– I Storbritannia kan man ikke intervjue tiltalte før en rettssak. Og det er heller ikke mulig å intervjue en dømt person i fengsel etterpå.
– Dere gjør aldri intervjuer med fanger?
– Jo, man kan få spesialtillatelse til å intervjue i fengsler. Men ikke om saken en person er dømt for. For den er avgjort når juryen har avsagt dom, sier Jon Sopel.
Den erfarne journalisten ankret BBC-sendinger live fra Oslo de første dagene etter terroranslaget. Nå har han vært en snartur i Volda og snakket om dekningen av 22. juli fra et internasjonalt perspektiv. Han sa ja til invitasjonen fra medieavdelingen på Høgskolen fordi temaet «terror og ytringsfrihet» interesserer.
– Men også litt fordi det var dette stedet som het Volda, som hørtes ut som noe fra en science fiction-film. Jeg måtte finne ut hvor Volda var på kartet og tenkte det ville bli gøy.
Etisk problematisk
Mens han venter på flyet videre fra Gardermoen til London får Journalisten en prat. Den norske debatten om å intervjue Anders Behring Breivik virker åpenbart fremmed på ham.
– Jeg er fascinert over den debatten. Ja, jeg er helt forbløffet. Det er utrolig at man i det hele tatt er i en situasjon der han kan gi intervjuer.
– Men BBC er blant dem som har bedt om intervju?
– Det har jeg ikke hørt noe om. Det jobber 16.000 mennesker i BBC og jeg kjenner jo ikke til hva for eksempel dokumentarfolkene gjør. Men jeg har vanskelig for å tro at BBC vil intervjue ham. Det kunne aldri skjedd i Storbritannia og det vil uansett være problematisk i forhold til BBCs etiske retningslinjer, tror han.
Ingen verdi
I tillegg til etiske motforestillinger mot «å gi en massemorder en plattform» stiller Sopel også spørsmål ved verdien av et intervju med Breivik. Etter å ha fått innblikk i terroristens forskrudde tankeverden gjennom hans video og manifest, er briten overbevist om at Breivik bare vil si det samme i eventuelle intervjuer.
– Han kommer til å si «jeg måtte gjøre det, disse folkene ødelegger landet med sin multikulturalisme» og alt det der. Men du vil ikke komme lenger enn det. Han kommer ikke til å bryte sammen og si at han angrer og har lyst å dø av skam. Du får bare samme selvrettferdighet. Så på et praktisk nivå spør jeg meg hva man kan få ut av det.
– Har det ikke nyhetsverdi?
– Vel, det har nyhetsverdi, men bare i betydningen «vi har det første intervjuet med Breivik».
Sterkt inntrykk
Sopel er en av BBCs mest kjente ankere, men han har også mange år bak seg som nyhetsreporter. Briten har dekket kriger og katastrofer i Afganistan, Irak, Sri Lanka og Midtøsten. Men terroranslagene i Norge berørte ham spesielt.
– Da jeg så gråtende ungdommer komme ut av domkirken den søndagen mens de holdt om hverandre, klamret seg til hverandre. Bølgene av gråt som virket som et ekko gjennom stillheten. Det var utrolig bevegende. Jeg sendte live, og ved et par anledninger kunne man høre det på stemmen min. Det har aldri hendt meg før.
Sopel har spurt seg selv hvorfor han reagerte nå. Han ser ikke bort fra at han er blitt mykere med åra. Eller at han ble påvirket av å ha unger i samme alder som ofrene. Men først og fremst tror han det betydde noe at grusomheten skjedde nettopp i fredelige Norge. Alle andre steder han har rapportert om katastrofer har mange fæle ting skjedd før. Her mistet et land sin uskyld.
– Det var noe med verdigheten det norske folk møtte det forferdelige slaget med. Det var rørende. Det var ikke det at jeg så noen døde eller opplevde fæl lukt, som etter tsunamien. Like fullt, bare å se de unge menneskene, det var noe veldig sjokkerende ved det. Og også den groteske interne logikken til Breivik, som forsøker å rasjonalisere noe som er utenfor enhver fornuft. Så jeg fant det veldig bevegende.
Bred satsing
På kvelden 22. juli, da BBC innså omfanget av terroranslaget, var Sopel på vei til Coldplay-konsert med kona. Sjefen sendte ham sms-en «Norway?»
Han sa seg umiddelbart enig i at det var riktig å rykke ut med et tungt mannskap.
– Det er uvanlig at jeg som er anker drar. Men nå mente BBC storyen var så viktig at vi ville vi sende fra Oslo, så jeg presenterte overskriftene og nyhetene herfra live. Vi hadde veldig bred dekning og det er jeg stolt av. Det var en riktig beslutning.
Han mener saken er så spesiell og så stor at den ville fått mye oppmerksomhet også om den hadde skjedd i USA, der massakre har foregått før. Men han tror også det spilte en rolle at den utspant seg i Norge.
– Det faktum at det var i Norge, fredelige, liberale, demokratiske, åpne, rike, lille Norge ga historien enda mer resonans.
Språkmektige
Tilgangen til engelsktalende kilder bidro til omfanget av dekningen.
– Vanligvis må vi lete for å finne den ene personen som kan nok engelsk til å gjøre et intervju. På gata i Oslo svarte alle «selvfølgelig» når vi spurte om de snakket engelsk.
Fjoråret var et mega-år nyhetsmessig med revolusjoner i arabiske land, den økonomisk krisen, jordskjelv og tsunami i Japan, opptøyer i England og mye mer. BBCs målinger av hva som er mest lest på nettsidene i 2011 viser terroranslaget i Norge helt oppe på 3. plass. Bare slått av opptøyene på hjemmebane og hendelsene i Japan.
Uenig med pårørende
På seminaret i Volda fikk Sopel innblikk i den norske debatten om mediedekningen og synspunktene til støttegruppa for pårørende, målbåret av leder Trond Blattmann. BBC-journalisten understreker at han har dyp sympati med de pårørendes situasjon, og at han forstår Blattmanns argumenter mot for eksempel å intervjue overlevende den 22. juli. Men han mener Blattmann tar feil.
– Journalister må spørre folk. Sier de nei, eller ser ut som de ikke er i stand til å gi intervjuer, skal man la dem være i fred. Men Blattmann mente ingen var i stand til å gjøre slike intervjuer og at vi ikke burde ha spurt. Men vi journalister kan ikke vurdere folks mentale tilstand. Du spør. Sier de nei, respekterer du det. Sier de ja, gjør du et intervju som forhåpentligvis er gjennomført på en skikkelig og hensynsfull måte.
Lekkasjer
Sopel er enda mer uenig i at mediene ikke skal utnytte lekkasjer fra rapporter, politiet eller advokater. At sånt materiale bare skal høres i retten.
– Det er galskap. Unnlater mediene å publisere viktig informasjon ser det ut som vi er en del av statsapparatet, og ikke uavhengige aktører. Da vil vi miste troverdighet. En voksen befolkning som er innbyggere i et modent demokrati, har rett til å vite. Hvorfor skal vi noen gang begynne med antakelsen at de ikke burde vite disse tingene?
Stoltenberg
Jens Stoltenberg gjorde to eksklusive intervjuer med utenlandske tv-kanaler i den første fasen. Med CNN og med BBC. Sopel forteller at han diskuterte med redaksjonen hva slags tone han skulle legge seg på. Skulle de kjøre hardt på feil og kaos i redningsarbeidet eller legge mer vekt på åpne spørsmål om Stoltenbergs personlige opplevelse. Han gjorde det siste.
– Jeg spurte om politiaksjonen også, og fikk det ventede svar om at man måtte avvente kommisjonen. Men det var ikke tid for de tøffeste spørsmålene. Begravelsene hadde ikke begynt, ofrene var ikke identifisert.
