten du som forsker kan oppdage dette er å være oppmerksom på spørsmål som gjentas. Når en journalist gjentar et spørsmål du allerede har svart på for å få et annet eller et mer unyansert svar avslører det ofte hovedvinklingen på saken.

Da journalisten ringte meg opp for andre gang burde jeg sikkert ha reagert. Kanskje jeg skulle sagt at dette hadde jeg allerede svart på, eller jeg kunne kanskje trukket meg fra hele intervjuet (kan man det når man allerede har begynt å svare tro?) eller jeg kunne sagt at jeg ville ringe ham opp igjen om en liten stund og da hadde jeg fått tid til å tenke gjennom saken og kanskje kommet fram til noe like fornuftig som det Mimir Kristjánsson og Heidi Nordby Lunde seinere sa. Eller kanskje det lureste bare er å sukke og gå med på hva journalisten vil, jeg vet ikke.

En av de andre gangene jeg har opplevd dette var i forbindelse med snapchat-hackingen i fjor. Det var jo en viktig sak, og jeg var i grunnen fornøyd med det meste av NRK-journalistens framstilling, men hun spurte mange ganger “Er ikke dette et uttrykk for kvinnehat?” Jeg ville ikke brukt det begrepet, sa jeg, og forklarte hva jeg mente. Tredje gangen hun spurte om det ikke var kvinnehat ga jeg opp og sa, “joda, det er vel en form for kvinnehat.” Selvfølgelig ble det overskriften på saken: Professor om Snapchat-hacking: – Eit utrykk for kvinnehat.

3. Saken som lages som ny versjon av en annen journalists sak

Fredag ble jeg oppringt av en TV2-journalist som hadde sett at jeg hadde argumentert for at man ikke nødvendigvis ble deprimert av å se andres glade Facebookposter men at venners gode opplevelser kunne smitte over på deg. Eller rettere sagt: Hun hadde ikke oppfattet meg slik, for hun hadde sett overskrifter i andre medier. Jeg snakket med henne i et kvarter og syns jeg klarte å forklare meg ganske bra, men saken ble vinklet på en måte som virkelig ikke fremstiller min forskning riktig: “Forsker mener andres perfekte liv på Facebook gjør oss lykkelige.”

Her var tabben min at jeg ikke hadde fulgt godt nok med på de tidligere sakene om dette. Jeg burde ha fulgt med på overskriftene og vinklingene: da ville jeg ha forstått hva journalisten ville. (På den annen side ville jeg da ha brukt enda mer tid på dette, og målet mitt var jo egentlig å effektivisere forskningsformidlingstiden min.)

Det begynte med et intervju i StudVest, som var godt skrevet men hvor overskriften var “spisset”, som en journalist sikkert vil si, og overskriften ga tydeligvis mersmak til andre journalister. Hvordan dette har skjedd ble ganske tydelig da jeg gjorde et søk på navnet mitt på Atekst:

Oppdatert: TV 2 har i ettertid endret tittel og ingress slik at fremstillingen blir riktig.

Jeg leste Studvest-intervjuet, ble intervjuet av P4, men verken så eller hørte resultatene. Jeg ante ikke at Framtida hadde skrevet om det. Og selv om journalisten fra TV 2 helt sikkert brukte ordene “perfekte liv” så hørte jeg det på en måte ikke fordi jeg jo tenkte på det jeg mente og ikke på det som journalisten så for seg.

Hun hadde lest at jeg snakket om det perfekte liv. Kanskje hun, med sin kontekst, oppfattet det som om jeg snakket om skrytebilder og “det perfekte liv”, mens det jeg faktisk sa var at jeg ikke snakket om skrytebilder og glansbildeliv, men om at dine virkelige venner, mennesker du bryr deg om, skriver om noe som har gjort dem glade på Facebook eller på Instagram.

Selvsagt blir vi gladere om de rundt oss er glade. Det har ingenting med perfekte liv og selvskryt  å gjøre. Men selv om jeg trodde jeg forklarte det godt og trodde journalisten forsto meg godt, så ble overskriften og vinklingen helt feil. Journalisten har til og med utelatt mitt poeng om at det ikke er alle som opplever det slik, og i stedet latt (dyktige og fine) Cecilie Staude uttrykke et slikt litt mer nyansert syn. Jeg ser at det fungerer bra fortellermessig å ha større kontraster mellom synene våre, men det er ikke riktig framstilling av hva jeg sa.

— Men Jill, ber du ikke om sitatsjekk, spør nok du som leser nå.

Jo, i blant. Jeg gidder ikke alltid det. Du skjønner, du får bare se dine egne direkte sitat i en sitatsjekk. Jeg blir sjelden direkte feilsitert i media. Men jeg blir svært ofte feil framstilt.

Overskriften, vinklingen, beskrivelsene og det som utelates er vel så viktige for forskningsformidlingen som de direkte sitatene. Og det er jo for forskningsformidlingen sin skyld vi skal snakke med journalister, ikke sant? Det er ikke for at avisene skal få flere lesere og dermed selge flere annonsekroner. Det er for å formidle forskning.

Så er det alltid riktig tidsbruk for en forsker å ta telefonen når en journalist ringer? I blant er det det. Men ikke alltid. Spørsmålet er hvordan ta vare på de gode journalistsamtalene og unngå de som er bortkastet tid. Kanskje det ikke er mulig.

Har du flere tips, tar jeg gjerne i mot dem.