Denne artikkelen er over to år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.
Annonse
Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.
Ja, hvor var media da Viggo Kristiansen jobbet for gjenåpning? Og hvorfor har interessen for å dykke ned i saken etter gjenåpningen vært så liten? Kan de samme mekanismer som har hersket i Agder-politiets kontorer også ha preget norske mediehus?
Hadde et samlet pressekorps belyst hva som kunne tale for gjenåpning for over ti år siden, ville det kanskje ikke ha tatt så lang tid før saken (så vidt) ble gjenåpnet. I stedet ble ønsket om ny rettssak møtt med latterliggjøring, ignorering og direkte motarbeidelse.
Da Bjørn Olav Jahr konkluderte med justismord i 2017, fikk pressen en ny sjanse. Den tok de ikke vare på. I stedet gled Baneheia-saken over i en ekstremsituasjon rent presse-historisk, hvor mange av de journalistene som hadde vært involvert så ut til å gjøre hva de kunne for å opprettholde status quo.
Connie Bentzrud«bokbadet» Jahr i Kristiansand, hvor forfatteren knapt slapp til innimellom bokbaderens følelsesladede angrep. Hun omtalte blant annet mobilbeviset som «junk science». I VG skrev Fridtjof Nygaard at «Ingen tror på Viggo». Trond Solvang i TV 2 kom med en avledningsmanøver i form av et 8 siders notat, hvor han diskrediterte Jahr gjennom uvedkommende bagateller.
Hva slags journalistikk er dette? Rettssikkerhetens voktere i rollen som fangevoktere? Som om det var en skandale å i det hele tatt våge å stille spørsmål ved dommen. I VG påstår politisk redaktør Hanne Skartveit helt nylig at Jahrs bok er «en av journalistikkens store triumfer». Det rimer ikke akkurat med bokens mottakelse i pressen.
Bjørn Olav Jahr intervjuet på scenen av Fædrelandsvennen-journalist Connie Bentzrud i 2017.Arkivfoto: Tor Erik Schrøder
Mindretallets redegjørelse
Aftenpostens Inge D. Hanssen var ikke stort bedre. Han «slo fast» at Jahrs bok ikke flytter «på et eneste komma i den rettskraftige dommen mot Viggo Kristiansen». Uten å begrunne dette nærmere enn at kommisjonen kjente til det viktigste som kom frem i boken da de avslo siste begjæring.
«Hvordan kan man vite at kommisjonen våker over uskyldig dømte, om ingen vokter kommisjonen?», skriver jurist Markus Jerkø ved Universitetet i Oslo i en analyse av kommisjonens siste avgjørelse.
Her mener han at mindretallets argumenter er i strid med Høyesteretts vurderinger, at de mangler troverdighet, og at ønsket om å avslå begjæringen ikke kan forsvares. Men i media? Ikke et ord.
Mindretallets begrunnelse for avslag minner for øvrig om kommisjonens tidligere avslag. Men her er begrunnelsen så detaljert at man så å si kan se rett ned i den juridiske avgrunnen som førte til at Kristiansen ble sittende over ti år i fengsel på overtid.
Hvordan kan slike argumenter for å hevde at «intet er nytt» gå upåaktet hen i media i en av de største krimsakene i moderne tid? I stedet ble det fremhevet at det var dissens med leder Siv Hallgren i mindretall. Som om det i seg selv var et godt argument mot gjenåpning. Bare for noen dager siden gjentok Aftenpostens Andreas Slettholm flere av mindretallets spekulative argumenter og formuleringer. At man kan sette slikt på trykk etter flommen av nye opplysninger i saken, er ikke til å fatte.
Det er grunn til å tro at rettsskandalen ville blitt feid under teppet for godt om flertallet hadde bikket andre veien. Med medias velsignelse.
Annonse
Falsk balanse og fortielse
VG har forsøkt en balansert dekning etter gjenåpningen, men det har ikke slått heldig ut. Åpenbare fakta har blitt utlignet med tvil og spørsmål, så godt som alltid med slagside mot Kristiansen. Så ille ble det i Krimpodden i fjor høst at VG så seg nødt til å komme med flere rettelser, etter en rekke faktafeil og spekulasjoner i Kristiansens disfavør, åpenbart nødvendig for å skape (falsk) balanse (saken ble også klaget inn til PFU, men klager fikk ikke medhold, red.anm.).
Siste halmstrå for de som har håpet på ny tiltale, brast nok da det nylig ble kjent at tekniske analyser var avsluttet uten DNA-funn av Kristiansen. TV 2, som har satt nye journalister på saken, fulgte grundig opp. Fra NRK var det derimot helt stille. Hvorfor?
Kan det være et resultat av at NRK har latt journalister med lang fartstid fra saken være anførende?
NRK har ikke vært alene om å stikke hodet i sanden når utviklingen ikke har gått i den retningen noen av deres «egne» virker å ha trodd på. Er det grunn til å tro at NRK eller Aftenposten ville vært like tause dersom politiet i stedet hadde gått ut med informasjon om at nye DNA-analyser nagler Kristiansen til åstedet?
I nye avhør snakker Andersen varmt om en journalist i NRK Sørlandet, som i sin tid dekket rettssakene. Mon tro hvorfor? NRK tar gjennom fagredaktør for NRK Nyheter, Marius Tetlie som i sin tid dekket Baneheia-saken for VG, avstand fra utsagnene til Andersen. Ironisk, da statskanalen lenge synes å ha arbeidet iherdig for å styrke nettopp hans troverdighet.
I fjor planla Geir O. Hansen som avhørte Andersen i 2000 å stille til intervju i NRK sammen med ham. Det later til at Hansen håpet at de i fellesskap skulle kunne nedtone den mulige betydningen av avhørene som er blitt så sterkt kritisert. Men Andersen trakk seg som følge av gjenåpningen.
Hvor er den journalistiske moralen?
Tetlie hevder NRKs eneste agenda er å belyse saken «så godt, balansert og presist som mulig». Men det synes som om NRK har vært mer opptatt av å forsvare sine journalistiske misgjerninger enn å drive sunn og voksen journalistikk.
Etter at saken ble tvunget bort fra Agder politidistrikt, fikk man omsider en etterrettelig etterforskning. Det er innlysende at NRK, og det lenge før gjenåpningen, tilsvarende burde ha flyttet ansvaret langt unna NRK Sørlandet og personer som dekket saken fra første stund. Men det virker som om lagmoralen innad i NRK og i andre medier har vært langt viktigere enn den journalistiske moralen. Det er kanskje ikke så rart at etterforskningsleder Arne Pedersen fra den gang har følt seg hjemme i NRK.
Følger Riksadvokaten det som skal være statsadvokatenes innstilling, blir Viggo Kristiansen frifunnet. Det vil samtidig bli en dom over store deler av den pressedekningen han er blitt utsatt for.
Fædrelandsvennens redaktør Eivind Ljøstadtok nylig selvkritikk. Redaktør Gard Steiro og Hanne Skartveit i VG har omsider gjort det samme. Tidligere redaktør i VG, Bernt Olufsen, fremstår derimot mest som et ubevisst tidsvitne, som bør minne oss om hvorfor det har gått så galt.
Spørsmålet er om man vil se selvransakelse fra flere, eller om vi fortsatt vil oppleve en journaliststand som, i likhet med de ansvarlige politietterforskerne, mest av alt synes å være innstilt på å fortrenge sine feil.
