Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.
Dagens avgjørelse om å gjenoppta Baneheia-saken kan resultere i den mest spektakulære rettsskandalen i vår historie. Med Liland-saken, Fritz Moen-saken, Bjugn-saken, Tengs-saken og Quick-saken allerede på samvittigheten, kan det bli en tung bør å bære for vårt rettssystem.
Men denne gangen er det også en kraftig påkjenning for pressen.
For litt over tre år siden skrev jeg en kronikk i VG med overskriften: «Baneheia-drapene: Tok vi feil?». Det er snart på tide å konkludere. Mannen jeg mener bør ha mye av æren for at vi i det hele tatt begynte å snakke om saken igjen, tidligere journalist, Skup-vinner og forfatter Bjørn Olav Jahr, skrev det rett ut. Han konkluderte i sin bok: Viggo er uskyldig dømt. Det turte aldri jeg å si.
Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker har heller ikke konkludert med uskyld i dag. Det er ikke deres jobb. Men de har gjort noe annet enn tidligere kommisjoner. De har gjort det eneste rette.
Jeg har tidligere sagt at jeg har forståelse for at han ble dømt. Men jeg skjønner ikke hvorfor saken ikke har blir tatt opp igjen før.
Som Minerva-spaltist Thorbjørn Sølsnes skrev denne uken: «Å gjenoppta Baneheia-saken vil være smertefullt for pårørende og kan føre til lavere tillit til rettsvesenet. Men Gjenopptakelseskommisjonen har ikke noe valg».
Det hadde de nok. Et mindretall ønsket ikke en gjenåpning. Heldigvis tok flertallet det riktige valget. Slik jeg ser det.
Dette tegner til å bli vår tids største rettsskandale. De fleste saker som Gjenopptakelseskommisjonen åpner, fører til frifinnelse. Hvis det innstilles på frifinnelse, eller Viggo Kristiansen blir frikjent etter en ny hovedforhandling, har vi ikke bare sperret inne en uskyldig mann i 20 år, vi har heller ikke lyttet, lest og forstått.
Jeg har tidligere sagt at jeg har forståelse for at han ble dømt. Men jeg skjønner ikke hvorfor saken ikke har blir tatt opp igjen før.
Leser man dommen, dokumentene i saken og lytter til de som virkelig forstår DNA, mobil og avhørsteknikk, ble det ganske klart hvor skjørt hele det rettslige reisverket var, allerede for ti år siden.
Pressen rolle
Men det som irriterer meg mest, helt opp til i går, er journalister og kommentatorer som tilsynelatende ikke har tatt seg bryet med å sette seg inn i saken, men som har kommentert og skrevet som om ingenting har skjedd i saken siden dommen falt.
Feilene er mange, presisjonsnivået lavt og holdningene hos noen pressefolk er uakseptable. Jeg håper det settes ned et utvalg i regi av pressens organer. I første møte bør det egentlig bare stå én ting på agendaen: «Hva kunne vi gjort annerledes?»
For samfunnets vaktbikkje, som ifølge Vær varsom-plakaten skal «beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner», burde ha tatt dette punktet i formålsparagrafen mer på alvor, da informasjon om DNA-beviset, og avhørene ble kjent.
Jeg tror pressens manglende interesse og innsats har hatt to ulike utslag. For det første har det vært mye feil, og for det andre har de har ikke gjort nok for å belyse saken.
Jeg var til stede da saken ble diskutert på journalistenes Skup-konferanse etter at boka til Jahr kom ut. Og i stedet for å ta innholdet i boka på alvor, diskuterte man hans metode. At han var for konkluderende. Opplysningene om at DNA-analysene også viste spor av fire personer, ble ikke diskutert.
Det kan skrives mangt og mye om pressens rolle. Men la oss for argumentets skyld holde oss til siste 24 timer.
I går publiserte Aftenposten en Forklart-episode som er betegnende. Ikke bare ble premisset helt riv ruskende galt: «Kan den ene være uskyldig dømt? Det spørsmålet har en gruppe fagfolk (les: kommisjonen) undersøkt nå i tre år. Og i morra kommer konklusjonen». Som om kommisjonen konkluderer på skyld.
Men kanskje verre: Programleder sier om mobilbeviset at «Kristiansen mottok noen meldinger som forsvarerne mener han ikke kunne fått hvis han hadde vært i Baneheia, på grunn av dårlig dekning der».
Der har du to store feil i én og samme setning, om et av de mest sentrale beviset i hele saken, ved siden av DNA og forklaringen til Jan Helge Andersen.
Kristiansen mottok ikke «noen meldinger». Han sendte to og mottok to. Forskjellen på å bare motta og å sende tror jeg de fleste forstår er stor, i alle fall når det helt sentrale handler om hvor han befant seg.
«... på grunn av dårlig dekning der». Nei, det er god dekning der. Men mobiltelefonen har hele tiden vært koblet opp mot en basestasjon nær hjemmet der Kristiansen sa han var, og den dekker ikke åstedet. Det er ikke noe Kristiansens forsvarere «mener». Det er noe Telenor har målt.
Gårsdagens feil er ikke viktige i dag. Den rettskraftige dommen blir nå opphevet. Men jeg tar det med fordi jeg tror pressens manglende interesse og innsats har hatt to ulike utslag. For det første har det vært mye feil, og for det andre har de har ikke gjort nok for å belyse saken.
Nå må påtalemyndigheten bestemme seg for hva de skal gjøre. Det er ingen ærefull vei for dem ut av dette.
Ny rettssak?
Statsadvokaten må gjerne fortsette å late som bevisene og selve premisset for dommen er det samme i dag som for 20 år siden. I så fall regner jeg med de krever en ny rettssak.
Det er det Viggo Kristiansen også ønsker. Det er forståelig. Det er bedre for ham å få renvasket seg i en rett enn at saken går rett til frifinnelse. Men for påtalemyndigheten kan en ny rettssak fort by på et nytt stort nederlag.
For når påtalemyndigheten får sett nøye på dette, tror jeg den vil erkjenne at bevisene som ble lagt fram for 20 år siden, har mistet sin verdi. Ikke fordi de er gamle, men fordi de ikke holder. Det gjelder både Jan Helge Andersens forklaring og DNA-sporet. Mens det tekniske beviset som hele tiden har talt for Kristiansen uskyld, og som ble nøytralisert av aktor, står sterkere i dag enn noen gang.
Grundig behandlet i retten
Tidligere kommisjoner har søkt dekning bak formuleringer som at ting «ble grundig behandlet i retten». Det må i så fall springe ut fra en oppfatning om at alt som skjer i retten er grundig, per definisjon. For i denne sammenhengen er det jo rett og slett ikke riktig. Det ble ikke grundig behandlet.
På samme måte som da påtalemyndigheten i Fritz Moen-saken fikk store problemer med de tekniske bevisene som talte for Moens uskyld (blodtype), men klarte å nøytralisere det, forsøkte – og klarte – aktor i Baneheia-saken å nøytralisere solide tekniske bevis (mobilbeviset). I begge saker fikk aktor en sakkyndig til si at de ikke kunne «utelukke». Da var jobben gjort.
Når de trekker frem DNA-beviset er det naturlig. Det var premisset for dommen.
Det er viktig å lytte til kommisjonen som understreker at de ikke har sett hen mot om det er noe nytt siden siste kommisjonen behandlet saken. Det som er viktig er om det er noen nytt i dag, som vi ikke visste den gangen, som gjør det rimelig og tro at saken ville fått en annet utfall. Det mener flertallet. Det mener jeg.
Når de trekker frem DNA-beviset er det naturlig. Det var premisset for dommen. Og flere av verdens fremste eksperter har uttalt seg at DNA-sporet ikke er gyldig som bevis. Og kommisjonen trekker frem avhørene av Andersen. De mener at «det etter lagmannsrettens dom er tilkommet forhold i saken som tilsier at bevisverdien av hans forklaring er svekket».
Da snakker vi blant annet avhørsteknikken som resulterte i at Andersen av politiet ble gitt en fallskjerm på vei ut av flyet - før han forklarte seg i det hele tatt (kan det være at du også er et offer i saken?)
De kunne også sett til mobil-beviset, men det hadde krevd at kommisjonen selv hadde innhentet flere sakkyndige uttalelser om det.
Nå gjenstår det å se hva påtalemyndigheten gjør.
Og hva pressen mener de kan lære.
Svein Tore Bergestuen jobbet som programleder i Sytten Tretti og intervjuet partene i Baneheia-saken i 2000 og 2001. Etter at han sluttet som journalist har han skrevet flere artikler og kommentarer om Baneheia-saken, og vært med på podkasten «Baneheia», laget av Lyder Produksjoner for TV 2.
