Debatt:
Medieforsker Lars Arve Røssland mener bruken av kommentarsjangeren har endret kriminaljournalistikken. Arkivfoto: Carina Johansen / NTB Scanpix
Krim ut av journalistikkens skammekrok
Kriminaljournalistikken har fått høyere status. Det er flere årsaker til det.
«Nå er kriminaljournalistikken blitt til viktig undersøkende journalistikk med et vell av kilder. Journalistens rolle er blitt mer lik etterforskerens.» (Bernt Olufsen)
Krim har over tid beveget seg bort fra journalistikkens skammekrok. De som driver med kriminaljournalistikk har hevet hodene og erklærer med en helt annen stolthet enn tidligere at de driver med noe «viktig». Journalistikken er over tid profesjonalisert og profesjonaliseringen har, naturligvis, også hatt konsekvenser for kriminaljournalisten og kriminaljournalistikken.
Fakta: Lars Arve Røssland
- Røssland er medie- og journalistikkforsker ved Universitetet i Bergen.
- Han har hatt en sentral rolle i journalistikkutdanningen ved UiB siden oppstarten i 2005 og har skrevet en rekke bøker, rapporter og artikler om kriminaljournalistikk.
- Han siste bok - Norsk kriminaljournalistikk etter 2000. En vegg av krim - er ute nå.
Høsten 1999 poengterte daværende krimjournalist i VG, Lars-Erik Nygaard, en ny bevissthet og stolthet over kriminaljournalistikkens viktighet: «Et drap på andre samfunnsmedlemmer er av samfunnet definert som et av de groveste avvik, og en av de mest massive truslene mot felleskapet av mennesker og verdier […]. Kriminaljournalistikk er ikke underholdning i form av detaljer, som pirrer vår nysgjerrighet og kikkertrang […]. Detaljene er informasjon om hva som har skjedd med et eller flere andre medlemmer av samfunnet vårt» (Journalisten, 24.9. 1999).
Siden 2000 har det også vært en endring i kvalitet. To av de viktigste elementene som bidrar til denne konklusjonen er kommentarsjangeren og dialogen. I stedet for løsrevne punktnyheter har publikum fått et bedre tilbud om forståelse og innsikt.
Dersom én enkeltfaktor skal pekes på som den som framfor alt symboliserer en økt legitimitet for kriminaljournalistikken etter år 2000, må det være bruken av kommentarsjangeren. Kommentatorene på krimfeltet har blitt mer og mer ansette journalister eller redaktører. Kvaliteten på kommentarene er blitt bedre. Ja, kommentarer med krim som tema er i bruk for å profilere medier, på førstesider og nettfronter. På sitt beste forklarer krimkommentaren hvorfor det er slik, hvordan vi kan forstå en sak eller et saksforhold og hva som kommer til å skje videre.
Dersom én enkeltfaktor skal pekes på som den som framfor alt symboliserer en økt legitimitet for kriminaljournalistikken etter år 2000, må det være bruken av kommentarsjangeren.
Bruken av direkte kontakt og dialog ser vi blant annet i kriminaljournalistikkens bruk av livesenterets ulike chattefunksjoner. Dialogen mellom publikum og eksperter av ulike typer er med på å heve kunnskap og kvalitet om kriminalitet og, ikke minst, rettssystem og straffeprosess. I 22. juli-rettssaken var det innimellom påfallende god kvalitet på spørsmålene om rettspsykiatriens plass. Andre tema kan være straffenivå, årsaker til krim og ressursbruk i politiet. For eksempel fører den til økt engasjement fra lesere eller brukere av krimjournalistikken i spørsmål som kriminalpolitikk og kriminalomsorg. Det innebærer økt omfang av diskusjon på disse områdene, men også økte muligheter for å bli informert om til dels kompliserte forhold i straffeprosessen.
Nye format og former som tilbyr fordypning finnes også i podkaster, digitale serier, tv-serier og krimdokumentarer. Til sammen er de bidrag til en type gravende grundighet.
Selv om krimjournalistikken er tilført høyere kompetanse, mer dybde og kvalitet, så lever også andre og mer problematiske sider ved stoffområdet videre. Krimnyheter er for eksempel godt egnet som klikkjournalistikk på nett: de er dramatiske, sensasjonelle og de pirrer vår nysgjerrighet. Kriminaljournalistikken, også i en modernisert tapning, har med seg spenningen som ligger i kommersielt press, sensasjonalisme og det å utfordre etiske grenser.
En høynet bevissthet blant de som driver med kriminaljournalistikk har ført til klarere uttrykk for at krim er «viktig». Men i hvilken forstand er det viktig? For hvem er det viktig? Ikke minst er et springende punkt hvordan kriminaljournalistikken skal plassere seg i forhold til politiet. Kriminaljournalistikken har tradisjonelt satt likhetstegn mellom politiets interesser og publikums. Vi skal beskyttes og politiet skal beskytte oss. Mediene og journalistikken vandrer mellom å være kritikere og deltakere i avvikskontrollen – mellom å være politivennlig og politikritisk.
Parallelletterforskning og etterforskende journalistikk, med grundige gravemetoder, blir sett på som en del av en moderne og kritisk kriminaljournalistikk. Men hva brukes den til? Er det for å for å være først ute med å publisere nytt om hva politiet etterforsker, eller er det for å skaffe så god oversikt at man er best mulig rustet til å stille seg kritisk til politiets arbeid?
Parallelletterforskning og etterforskende journalistikk, med grundige gravemetoder, blir sett på som en del av en moderne og kritisk kriminaljournalistikk. Men hva brukes den til?
«Publikum har krav på å få vite», sier journalister og redaktører gjerne, men forankres dette «kravet» i å tilfredsstille nysgjerrigheten eller i at det er dimensjoner ved saken som gir viktig kollektiv innsikt? Det er forskjell på å drive «kriminalservice» og å drive en aktiv, kritisk journalistikk overfor politi, påtalemyndighet og lovgivere.
Kriminaljournalistikken etter 2000 har, slik den alltid har hatt, tunge innslag av det episodiske og det dramatiske – og stoff uten egentlig samfunnsnytte. Men samtidig har den blitt både skikkeligere og viktigere.
