Denne artikkelen er over tre år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.
Annonse
– Jeg tror at dekningen av en sak som dette, i dag, ville vært grundigere og mye mer hadde gitt et alternativt perspektiv enn aktor og politiets. Slik krimjournalistikken har utviklet seg etter år 2000, er den nå mer uavhengig og undersøkende overfor alle parter i en sak.
Det sier Fridtjof Borø Nygaard til Journalisten.
Han dekket Baneheia-saken tett som VG-journalist rett etter årtusenskiftet.
Mer «frykt og avsky»
Mediedekningen av drapene på 8 og 10 år gamle Stine Sofie Sørstrønen og Lena Sløgedal Paulsen våren 2000, og de påfølgende straffesakene mot Viggo Kristiansen og Jan Helge Andersen, har i senere tid blitt kritisert for å være «for snill»:
Både med tanke på detaljer om voldtektene og drapshandlingene som ikke ble referert fra rettssalen, men også som for ukritisk i holdning til politi og påtalemyndighet, i lys av at en av de dømte mener seg utsatt for justismord.
Krimjournalistikken som felt står bedre rustet i dag, mener Nygaard:
– Det er helt annerledes. I 2000 var krimjournalistikken litt mer «frykt og avsky», mens nå bedrives det mer nøktern etterforskning og betydelig mer maktkritisk journalistikk innen krimfeltet. Situasjonen har totalt forandret seg, og det er jo veldig bra, sier Nygaard.
Annonse
– Landets mest erfarne krimreportere
Men norske krimjournalister tenkte og jobbet maktkritisk også for 20 år siden, ønsker Karianne Solbrække å understreke.
Hun var selv med på å dekke Baneheia-saken som krimjournalist i TV 2. I dag er hun nyhetsredaktør i kanalen.
– Hvis journalister i rettssalen hadde fått detaljopplysninger de tenkte at var frifinnende, så hadde de jo påpekt og omtalt det. Det var landets mest erfarne krimreportere som satt i den salen, med høyt kunnskapsnivå og god kritisk sans, sier Solbrække til Journalisten.
Advokat Tore H. Pettersen, som var Viggo Kristiansens forsvarer i ankesaken i 2002, blir her omkranset av journalister.Arkivfoto: Bjørn Sigurdsøn / NTB
Hun legger til:
– Vi vet at alt som har kommet opp i senere tid, i all hovedsak ble omtalt allerede den gangen, for eksempel mobilbeviset. Men med den kunnskapen vi sitter på i dag, ville nok media boret mer i akkurat dette beviset. Det er noe jeg reflekterer over i etterkant.
Solbrække sier seg samtidig enig i at krimjournalistikken, som journalistikken generelt, har utviklet seg, og mener at blant annet nettopp Baneheia-saken har vært en driver for utvikling.
– Etterdønningene av Baneheia-saken og Birgitte Tengs-saken har jo ført til fokus på avhørsteknikk og forutinntatthet. Journalister i dag har nok mer kunnskap om politietterforskning. Hele bevisstheten er en litt annen, sier Solbrække.
– Andre krav
VGs krimekspert og -kommentator Øystein Milli var selv ikke med på dekningen av Baneheia-saken rundt årtusenskiftet, da var han i hovedsak opptatt med Orderud-saken.
Men også Milli ser vesentlig utvikling de siste 20 årene.
– All journalistikk har jo endret seg. Heldigvis. Med et kjapt øyekast på hva vi skrev for 20 år siden, er det åpenbart at mye ikke hadde blitt løst på samme måte i dag, sier Milli, på generelt grunnlag.
– Jeg tror journalistikken er mindre refererende og mer undersøkende og kritisk, også på krimfeltet, nå enn den var da. Det stilles andre krav til hva slags påstander som kan komme på trykk, det gjøres mer faktakontroll og vurderinger nå, sier Milli.
Annonse
– Håper og tror man ville ha søkt til alternative kilder
Ut fra hans inntrykk av Baneheia-dekningen, sier han at det utvilsomt «kunne ha blitt bedrevet en mer undersøkende og kritisk journalistikk mot alle rettens aktører, og da først og fremst påtalemyndigheten».
– Samtidig har jeg selv erfart at slikt er enklere i ettertid, gjerne med et komplett dokumentsett, når partene i en straffesak skal ettergås, sier Milli.
Han tror en dagens dekning av en sak som Baneheia-drapene hadde skilt seg fra 2000/2001 på flere punkter, med tettere dekning av etterforskningsfasen og grundigere dekning av rettssakene:
– Jeg håper og tror man ville ha søkt til alternative kilder, særlig når det gjelder omstridte bevis, slik at disse hadde blitt belyst og problematisert på en helt annen måte. Om det hadde vært krevende å gjøre en solid journalistisk jobb mens saken sto for tingretten og mye helt sikkert var nytt for mange journalister, tror jeg vi i 2021 hadde jobbet systemkritisk før neste rettsrunde.
Kritikk mot detaljnivået
At pressen unisont gjenga få detaljer om selve ugjerningene, har blitt påpekt og kritisert i flere omganger helt siden første rettssak nettopp var unnagjort.
Så også i Bjørn Olav Jahrs bok «Drapene i Baneheia» fra 2017, der Jahr konkluderer med at Viggo Kristiansen er uskyldig dømt.
«At de pårørende ikke ønsket å vite 'hvordan', er svært forståelig. At mediene la seg på samme linje, er problematisk», skriver Jahr.
Han argumenterer for at et fokus på «hvem», heller enn «hvordan», økte faren for justismord.
– Ville vært like preget
Men hadde detaljnivået vært et annet i mediene hvis saken gikk for retten i dag?
Ikke i særlig grad, tror Solbrække:
– Jeg er sikker på at media i like stor grad ville tatt hensyn til de drepte jentenes familie, når det gjelder omtale av detaljer fra voldtektene og drapene. Journalistene ville også i dag i like stor grad vært preget av de grufulle handlingene man fikk høre om i retten, og som den gang - fungert som et filter mot offentligheten, sier hun.
Noe har nok forandret seg også på dette feltet, tror Fridtjof Borø Nygaard:
– Jeg husker at daværende VG-kommentator Jorunn Stølan omtalte drapsvåpenet, som var kniv. Da ble det tatt opp i rettssalen om pressen skulle kastes ut for godt. En sånn situasjon ser jeg vel ikke for meg i dag, sier han, og legger til:
– Jeg tror heller ikke i dag det hadde vært et behov for å skildre så veldig mye mer inngående detaljer om selve ugjerningene enn det var den gang. Jeg tror Jan Helge Andersens forklaring hadde kommet til å bli skildret mer, men fortsatt med høy etisk standard, sier han.
Han deltar i dokumentarserien om Baneheia-saken som for tiden går på Discovery+ og TVNorge, og ytrer noen av de samme tankene der: At pressen kunne stilt flere kritiske spørsmål under dekningen av drapene og rettssakene.
Dokumentarprosjekter om saken har vært omdiskutert, men Nygaard forteller at han kun har fått positive tilbakemeldinger på sin deltakelse.
– Jeg merker først og fremst hvor opptatt folk fremdeles er av saken. Alt fra eldre mennesker til yngre, som ikke nødvendigvis har kjent så godt til hele saken fra før, vil snakke om den, sier Nygaard.
