De dekket Baneheia-saken. 20 år etter er minnene fremdeles krystallklare

– Jeg vil si at ethvert bilde eller samtale som minner meg på det å være i Baneheia, som jo var et sted jeg selv brukte en masse i oppveksten, fremdeles gir en følelse av uhygge for meg nå. Det holder å gå tur i et område som kan ligne på Baneheia, sier Bodil Sandvik til Journalisten.

Det er ganske nøyaktig 20 år siden hun som NTB-journalist dekket straffesaken mot Viggo Kristiansen og Jan Helge Andersen i byretten i Kristiansand, som endte med at de tiltalte ble dømt for voldtekt og drap på 8 og 10 år gamle Stine Sofie Sørstrønen og Lena Sløgedal Paulsen.

Journalisten har snakket med en rekke journalister som jobbet med saken den gang. Flere av dem var tilstede så godt som alle rettsdagene, flere uker i strekk, både i byretten våren 2001 og så lagmannsretten tidlig i 2002.

Flere er nå ute av journalistyrket, men alle forteller at inntrykk fra arbeidet sitter godt i, selv to tiår etterpå, og kan dukke opp på ulike måter.

– Ekstra intenst

Gro Rognmo dekket begge rettsrundene for Dagbladet, og forteller at minner fremdeles dukker opp med ujevne mellomrom, ved medieomtale eller når hun ser en krimserie som kan minne om det som skjedde den gangen.

– Det skjedde seinest denne uka. Eller da jeg ryddet i boden og fant ei pappeske med alle notatblokkene fra begge rettssakene. Jeg klarte ikke kaste dem, men orket heller ikke lese dem, skriver Rognmo i en e-post til Journalisten.

Andre blir påminnet saken i sine lokale omgivelser.

– Jeg bor selv i Kristiansand. At saken jevnlig dukker opp i tankene, har jeg liksom blitt vant til. Nå for tiden er det jo ekstra intenst, sier Christian Altmann, som dekket saken for Aftenposten.

For Baneheia-saken løftes i mediene og offentligheten med ujevne mellomrom. Denne vinteren sender Discovery+ og TVNorge dokumentarserien «Baneheia - kampen om sannheten».

Samtidig jobber gjenopptakelseskommisjonen med ny begjæring fra Viggo Kristiansen, som nekter for all befatning med ugjerningene. Kommisjonen har varslet at en avgjørelse skal kunngjøres 18. februar.

– Journalistene ble et filter

Altmann, som i dag er kommunikasjonsdirektør i selskapet Nye Veier, forteller at mange inntrykk fra rettsrundene står klart for ham den dag i dag.

Han beskriver at mange detaljer fra rettssaken stoppet hos pressen.

– Vi journalistene ble et filter for alle de sterke inntrykkene, vi tok veldig lite helt ut til leserne. Det var en felles tanke, en slags overenskomst vi hadde om å ikke skrive alt vi hørte og så om drapshandlingene og så videre.

– Hvorfor ble det sånn, tenker du?

– Det var en del detaljer som var rett og slett uutholdelige. Så fæle at vi mente at vi ikke kunne skrive om dem. Det var en slags varsomhet, og vi tok en del hensyn som jeg ikke tror hadde blitt gjort på samme måte i dag, sier Altmann.

– Varte i noen år

– Preger saken deg i dag?

– Mindre og mindre, med tiden som går. Men det er detaljer i saken som det fortsatt er vondt å tenke på. Jeg tenker også ofte på de pårørende til de to jentene, som får dette tett på seg hver gang saken kommer opp i offentligheten. De har kanskje lært seg å håndtere det, men det må fremdeles være vondt, sier Altmann.

– Ble du preget av saken den gangen?

– Absolutt. Datteren min var da på alder med de to jentene, og man relaterer seg jo. Arbeidet var lange dager, og jeg så lite til min egen datter. Det ble veldig tett på og sterkt. Det varte i noen år, det at jeg kjente på at jeg hadde en datter i samme alder.

– En grusom boble

Også tidligere NTB-journalist Bodil Sandvik forteller om opplevelsen av å relatere seg, som småbarnsforelder.

– Det gjorde det veldig spesielt at jeg hadde ganske små barn selv. Da jeg ble spurt om å dekke saken, fikk jeg ta valget selv, fordi NTB visste at det kunne komme til å bli en tøff sak. I tillegg kommer jeg selv fra Kristiansand. Så jeg måtte gå noen runder med meg selv før jeg sa ja.

Sandvik forteller at hun reiste til Kristiansand med en plan om å bo hos familie mens hun dekket første rettsrunde.

– Men å komme hjem til svigerforeldrene mine etter en dag i retten, spise middag og snakke om dagligdagse ting… det greide jeg ikke. Man måtte rett og slett inn i en boble, en grusom boble som var denne saken. Alle saker krever jo konsentrasjon for å dekke godt. Drapssaker krever mye konsentrasjon, og denne saken vil jeg si krevde ekstra mye konsentrasjon, sier Sandvik, som i dag har gått av med pensjon.

Uke etter uke på hotell

Som reporter utsendt fra en Oslo-redaksjon betydde saken uke etter uke på hotell, forteller Gro Rognmo.

– Vi satt i rettssalen hele dagen, og skrev hele kvelden. Det ble ikke plass til mye annet, og jeg husker at helgene hjemme i Oslo var ganske asosiale – å snakke om saken med familie og venner ble veldig vanskelig, skriver Rognmo, som i dag jobber med kommunikasjon hos Norsk Filminstitutt.

Samtidig forteller hun om støtte kolleger imellom:

– Vi kolleger – både i samme redaksjon, men også på tvers av redaksjonene, var flinke å snakke oss gjennom det vi hadde hørt og opplevd underveis, og brukte hverandre til debrief. Dette skapte et veldig sterkt journalistisk samhold, som jeg tror var viktig for å bearbeide inntrykkene. Mange følte nok at denne saken var vanskelig å snakke om til utenforstående, og at vi kanskje ikke burde gjøre det. Dette samholdet er noe jeg sitter igjen med som et positivt minne – absurd nok, skriver Rognmo.

Spesielt å være lokal

– Jeg har ikke jobbet med noe sammenlignbart, verken før eller siden, sier Frank Mersland.

I Kristiansand sitter den nåværende Fædrelandsvennen-journalisten på hjemmekontor med utsikt mot Baneheia.

I 2001 dekket han rettssakene for NRK. Han forteller at han har minner om saken både som lokalbeboer og journalist.

– Jeg husker helikoptrene som hang over heia den lørdags formiddagen, og jeg husker at jeg var på jobb da jentene ble funnet dagen etter, sier han.

– Tror du det var annerledes å dekke saken som hjemmehørende i lokalmiljøet?

– Ja, det er min helt klare opplevelse. Det handler om at tilknytningen til byen og til folkene naturligvis er større og sterkere. Kommer man utenfra for å dekke saken for et større mediehus, blir det mer inn og ut igjen, på et vis.

Beskyttet seg fra bildene

Flere av dem Journalisten har snakket med, peker på bilder fra bevisførselen som sterke inntrykk som sitter igjen.

Daværende journalist for Dagbladet.no, Kristin Grøntoft, forteller om et valg hun tok i rettssalen da bilder av de avdøde ble vist:

Hun valgte å se vekk.

– Jeg jobbet med nettmediet, og det var helt klart at disse bildene ikke kunne eller skulle beskrives ut på nett. Det var klart for meg at jeg rent faglig ikke ville ha utbytte av å se bildene selv, og da valgte jeg å ikke se dem. Jeg så ned, sier hun til Journalisten.

– Registrerte du at andre journalister gjorde det samme?

– Det tror jeg noen gjorde. For andre, som jobbet mye og lenge med saken, var det så klart faglig viktig å se bildene for å øke forståelsen av hvordan ugjerningen ble begått. Men jeg skulle raskt levere noe ut, og satt med en rekke hensyn å ta. Faglig var jeg ikke nødt til å se, og rent menneskelig hadde jeg en sjanse til å beskytte meg mot det, sier Grøntoft.

– Jeg er glad for valget jeg tok. Det er klart det er snakk om enormt sterke inntrykk. Jeg er glad for at jeg ikke bærer det med meg, men heller får opp fine bilder av to levende jenter når jeg tenker på dem, sier Grøntoft, som i dag jobber med kommunikasjon hos If Skadeforsikring.

Opplevde gode tilbud

Alle journalistene Journalisten har spurt, beskriver at de opplevde god oppfølging og mulighet for debriefing fra arbeidsgivers side.

NTB ga god oppfølging, forteller Jon Even Andersen, som var tilstede hver rettsdag både i byretten i 2001 og lagmannsretten i 2002. I dag jobber han i Dagbladet-satsingen Børsen.

– Vi tenkte og snakket gjennom mye på forhånd, og vi hadde åpen kanal inn mot ledelsen hele veien. Samt tilbud om prat med psykolog i etterkant, noe som var nyttig. Jeg satte også pris på jobben NJ gjorde. For det var noen tøffe tak, uten at jeg vil gå veldig i detalj, sier Andersen.

Norsk Journalistlag (NJ) arrangerte blant annet samlinger for journalister som dekket rettssakene.

I 2010 gjorde NJ-rådgiver Trond Idås i samarbeid med psykolog Gjermund Tveito en oppfølgingsundersøkelse der mer enn halvparten av journalistene som svarte, oppga at de fremdeles opplevde reaksjoner når de ble påminnet saken: Bilder og tanker som trengte seg på, sterke følelser eller drømmer.

Tror samtaler hjalp

Ingen av Journalistens kilder melder om påtrengende ettervirkninger den dag i dag. Flere setter det i sammenheng med muligheten for debriefing i tiden under og etter saken.

– Det er en sak jeg alltid kommer til å ha med meg, og som dukker opp i tankene innimellom, også når den ikke er mye i mediene. Det er kanskje ikke så rart. Det er en grusom sak, og det gikk nok inn på alle som fulgte den tett, sier Jon Even Andersen.

LES OGSÅ:

2010: Baneheia blekner ikke

– Vil du si at saken preger deg i dag?

– Nei, og det kan nok ha litt å gjøre med at jeg opplevde så god debriefing og håndtering. Men den preget meg det da det hele pågikk, og også en stund etter det, sier Andersen.

Johanne Tunaal-Larsen dekket rettsrundene for NRK Radio.

– Jeg har mange bilder i hodet, som sitter der 20 år etter, uten at jeg nødvendigvis har lyst til å dele dem med offentligheten. Men det er en god del detaljer og ting som står like klart for meg som om det skulle vært i går, sier hun til Journalisten, og forteller om god oppfølging i NRK.

– Vi hadde god debrief med støtte fra fagpersoner innen psykisk helse-feltet, og god kollegastøtte. Det er vanskelig å si sikkert, men jeg tror kanskje ikke inntrykkene fra saken hadde vært like bearbeidet for meg i dag, uten det tilbudet og den støtten fra kollegaer.

Lærte triks

Tidligere NTB-journalist Bodil Sandvik forteller også at samtale med psykolog var nyttig i etterkant av arbeidet.

– Han lærte meg noen triks for å slippe å få flashbacks som setter deg helt ut. Det har hjulpet godt, sier hun og beskriver:

– Når du nevner Baneheia nå, kommer det automatisk ut en mental skuff for meg, med et bilde på toppen. Bildet jeg har valgt er realistisk, men det er ikke så ille at det slår meg helt ut.

Kristin Grøntoft sier at hun skulle ønske oppfølging var mer obligatorisk enn et tilbud ved behov:

– Rent generelt tror jeg denne type ting er for lite strukturert. Tilbud om debrief og oppfølging kommer mer som «hvis du føler behov, så kan du få dette», heller enn «om to uker skal du dette». Tilnærmingen burde være mer systematisk, det tror jeg også hadde gjort det lettere for dem som jobber mye med slikt å snakke sammen, sier Grøntoft.

LES OGSÅ:

Ny studie: Mange journalister med tegn til angst og depresjon etter koronadekning