Halvparten av journalistene har forsvunnet på sagaøya: – Vi har to store problemer

Allting-medlem Helga Vala Helgadóttir er bekymret for kvaliteten på islandsk journalistikk. Siden 2008 har over halvparten av islandske journalister forsvunnet fra yrket. Gjennomsnittlig årslønn har falt med over 150.000 kroner.

• Hold deg oppdatert, last ned Journalisten-appen

Av Islands skarve 368.791 innbyggere var under 1000 av dem journalister i 2020 ifølge siste opptelling fra Islandske Media Nevnd. Siden landets økonomiske kollaps i 2008, har tallet på journalister gått drastisk ned fra rundt 2250 journalister ved utgangen av 2008 til rundt 950 i 2020. Den økonomiske krisa i landet i 2008 har gjort mediene stadig mindre levedyktige og minsket pressekorpsets evne til å stå imot press fra lobbyister.

Helgadóttir innrømmer i samtale med nordiske journalister at det er vanskelig å være kritisk journalist i et lite samfunn med tette kontakter og mange familiære bånd, men hun er bekymret for at landet har et pressekorps som ikke er sterkt nok.

Uattraktivt studie

Sigrún Stefánsdóttir, lærer ved bachelorprogrammet i journalistikk i Akureyri, programleder og tidligere TV-journalist, er enig i politikerens analyse, men viser til at det er mer enn én grunn til at journalistikken sliter.

– Det er tankevekkende at en politiker på Alltinget mener dette. Hvis vi som samfunn skal ha medier og mener at pressen skal være den fjerde statsmakt, så må bransjen overleve og være sterke nok til å tiltrekke seg de beste. Ikke bare 20-åringer som starter karrieren sin i mediene og som bytter beite så fort de får erfaring, sier Stefánsdóttir.

I år var det så lite søking til journalistutdanningen at universitetet i Reykjavik ikke kunne sette i gang et årskull på masternivå. Stort press og krav til ekstreme mengder produksjon grunnet underbemanning gir liten tid til å gå i dybden.

Dårlige lønninger og økonomiske utfordringer i redaksjonene etter korona-pandemien trekkes også fram som mulige forklaringer på at yrket blir stadig mindre attraktivt.

– I tillegg har det vært flere tilfeller av alvorlige angrep på de journalistene som har forsøkt å lage kritisk journalistikk. I et samfunn der alle kjenner alle, blir du veldig sårbar og ting blir fort personlig. De negative stormene som kommer når en journalist forsøker å være kritisk, bidrar til at folk unnviker å gå i dybden, forklarer hun.

Diskusjon om mediestøtte

Elfa Ýr Gylfadóttir holdt i begynnelsen av september en presentasjon om situasjonen for islandske medier i lokalene til Blaðamannafélag Íslands (Islandsk journalistlag) for en gjeng nordiske journalister som deltok på det såkalte Århus-kurset til Nordisk journalistcenter.

– Siden 2008 har den islandske befolkningen hatt lavere tiltro til mediene, men covid har hjulpet litt på tiltroen, forteller Gylfadóttir.

Støtteordninger fra staten har holdt flere medier kunstig i live under korona, men spørsmålet om støtten bør fortsettes eller ikke etter pandemien har fått diskusjonen rundt pressens selvstendighet til å blusse opp og usikkerheten rundt arbeidshverdagen for islandske journalister gjør presset enda større.

I 2011 kom en ny medielov på Island som skulle hjelpe på troverdigheten til den islandske pressen etter den økonomiske kollapsen i 2008. Noen av hovedelementene i loven var at medieselskapenes eierskap skal være offentlig tilgjengelig. Det ble også nye regler om kildevern og redaksjonell selvstendighet.

Jobber for å endre

Sigríður Dögg Auðunsdóttir ble valgt som leder for Blaðamannafélag Íslands i april i år. Hun har tatt fatt på den utfordrende jobben med å løfte den islandske journalistikken ved siden av heltidsstillingen hos allmennkringkasteren Rúv.

– Alle i fagforeningen er enige i at vi som yrkesgruppe er nødt til å tenke nytt. Vi må begynne å få både offentligheten og politikerne til å forstå viktigheten av fri presse, sier Auðunsdóttir.

– Jeg mener vi har tatt ett skritt for langt tilbake de siste årene. Nå må vi begynne å snakke høyt om angrepene som foregår mot enkeltjournalister. Vi må også vise offentligheten hvordan vi jobber og se inn i oss selv for å styrke yrkesgruppen vår.

Hun forteller at fagforeningen i disse dager setter sammen arbeidsgrupper som skal jobbe med ulike problemområder i islandsk journalistikk.

– Vi har hentet inn noen som skal skrive om yrket, vi skal lage podkast om journalistikk og vi skal ha en konferanse iløpet av vinteren der vi diskuterer økonomiske støtteordninger og veien videre for en bedre mediaøkonomi, forklarer hun.

Prosjektet skal gjennomføres i samarbeid med universitetet i Reykjavik og journaliststudentene der.

– På Island er tilliten til mediene høy, på tross av at tiltroen til den enkelte journalist er synkende. Vi må forstå hvorfor og snakke ut om angrepene. Alt det som ligger rundt nyhetene folk ser på TV eller leser i avisene synes ikke for offentligheten og vi må derfor begynne å synliggjøre.

En trussel

Journalisten Berghildur Erla Bernharðsdóttir tror ikke dagens situasjon for pressen truer det islandske demokratiet.

– Ikke ennå i alle fall, men… Det vi skriver og sier har en effekt. Politikerne på Alltinget snakker om det vi skriver om i media, men vi har to store problemer. Det ene er at vi ikke har nok tid og det andre er at lønnen er for dårlig, sier Bernharðsdóttir.

Hun forteller om flere prisbelønte kollegaer, både fra TV, radio og aviser, som har latt seg lokke av tredoblede lønninger innen kommunikasjonsbransjen og et roligere tempo.

– Jeg har jobbet i media i 11 år og en av de store utfordringene våre er at flere av våre dyktigste journalister fikk sparken etter det som skjedde i 2008. Nye, unge journalister er lettere å gi lavere lønninger, så når mediene sliter, sparker de de mest erfarne, forteller hun.

Selv merker hun at hun får færre bekjente og har valgt å trekke seg litt vekk for å kunne skrive mer uavhengig.

– Vi må ha en balanse og vi må ha sterke medier. De landene som har et sterkt media, får et blomstrende demokrati, utdyper hun.

I statskanalen RÙV møter vi også Bogi Ágústsson, senior journalist og kommentator. Kanalen hans topper rankinger i forhold til tiltro og har både god nyhetsdekning og egne programmer satt av til gransking, men etter 2008 fikk 30 prosent av de ansatte sparken.

– De journalistene som blir ansatt i dag, har mye bedre utdannelse enn vi hadde, men de har ikke erfaringen, sier Ágústsson som også savner balanse blant de ansatte.

Han trekker fram saken om Samherjaskjölin (Fishrot files) i november 2019 og granskingen av fiskeriindustriens kvoter i fjor som et godt eksempel på kritisk islandsk journalistikk, men selskapet har i ettertid brukt mye tid på å sverte journalistene som jobbet med saken.

– Det var en skandale. Opposisjonen vil nå endre landbruket og fiskeriet, sier han.