BT fortalte små historier om dem som fikk korona og døde. Noen elsket å danse, én gikk ut som beste elev ved Kunst- og håndverksskolen etter krigen, én møtte kongen, noen huskes for sitt gode humør, noen besøkte biblioteket ukentlig.
BT fortalte små historier om dem som fikk korona og døde. Noen elsket å danse, én gikk ut som beste elev ved Kunst- og håndverksskolen etter krigen, én møtte kongen, noen huskes for sitt gode humør, noen besøkte biblioteket ukentlig.

BT lagde miniportretter av dem som døde av korona

– Det er viktig at de var ekte mennesker, ikke bare del av en statistikk, sier reportasjesjef.

Publisert Sist oppdatert

– Helt fra starten av koronakrisa har det vært et mål for BT å få fram mer enn bare tall, sier reportasjesjef i Bergens Tidende (BT), Helge O. Svela.

– Alle som har jobba med korona i BT, har vært opptatt av at selv om de fleste som har dødd er eldre mennesker på slutten av livet, så ble de tatt av pandemi og revet vekk før tida, sier han.

Reportasjesjef i Bergens Tidende, Helge O. Svela.
Reportasjesjef i Bergens Tidende, Helge O. Svela.

– Alle hadde sine historier

Svela var initiativtaker og prosjektleder da avisa laget «miniportretter» av dem som har dødd av covid-19 i Vestland fylke, inspirert av New York Times' artikkel om menneskene bak tallene på døde i USA.

– Det er viktig at de var ekte mennesker, ikke bare del av en statistikk. Vi ønsket å få fram hvem de var, ikke nødvendigvis hvordan viruset angriper kroppen og hvordan de døde. Dette er personer som levde forskjellige liv og alle hadde sine historier, sier Svela.

Karen Adele Stensaker elsket å danse. Erling Skavhellen gikk ut som beste elev ved Kunst- og håndverksskolen etter krigen. Reidun Charlotte Dale fikk Kongens fortjenestemedalje. Johan Dreyer Johansen var en stuert med godt humør. Ekteparet Asbjørn og Hilborg Geber leste mye og besøkte biblioteket ukentlig.

Alle fikk de koronaviruset og døde av covid-19, blant til sammen 36 personer så langt i Vestland fylke. Deres og flere andres historier kunne leses i BT Magasinet i begynnelsen av juli. Som denne, om Bjørn Pedersen, 93 år, som døde 30. mars på Gullstøltunet:

«– Trygghet. Det er det ordet som slår meg når jeg tenker på pappa, sier Britt Kristine Pedersen.

Den gamle marinemannen elsket tresnekken sin. En gang da hun var liten, hadde hun fått være med faren på båttur på Bjørnafjorden. På vei hjem blåste det opp til storm. Bølgene slo over båten, men faren lot datteren styre. Han sto ved siden av.

– Vi sto der tett sammen, støtt i stormen. Jeg var aldri redd når han var der».

Krysskobla opplysninger

I BT var det flere grupper som jobba kun med koronadekninga, og ei av gruppene jobba med denne spesialen. Saken er laget av Philipp Bock, Eystein Røssum, Linda Hilland, Målfrid Bordvik, Adalheidur Audardottir Oldeide, Anders Haga, Simen Sundfjord Otterlei, Kari Pedersen, Halvard Alvheim Vegum og Anne E. Hovden.

– Jeg tror jo det har en verdi å vise hva dette til sjuende og sist handler om – at folk dør, og hva det betyr når en person dør. Det er et liv som tar slutt, og folk som sitter igjen. Dette er noe alle vet, men som i koronadekninga kanskje kom litt i bakgrunnen, på grunn av stadig nye og stort sett anonyme dødsfall, sier journalist Eystein Røssum.

Han var én av dem som jobbet med å finne navnene på dem som hadde dødd av covid-19 i Vestland. Det gjorde de ved å krysskoble opplysninger som var tilgjengelig ulike steder. Redaksjonen hadde fulgt nøye med på dødsfallene i BTs dekningsområde, og hadde noen navn og andre opplysninger fra før. Alt ble samlet i et regneark og på ei tidslinje.

Fra Bergen kommune fikk de ei liste over datoene på alle koronadødsfall, med kjønn, sted for dødsfallet og om det var snakk om en eldre person eller ikke.

Deretter gjennomgikk de dødsannonsene for denne perioden, og satte også opplysningene opp mot lister over navn på personer som har gått bort, som er offentlige hos Tingretten.

Spora opp pårørende

I dødsannonsene fant de også navn på pårørende, men siden det ofte kun står fornavn her, tok det litt tid å spore dem opp. Da de tok kontakt var de opptatt av å gjøre det ordentlig og forsiktig, forteller Røssum.

– Mange hadde lyst til å dele, men noen synes ikke det var en god idé. Vi ville ikke presse noen, sier han.

Til slutt hadde de noen utdypende skildringer med flere private bilder, noen som fortalte litt kortere, noen med bare navn, og noen med kun kjønn, alder og sted for dødsfallet. Selv om de hadde navnet på alle de 36, publiserte de ikke navn hvis pårørende ikke ønsket det.

– Tallet 36 er så abstrakt. Selv om mange har vært berørt av korona, er det ikke så mange som har oppleve å miste en av sine aller nærmeste til pandemien, sier Røssum.

– Det var viktig å få fram at dette er folk som, selv om de hadde den siste tida på sykehus eller sykehjem, hadde levd lange liv og gjort veldig mye forskjellig. De hadde lange livshistorier, og mange som kjente dem og var glade i dem.