Eivind Pedersen har jobbet med Baneheia-saken, på ulike måter, i over 20 år.
Eivind Pedersen har jobbet med Baneheia-saken, på ulike måter, i over 20 år.

Han har stått alene blant journalister i synet på Baneheia-dommen: – Min skepsis begynte første dag i retten

Eivind Pedersen valgte til slutt å forlate journalistrollen for saken.

Publisert Sist oppdatert

– Hadde jeg ikke vært så forbanna sta... og så sikker. Så veit jeg ikke, sier journalist Eivind Pedersen.

I likhet med resten av gruppa som har jobbet for gjenopptakelse av dommen mot Viggo Kristiansen, har han stilt opp på frivillig basis i en årrekke.

«Endeløst mange timer», sier han når han skal anslå egen tidsbruk.

Men når Journalisten intervjuer Pedersen dagen etter gjenopptakelseskommisjonens framlegging, er han tydelig:

– I går var det lønningsdag.

Jublet med familien Kristiansen

Da meldingen om at Viggo Kristiansens femte begjæring om gjenopptakelse faktisk gikk gjennom, satt Pedersen hjemme hos Viggos bror Trond sammen med blant andre Viggos foreldre.

– Jeg følte meg rimelig trygg på at det skulle gå veien, men det var en ulidelig spennende torsdag formiddag, forteller Pedersen.

På forhånd var det varslet at gjenopptakelseskommisjonens avgjørelse skulle bli lagt fram torsdag klokka 12.00.

Klokka 12.09 kom meldingen fra advokat Arvid Sjødin:

«Det gikk vår vei. Gjenåpnet.»

Det som skjedde etterpå er vanskelig å beskrive helt nøyaktig, sier Eivind Pedersen.

– Da jeg så at mailen kom, bare gapte jeg ut budskapet. Da sto rett og slett jubelen i taket. Så kom alle følelsene, og det var hele spekteret. Det var latter og tårer, og ikke minst ettertanke. Det var en sterk opplevelse.

Godt mulig får resten av Norge også se reaksjonene som utspilte seg hjemme hos familien Kristiansen; et kamerateam fra Monster, som står bak TVNorge-serien om saken, var også tilstede.

En gryende mistanke

Han sier han har vært «en slags mentor» for Kristiansens forsvarerteam siden advokat Sigurd Klomsæt i april 2008 ringte ham og fortalte at Kristiansen hadde bedt om bistand.

Men for nå mer enn 20 år siden jobbet Pedersen med saken kun som journalist.

Han var Dagbladets mann i Kristiansand, og fulgte saken fra Lena Sløgedal Paulsen (10) og Stine Sofie Sørstrønen (8) først ble meldt savnet i turområdet Baneheia i mai 2000, og til lagmannsretten opprettholdt dom mot Kristiansen og Jan Helge Andersen for voldtekter og drap våren 2002.

Etterforskningsfasen beskriver Pedersen som «tørke» på informasjonsfronten.

– Pressen ble foret med det politiet fant formålstjenlig. Det var opplysninger som bidro til å tegne et monsterbilde, spesielt av Viggo Kristiansen, sier Pedersen i dag.

Han beskriver at oppstarten på straffesaken i retten ble første gang pressen og publikum fikk tilgang til mer enn små drypp med informasjon.

Men det ble også første gang Pedersen kjente på det han kaller «en gryende mistanke» til politiet og aktors framstilling av saken.

– Min skepsis begynte første dag i retten, da de to gutta kom inn i salen. De framsto som en helt annen duo enn jeg selv hadde vært med på å skrive styggest mulig om. Viggo viste seg å ha en helt annen fasong enn det indre bildet iallfall jeg hadde hatt. Han var en liten plugg. Jan Helge var mye større av vekst, en helt annen mennesketype, sier Pedersen.

Pressekorpset under første rettsdag i 2001. Eivind Pedersen stående til høyre.
Pressekorpset under første rettsdag i 2001. Eivind Pedersen stående til høyre.

Gikk opp ruta

Rettssaken gikk sin gang, og helt mot slutten bet flere seg merke i «mobilbeviset»: Vitnemålet der Telenors dekningssjef fortalte at Viggo Kristiansens mobilbruk drapskvelden hadde gått utelukkende via en sender som ikke ga dekning på åstedet.

Samme kveld gikk Pedersen opp ruta som Andersen vitnet om at guttene hadde gått, og skrev artikkel i Dagbladet: «Hadde ikke tid til drap».

– Da skjønte jeg at det var et eller annet som var stein hakkende gærent, altså, sier han i dag.

Men dommene falt. Andersen ble dømt til 19 års fengsel, og er i dag en fri mann. Kristiansen ble dømt til 21 års forvaring med 10 års minstetid.

Vendepunkt

I de første årene etter dommen jobbet ikke Pedersen videre med Baneheia-saken i særlig grad. Andre saker tok fokus, og Pedersen jobbet blant annet dypt med Scandinavian Star-brannen.

På dette tidspunktet flagget han ikke sin mistro til Baneheia-dommen høyt:

– Jeg var nok ikke tydelig nok innad i redaksjonen i Dagbladet om at jeg tvilte på dommen. Men jeg var undrende og skeptisk allerede da, sier Pedersen.

Vendepunktet kom altså i april 2008.

Da hadde Sigurd Klomsæt tatt på seg jobben med å begjære Kristiansens sak gjenopptatt, og tok kontakt med Pedersen.

– Jeg husker at jeg sa at det som var av største betydning, var å få ut alle dokumentene i saken. Det fikk han, og der lå resten av svarene. Det var helt utrolig, sier Pedersen.

Han beskriver rapporter fra politiavhør med 8-10 vitner «som åpenbart burde vært ført for domstolen», med observasjoner som utfordret den offisielle tidslinjen for ugjerningene.

Sto alene

Fra 2008 jobbet Pedersen brått intenst med Baneheia-saken igjen: Mens Klomsæt sendte gjenopptakelsesbegjæring, intervjuet Pedersen blant annet vitner, Viggos familie og Viggo selv i fengselet.

Han gikk etter hvert offentlig ut med sin oppfatning om at dommen var feilaktig. I det spørsmålet sto han helt alene, iallfall blant journalistene som hadde dekket rettssakene:

Da Norsk Journalistlag i 2010 gjorde en oppfølgerundersøkelse om ettervirkninger av å jobbe med Baneheia-saken, inneholdt undersøkelsen også spørsmålet «Mener du at dommen var rett?»

Av 27 svarende svarte 20 «ja». 4 svarte «ingen mening», 2 svarte «usikker».

Én journalist svarte «nei».

Ble PFU-sak

Pedersens innsats vakte reaksjoner, eksempelvis hos pårørende som mente han blandet roller når han jobbet så tett med advokat Klomsæt.

Det hjalp ikke at han i en tekst fra Klomsæts kontor ble omtalt som «medhjelper».

I 2010 ble Pedersen klaget inn til PFU av Ada Sofie Austegard, Stine Sofies mor. Han gikk fri for fellelse, selv om utvalget påpekte at de mente han jobbet «på grensen av det etiske».

Overfor Journalisten bedyret Pedersen den gang at han hadde utført alminnelig journalistisk arbeid, og lagt vekt på å utføre oppdraget sitt i henhold til Vær varsom-plakaten:

– Da er det min plikt å påse at enkeltmenneskers rettssikkerhet er ivaretatt. Fra tidlig i saken har jeg ment at Viggo Kristiansen ikke har fått den behandling som også han har krav på. Jeg mener derfor det er min forbannede plikt å grave i saken når det er gjort urett mot Kristiansen, sa Pedersen i 2010.

Pedersen med advokat Sigurd Klomsæt i London i 2008, da DNA-eksperter skulle få innsyn i Baneheia-materiale.
Pedersen med advokat Sigurd Klomsæt i London i 2008, da DNA-eksperter skulle få innsyn i Baneheia-materiale.

Det samme sier han i 2021:

– Ja, jeg jobbet tett med Klomsæt. Jeg hadde ikke noe problem med arbeidsmetoden. Jeg jobbet ut fra ett eneste mål: å avdekke den uretten som lå bak, som var grunnlaget for dommene mot Viggo. Den eneste måten å komme videre på, var å ha Klomsæt som kilde.

Etter PFU-behandlingen har Pedersen omtrent ikke tatt i Baneheia-saken som journalist.

Men han ble ikke «tatt av saken» av Dagbladet-ledelsen, sier han selv.

– Jeg signaliserte selv at jeg hadde gjort mitt. Det ble stilt spørsmål ved min integritet, og det var vel rundt da jeg fant ut at jeg kunne gjøre nytte for meg på en annen måte. Jeg byttet strategi, og jobbet mer i det skjulte.

Ut av journalistrollen

Etter 2010 har Pedersen på fritiden fungert som «en slags mentor» for innsatsen for gjenopptakelse.

Med tiden har han kommet tett på familien Kristiansen, og også møtt Viggo når han har vært hjemme på korte permisjoner fra fengselet.

I yrkeslivet har Pedersen hele tiden jobbet som journalist; i 2017 tok han sluttpakke fra Dagbladet. Nå jobber han som frilanser og leverer saker til blant andre Vi Menn.

– Jeg hadde bygget opp en kunnskap om rettssakene og de foregående gjenopptakelsesbegjæringene som har vært nyttig for gruppen. Min innsats har gått over til å bli ytterligere systematisering av sakens opplysninger og videre graving. Det har vært en stor jobb, sier han.

Han jobber ikke med Baneheia-saken som journalist lenger, selv om journalistiske metoder har kommet godt med.

– Siden 2010 har jeg sagt at jeg aldri kan skrive noe annet enn en bok om saken.

– Hvorfor ikke?

– Jeg har alltid levd etter det gamle embedsmannsidealet med to blekkhus, ett for tjenesteformål og ett for private. Da det ble stilt spørsmål ved min integritet, så tenkte jeg raskt at den fella skal jeg iallfall ikke gå i. Men å samle det jeg har opplevd mellom to permer, har jeg lenge sett for meg.

– Skal være litt spesiell for å gjennomføre

– Hvordan har det vært, å være den ene journalisten som har flagget et syn om at dommen var feil?

Pedersen blir stille en stund, og den kvikke stemmen i telefonrøret er lavere når han først svarer.

– Det er alltid tøft å være plog, er det ikke det det heter? Hadde jeg ikke vært så forbanna sta... og så sikker. Så veit jeg ikke. Man skal være litt spesiell for å gjennomføre et så hardt og langt løp som dette.

– Hvor mye har du diskutert saken med andre journalister?

– I veldig liten grad. Det er stort sett kona mi som har vært min sparringspartner. Da jeg skjønte at det begynte å dra seg til, trakk jeg meg heller unna. På et tidspunkt satt jeg i styret i Agder Journalistlag, men jeg fant ut at der hadde jeg ingenting å gjøre. Jeg følte meg latterliggjort og baksnakket. På typisk sørlandsk vis.

– Skyldsspørsmålet litt underordnet

Pedersen er tett på parter i saken nå, men kan synes å ha beholdt noe av den journalistiske distansen:

– Én ting er å mene at en dom er avgitt på feil grunnlag, men mener du også at Viggo er uskyldig?

– Skyldspørsmålet blir faktisk litt underordnet. Mitt anliggende har vært at skyld ikke er bevist. Så lenge noen ikke er bevist skyldig, så er man ikke skyldig. Jeg har hele tiden sagt at Viggos skyld ikke er bevist, og da skal han heller ikke dømmes skyldig.

– For å legge inn utallige timer i en slik innsats, må man ikke være overbevist om at man jobber for en uskyldig mann?

– Nei, det behøver man ikke, man kan utmerket godt jobbe for å avklare en feilaktig dom. I det øyeblikket jeg hadde sagt «Viggo er uskyldig», så hadde min rolle vært helt annerledes, da hadde jeg jobbet for en uskyldig person. Men jeg jobber for å vise at en dom er uriktig. Hvis Viggo etter hvert blir frikjent, er det fordi det ikke finnes beviser for hans skyld, sier Pedersen.

– Lydige mikrofonstativer

Mye har blitt sagt og skrevet om pressens innsats før, under og etter rettssakene: «Vi tok feil», slo tidligere journalist Svein Tore Bergestuen fast hos Journalisten kort tid etter Gjenopptakelseskommisjonens avgjørelse.

Bergestuen hadde tidligere stilt seg tvilende til dommen, i kjølvannet av Bjørn Olav Jahrs bok «Drapene i Baneheia».

En annen journalist som dekket rettssakene for 20 år siden, Ole Dag Kvamme, tok nylig til orde for at det er en avsporing å piske pressen:

«Bak argumentet om at man ikke kan diskutere avsluttede straffesaker, har påtalemyndigheten hindret en offentlig diskusjon om en av Norges verste drapssaker. Konsekvensen burde være en tillitskrise til domstolene. I stedet har mange pekt på journalistene, at de ikke gjorde jobben sin», skriver Kvamme i Medier24.

Til det sier Eivind Pedersen:

– Det er åpenbart at domstolene har sviktet. Men samtidig er det vel ingen som har hindret pressen i å ta i saken, hvis pressen ville. Men pressen ville jo ikke.

Selv er han opptatt av at pressen har vært for ukritisk opp mot Gjenopptakelseskommisjonen:

– Viggos siste begjæring har ligget til behandling i snart fire år. Har det blitt skandalisert i pressen? Det har ikke blitt snakket om i det hele tatt. Man står der som lydige mikrofonstativer når det sies at dette er en komplisert sak som tar tid, og så kommer det fram at kommisjonen har jobbet intensivt med saken siden oktober 2020. I tre år har de først og fremst sittet og mottatt skriv, uten at en kjeft har hatt innvendinger til det. Det er der skandalen ligger, sier Pedersen.

– Må ha mistanke

Det har også blitt hevdet at krimjournalistikken som felt er bedre rustet til å grundig og kritisk dekke en sak som Baneheia i dag, enn for 20 år siden.

Det er ikke Eivind Pedersen overbevist om.

– Kanskje tvert imot. Nå er vi i persillesamfunnet, det har blitt viktigere enn noensinne å unngå å tråkke noen på tærne. I krimjournalistikken må det være lov å være såpass kynisk at man er opptatt av selve de kriminelle handlingene. Det jeg kaller «føleriet» må ikke få forstyrre fokus, sier Pedersen, og trekker inn en annen faktor:

– Skal du forhindre et justismord, må du først ha en mistanke om at det kan dreie seg om justismord. Så må du gjøre journalistikk ut fra det. I slike saker trenger og bør ikke alt man jobber med, komme på trykk fortløpende. Da er vi nede i gravekjelleren. Mitt inntrykk er at man ofte vil unngå å gå ned der i dag. Det er ikke en aktivitet som gir mye umiddelbare inntekter, og økonomien styrer også her.

Endring hos publikum

Allerede før kommisjonens ferske avgjørelse, forteller Pedersen at han har merket en endring i «opinionen» om saken.

Han forteller om en opplevelse av en snøball som begynte å rulle med Jahrs bok fra 2017, og som har fortsatt med økt pressedekning, podkaster og nå nylig dokumentarserien på tv.

– Det har vært et utrolig stemningsskifte, og jeg mener at det handler om kunnskap. De første årene drev mediene stort sett med latterliggjøring av Viggos forsøk på gjenopptakelse. Men etter at det faktisk har blitt tilgjengelig hva saken hans dreier seg om, har jeg ikke møtt én eneste person som har satt seg inn i argumentene og ikke mener saken bør behandles på nytt.

– Etter serien har det blitt så gærent at jeg må sette av god tid hvis jeg skal gå ned Markens gate her i Kristiansand. Jeg blir stoppet av folk som vil snakke om saken, og budskapet er «hadde vi bare visst dette».

– I 2021 tenker folk på saken slik du begynte å tenke på den i 2008?

– Ja, det er godt oppsummert. Det var da jeg for alvor begynte å forstå mekanismene bak at Viggo ble dømt.

– Utviklingen er åpenbart et stort gjennombrudd for Viggo Kristiansen og familien hans. Føles dette som en validering av din egen innsats også?

– Ja. Da den mailen tikket inn klokka 12.09, kjente jeg vekta og åket bli løftet vekk. Da var vi i mål. Det har vært 20 år med jobbing i en utrolig vanskelig og treig materie, sier Eivind Pedersen.

– Jeg husker at jeg utbrøt: «Jøss, er det sånn det føles å vinne i lotto».

Powered by Labrador CMS