I et intervju med Journalisten i fjor fortalte tidligere Dagbladet-journalist Eivind Pedersen at han aldri kunne skrive noe annet enn en bok om Baneheiasaken.
For 22 år siden fulgte Pedersen drapssaken tett som Dagbladets mann i Kristiansand. Fra første dag i rettssalen fikk han en gryende mistanke om at en feil mann var tiltalt og senere ble dømt. Det, så vel som følelsen av å stå alene i synet på dommen blant journalister, fikk ham til å forlate journalistrollen for å kunne jobbe sammen med Kristiansens støtteteam.
Nå er Pedersen klar for sin litterære debut med boka «I skyggen av Viggo – Den umulige kampen for frifinnelse».
– Det har vært veldig godt å skrive den, for jeg føler jeg begynner å skrive meg ferdig med 22 mer eller mindre intense år. Som jeg skriver i boka: Det har vært som å svømme motstrøms i en stri elv. Jeg har følt meg så alene i pressemanesjen.
Journalistisk håndverk
Den ferske forfatteren forteller at det har ligget i kortene hele veien at engasjementet i saken skulle resultere i bok. Nå takker han «hamster-genet» for at han har hatt dokumentasjon helt tilbake fra tidlig 2000-tall stående på fjernlager i alle disse årene.
– Jeg har samlet sentrale notater, dokumenter – you name it. Dette er ikke et resultat av at jeg har satt meg ned og sett på saken nå. Jeg har både fysisk, faktisk og mentalt forberedt meg på at denne boka skulle skrives.
– Mine roller i denne saken har vært mange. Jeg har kommet veldig tett på så mye.
Pedersen har sett på Baneheiasaken som både journalist og som aktiv bidragsyter og mentor i Viggo Kristiansens støttegruppe. På spørsmål om hvilken rolle han innehar i boken, trenger han to sekunder betenkningstid.
– Jeg har veldig dårlig erfaring med sjangertenkning, men jeg har skjønt at jeg har laget det de kaller sakprosa. I min verden er det egentlig en journalistisk fremstilling av observasjoner, opplevelser, erfaringer og konklusjoner. Stort sett godt gammeldags journalistisk håndverk: Ut og søk, filtrer og presenter.
Mellom permene har den ferske forfatteren samlet historier om de involverte aktørene i saken – både politi, domstolene, sakkyndige, advokater, pårørende, og ikke minst Gjenopptakelseskommisjonen.
Han forteller også historien om den lille gruppa som har jobbet aktivt for Kristiansens rettssikkerhet over flere år.
– Sånn sett er det sikkert mange som skulle ønske at jeg ikke hadde skrevet bok. Selve systemet har åpenbart sviktet i flere ledd, men et system består ikke av systemet som sådan. Det er jo menneskene som bemanner postene i systemet.
Helt konkrete forhold
Bokas forord er gjengitt og allerede tilgjengelig på baneheiabok.no. Basert på den, presiserer Pedersen at dette ikke er noen biografi over Viggo Kristiansen og hans familie.
– Dette handler rett og slett om ting jeg har opplevd gjennom disse 22 årene. Det er episoder som er særdeles alvorlige, men det er litt som en god avis-miks: Du må ha noen smilehull, rammesaker og muntre historier.
Slik er det også i domstolen, fortsetter Pedersen.
– Det er veldig mye god humor også i rettspleien. Det gjenspeiles i noen av bokas kapitler. Alt er ikke like gravalvorlig. Jeg har funnet noen smilehull óg.
I tillegg til det som er kjent om drapssaken, lover Pedersen, uten å foregripe, hittil ukjente omstendigheter. Boka presenterer omstendigheter som viser og ytterligere underbygger at dommene fra 2001 og 2002 ikke er riktige, forteller han.
– Og det er helt konkrete forhold som da omtales.
Bekreftelsesfella i den opprinnelige politietterforskningen, forholdet mellom juristene i saken, Gjenopptakelseskommisjonens passivitet – Pedersen nevner temaene for de konkrete kritikkverdige forholdene på rams.
– Når det blir avdekket hvordan dette kunne skje, blir det helt vanvittig å tenke på at dette var omstendigheter som ble oversett i så mange år.
– Retter du kritikk mot pressen i boka?
– Pressens rolle her er jo så håpløs at den går under ordtaket «show, don't tell».
Vil ta del i oppgjøret
Det er den kollektive tankegangen som etter hvert ble gjeldende rett i Baneheia-dommene, mener Pedersen. Det har holdt seg helt opp til nylig, helt til beslutningen om gjenopptakelse ble fattet på vårparten i fjor.
I løpet av sensommeren eller høsten kommer svaret fra riksadvokaten på om Kristiansen skal frikjennes eller tiltales på nytt. Nå som straffesaken nærmer seg en avslutning, markeres også slutten på et langt kapittel i støttegruppas historie.
– Men det som kommer i etterkant, altså oppgjøret som denne saken kommer til å utløse, skjer jo helt uavhengig av støttegruppa. Vi som har jobbet med saken i alle disse årene håper å være viktige premissleverandører og stemmer i dette oppgjøret.
En av de innledende konklusjonene i Pedersens litterære debut er at Viggo Kristiansen ikke har blitt utsatt for ett justismord, men to. Det første var det domstolene som begikk, det andre ble begått av Gjenopptakelseskommisjonen i behandlingen av den første begjæringen i 2010, mener han.
– Da kommisjonen erklærte at det ikke var «noe nytt» i denne begjæringen, ble det samtidig lagt føringer som hindret seriøs behandling av de senere begjæringene – helt til flertallet i kommisjonen, med nytt mannskap, forsto at det faktisk hadde foreligget gjenåpningsgrunner helt siden 2010.
– Min ærbødige påstand er at dersom fagfolkene som jobbet med Baneheia-saken i 2000 hadde gjort jobben sin – og gjort den like godt som fagfolkene som har jobbet med saken i 2021 og 2022 – hadde Viggo Kristiansen sluppet å sitte 21 år i fengsel.
«I skyggen av Viggo – Den umulige kampen for frifinnelse» går i trykken straks den påtalemessige avgjørelsen er tatt.
- Journalisten har vært i kontakt med Helen Sæter, som ledet Gjenopptakelseskommisjonen i 2010. Hun ønsker ikke å kommentere Pedersens påstand om justismord.
