BILDET:

Hundrevis tok turen til Skomakerdikets bredd og innover i skogen for å feire Fløibanen er 100 år. Foto: Fred Ivar Utsi Klemetsen
Hundrevis tok turen til Skomakerdikets bredd og innover i skogen for å feire Fløibanen er 100 år. Foto: Fred Ivar Utsi Klemetsen

I en uke vendte fotograf Fred Ivar Utsi Klemetsen blikket ut mot publikum, men han har heller ingen problemer med å invitere seg inn på soverommet

Fotograferte Festspillene i Bergen med analoge panoramakamera.

Published

Åtte dager, åtte bilder. Hundrevis av forestillinger, tusenvis av mennesker.

I litt over en uke lette fotograf Fred Ivar Utsi Klemetsen etter de motivene som kunne fange leserens oppmerksomhet helt fra venstre til høyre i billedflaten. Som én av årets to festspillfotografer i Bergens Tidende har jobben hans vært å ta Festivalbildet med stor F hver dag den første uka av Festspillene i Bergen – ett eneste bilde hver dag i åtte dager. Det er dette BT har kalt et portrett av en kjempefest.

Mellom konsertene på USF Verftet. Pause, snakk, festivalpils og en sigarett før neste konsert. Nattjazz-festen er igang. Foto: Fred Ivar Utsi Klemetsen.
Mellom konsertene på USF Verftet. Pause, snakk, festivalpils og en sigarett før neste konsert. Nattjazz-festen er igang. Foto: Fred Ivar Utsi Klemetsen.

Det lange bildet

Det spesielle oppdraget har BT gitt fotografene sine i 26 år. Det første året var det den amerikanske gatefotografen Bruce Gilden og den norske portrettfotografen Morten Krogvold som delte jobben. Bildet publiseres i dag over ti spalter på en dobbelside i papiravisa, samt digitalt, hver dag under festspillene.

Klemetsen har i år valgt å fotografere alle bildene analogt og i panoramaformat.

«Å ja, er det du med det lange bildet!»

Det har folk sagt til ham når han har dratt opp et av de spesielle panoramakameraene Noblex 135 og Hasselblad XPan. Noblex'ens bevegelige linse vekker oppmerksomhet, og folk syns det er spennende, ifølge fotografen.

– Det fantastiske med et panoramabilde er at du kan få med så mye – så mange forskjellige folk og forskjellige uttrykk. Jeg tenker i hvert fall at folk kan studere bildet lenge, sier Klemetsen.

– Det er utfordrende, men gleden blir desto større om du klarer å ha noe i hele bildeflaten.

– Kanskje er man på sitt mest sårbare før man har stått opp, før man har sett seg i speilet, før man har møtt verden. Jeg ville fotografere den kontrasten.

Fred Ivar Utsi Klemetsen

Helt privat

«Kan jeg få fotografere deg på ditt mest private, i senga på hotellrommet ditt, før du har stått opp?»

Spørsmålet stilte Klemetsen til den danske skuespilleren og performancekunstneren Eja Due, som har satt opp den kontroversielle forestillinga LYST#2 under festspillene. Der trer hun inn i rollen som prostituert, i gruppeforestillinger og i en-til-en-forestillinger. Klemetsen ville portrettere mennesket bak kunstneren som kler seg opp som en prostituert.

– Kanskje er man på sitt mest sårbare før man har stått opp, før man har sett seg i speilet, før man har møtt verden. Jeg ville fotografere den kontrasten.

Klemetsen spurte rett ut, og Due sa ja. Det ble det eneste av de avlange bildene med bare én person på. Først var avtalen at hun skulle få drikke en kopp kaffe, et glass juice og ta seg en røyk før bildet.

– Men så sa jeg «nei, det syns jeg ikke du skal». Jeg måtte ta bildet før alt det. Så jeg vekte henne den dagen, sier Klemetsen.

Eja Due, skuespiller og performancekunstner, helt privat. Før kaffe, juice og sigaretten. På hotellrommet. Foto: Fred Ivar Utsi Klemetsen
Eja Due, skuespiller og performancekunstner, helt privat. Før kaffe, juice og sigaretten. På hotellrommet. Foto: Fred Ivar Utsi Klemetsen

Fotografen har ingen vanskeligheter med å være direkte, å spørre rett ut. Kanskje har det med hans nordnorske lynne å gjøre, kanskje bare at han har erfart at det funker. Både for hans egen del, og for dem han fotograferer.

Om han starter to meter unna, er det vanskeligere å gå tettere på etterpå. Når han fotograferer noen, er de aller første bildene han tar, helt tett på.

– Da har jeg definert for meg selv og for dem at jeg kommer til å jobbe i dette området. Hvis jeg begynner med å dille og dalle, kommer jeg ikke dit. Da blir det museskritt framover. Rent psykologisk sett er det ganske fascinerende, sier han.

Vender seg ut

Sakene om festspillene handler ofte om dem som opptrer, men Klemetsen har prøvd å se andre veier enn rett mot scenen. Målet med bildene mener han må være at leseren stopper opp. Tar en ekstra titt. Kanskje til og med undrer seg litt.

– Når dét skjer, da har man truffet et eller annet sted i følelsesregisteret til leseren. Da har jeg oppnådd det jeg ønsker med bildet, sier han.

Klemetsen har vært festspillfotograf én gang tidligere, siden han startet i BT i 1994. Han deler i år jobben med Rune Sævig, som fotograferer andre halvdel av festivalen, og tar kvadratiske bilder. Begge fotografene har jobbet analogt, som langt ifra er en selvfølge som fotograf i en avis i 2018.

Åpningen av Festspillene på Torgallmenningen i Bergen. Foto: Fred Ivar Utsi Klemetsen
Åpningen av Festspillene på Torgallmenningen i Bergen. Foto: Fred Ivar Utsi Klemetsen

– Det er noe eget med film, særlig for oss som jobbet slik i «gamle dager». Det er som gammel kjærlighet som blusser opp igjen.

Klemetsen fotograferer mest digitalt i dag, men opplever å være mer tilstede i det han gjør når han fotograferer analogt. Ofte kan han stoppe og fotografere fordi han ser på skjermen at han har bildene han trenger. Eller han kan gå glipp av et knallgodt motiv fordi han står og kikker i skjermen. Med film blir det annerledes.

– Jeg jobber på en helt annen måte analogt. Det er mer konsentrasjon i selve fotograferinga, man må tenke seg mer om.

En fotografisk potet

Klemetsens analoge bilder fra «gamle dager» har reist rundt ute i verden i tolv år. I årevis har han fotografert samene, som også var et dypdykk i hans egne røtter. Snart får han de 40-50 bildene hjem, etter at utstillinga har turnert tolv år i utlandet. Prosjektet er skutt med mange forskjellige kameraer, på mange forskjellige formater – fra mellomformat til panorama.

Det er kanskje det som beskriver Klemetsens stil aller best, at han jobber på forskjellige måter. Selv ser han store svakheter med nettopp det, og kunne heller tenke seg å bli skikkelig god i én stil.

Generalprøve på «The Road Is Just a Surface» på Den Nationale Scene. Foto: Fred Ivar Utsi Klemetsen
Generalprøve på «The Road Is Just a Surface» på Den Nationale Scene. Foto: Fred Ivar Utsi Klemetsen

– Men jeg får det ikke helt til, jeg tror det er et eller annet med personligheten min som gjør at jeg flakker mellom ulike stiler og ulike bildespråk. Da mister jeg vel noe på veien. Det kan se litt rart ut men kan kanskje være kult også, sier fotografen.

– Jeg ser på meg selv som en typisk potet i det fotografiske landskapet. Jeg kan gå inn i en intim situasjon og er god til å bygge tillit, og er veldig opptatt av nyheter og syns det er viktig å jobbe med «hardcore news» på en god måte.

I Bergens Tidende har han jobbet med både foto, tekst og video, blant annet når avisa lagde serien Vestlendingen, som var små portretter av mange forskjellige vestlendinger. Da ble det tydelig for ham at han lett får folk til å snakke og åpne seg, men også hvordan intervju og fotografering egentlig er to ytterpunkter. Klemetsen er sosial og pratsom, men som fotograf blir han den kjedeligste i rommet.

– I det ene øyeblikket bruker jeg mye av meg selv, i det neste vil jeg ikke snakke, og lar helst være å svare på spørsmål. Jeg tror jeg kan bli oppfatta som arrogant, men forklarer det jo etterpå. Jeg tåler veldig godt stillhet.

Virtuell kunstopplevelse av «My Name Is Peter Stillmann» i Grieghallen. – Helt fabelaktig, sier Jorunn Sørense (t.v). Foto: Fred Ivar Utsi Klemetsen
Virtuell kunstopplevelse av «My Name Is Peter Stillmann» i Grieghallen. – Helt fabelaktig, sier Jorunn Sørense (t.v). Foto: Fred Ivar Utsi Klemetsen