Barnebok-moro med journalister
En sover på trappen din og har sigaretten dinglende i kjeften. En annen drømmer om å bli berømt. Slik er journalistene i barnebøkene «Statsministeren» og «Mons & Biff – pølseangrepet».
I den ene boka stiller tiårige Hannah som statsministerkandidat. Hun kastes ut i politisk sirkus og mediestorm. En journalist fra landets største avis ringer, får ingen kommentar, men skriver likevel saken med sin vinkling. Pressefolk beleirer huset og skolen til Hannah.
Verst er tv-journalist og programleder Stilken. Han ler av intervjuobjektene og leder debattprogram hvor han ikke bryr seg det spøtt om hva deltakerne sier.
– Stilken er en arketyp, sammensatt av flere reportere du ser driver fram begivenhetene og løper rundt hovedpersonene. Ingen journalister ønsker å være sånn, men jeg tror de kan bli sånn. Innenfor den politiske journalistikken kan noen journalister ha en viss kynisme, og det har Stilken, sier Tore Tungodden.
Kritisk distanse til mediene
39-åringen vant Aschehougs konkurranse om barne- og ungdomsbok. Til daglig er han assisterende fakultetsdirektør på samfunnsvitenskapelig fakultet ved Universitetet i Bergen. Som ung jobbet han et år i avisa Nordhordland og frilanset for andre medier. Hans hovedoppgave i medievitenskap handlet om kildestrategi og medieregi.
– Det er jo ikke helt fjernt fra boka, humrer Tungodden.
– Synes du at barn bør se på journalister som slitsomme typer?
– Nei, jeg mener definitivt ikke det. Men alle i et moderne samfunn bør ha en kritisk distanse til mediene og forstå at mediene har sin egen dynamikk. Det betyr ikke at journalister skal slutte å stille spørsmål. Ofte er det journalistene som avdekker keiserens nye klær. Selv om det er Hannah som gjør det i min bok.
Selvrealiserende journalist
Den andre barnebokforfatteren som parodierer journalister er Birgitte Kjos Fonn. 44-åringen vikarierer som høyskolelektor ved journalistutdanningen på Høgskolen i Oslo. Ved siden av er hun redaktør for «Internasjonal politikk». Tidligere har hun vært utenriksjournalist i Dagens Næringsliv og NTB.
Hun skriver om guttungen Mons som blir en ekkel, grønn dinosaur. Godt hjulpet av kjøteren Biff spiser han pølser fra fabrikken om natta, et stort pølsemysterium i Bakseby. Journalist Snuse i Baksebyposten tar opp jakten.
«CNN, regn med meg,» sier Snuse til seg selv. Ved siden av å pønske på egne skup, leverer han førstesidehenvisninger som med krigstyper og utropstegn. Sakene er spisst vinklet og fulle av ladete ord.
Inspirert av erfaringer
– Snuse vil komme på tv og bli berømt. Det har vært mye spekulert i om mange søker seg til journalistutdanningene fordi de vil bli et medieansikt. Er det slike studenter du har?
– Nei. Ingen har sagt de skal bli berømte, og jeg har heller ikke funnet noen Snuse blant dem. Dette er en fabel, hvor små trekk overdrives til det absurde. Men gjennom et langt liv som journalist har jeg sett opptredener som har inspirert meg, sier forfatteren.
Heller ikke hun vil advare barn mot journalistene. Selv sier hun at boka om Mons og Biff handler om fiendebilder og -angrep.
– Det jeg skriver om CNN og den amerikanske presidenten synes barn er kjempekult. Det er en virkelighet de kjenner seg igjen i, sier Fonn.
