NRK-korrespondenten Roger Sevrin Bruland har kombinert hjem og hjemmekontor i Tyslands hovedstad.
NRK-korrespondenten Roger Sevrin Bruland har kombinert hjem og hjemmekontor i Tyslands hovedstad.

– Jeg synes fortsatt at det er ubehagelig med fem på gata

På hjemmebesøk hos NRKs Roger Sevrin Bruland i Berlin.

Publisert Sist oppdatert

Berlin er dekket av et tynt lag snø. Her er det kaldt i desember, men førjulsstemningen er god i Tysklands største by. Til tross for økt koronasmitte og den sure vinden, er berlinerne ute i gatene, i restaurantene og i barene, og fyller de mange julemarkedene byen har å by på.

I den sentrale bydelen Mitte, rett ved der den historiske muren som delte Berlin mellom øst og vest tidligere sto, ringer Journalisten på bjellen med navnet Bruland. Det er starten på dagen, og nattåken har begynt å lette i den rolige gaten.

Inne i bygningen går heisdøren opp. Jeg vurderer å gå inn, men kikker på mobilen i stedet. Jeg vet ikke hvilken etasje jeg skal til. Heisdøren går igjen. Noen roper fra høyden: «Bare gå inn i heisen!». Jeg adlyder og lar deretter heisen selv ta styringen.

Frokostbordet er dekket på hos Roger og Britt Pernille i Berlin.
Frokostbordet er dekket på hos Roger og Britt Pernille i Berlin.

I øverst etasje går heisdøren opp direkte inn i en lys og varm stue med store vinduer og flott utsikt. Midt i rommet står Roger Severin Bruland, NRKs korrespondent i Berlin.

Her har han bodd siden 2019, etter å ha jobbet i utenriksredaksjonen i godt over et tiår.

Det siste halvannet året han har stått som en av NRKs sterke reporterstemmer på den europeiske slagmarken mot koronaviruset.

Redaksjonsmøte, frokost og musikk

– Jeg trodde jeg skulle komme til kontoret ditt, sier jeg, overrasket.

Dette er både hjem og kontor, svarer Bruland på sjarmerende vestlandsdialekt. Han ler ofte, smittsomt. Her bor han i en to etasjes leilighet med samboeren Britt Pernille Frøholm. Hun er en av Norges fremste hardingfelespilleren, og ble nylig nominert til Spellemannsprisen.

– Har du lyst på frokost, spør NRKs mann i Berlin.

Samboeren har bakt grove rundstykker, og på det lange trebordet er en typisk norsk frokost med salami, gulost, hardkokt egg og kaviar.

Samboerne spiser frokost mens redaksjonsmøte med utenriksjournalistene i NRK pågår.
Samboerne spiser frokost mens redaksjonsmøte med utenriksjournalistene i NRK pågår.

Bruland tar frem mobilen, og forklarer at det er redaksjonsmøte med utenriksjournalistene i NRK. Det har de daglig, klokken 9.

Én etter én popper ansiktene opp på skjermen, men Bruland har kamera og mikrofonen av og følger bare halvveis med på møtet. Det er uansett hans siste arbeidsdag før juleferie.

– Kan du navnet på alle utenrikskorrespondentene i NRK? spør Bruland, halvveis på spøk, før han likevel ber meg nevne navnene.

Frøholm rister på hodet.

– Slutt da, hun har ikke jobbet så lenge, sier hun lattermildt.

– Men hun bør kunne det, sier han og smiler til samboeren før han legger saken død. Det er fortsatt god stemning rundt bordet.

Roger Sevrin Bruland på terrassen i leiligheten i Berlin, med Charité-sykehuset i bakgrunnen. Herfra sender han ofte live-sendinger.
Roger Sevrin Bruland på terrassen i leiligheten i Berlin, med Charité-sykehuset i bakgrunnen. Herfra sender han ofte live-sendinger.

Under frokosten forteller samboerne om tiden under pandemien. De ble blant annet deportert fra Sverige gjennom et utvisningsvedtak. De hadde misforstått noen smittevernregler da de skulle mellomlande i Sverige på vei fra Oslo til Berlin.

– Vi ble arrestert og satt i en mørk kjeller i terminalen på Arlanda, og måtte vente til neste fly til Berlin, som gikk fire dager senere. Det gikk bra til slutt, men det var kjipt, det skal jeg love deg. Det var dårlig stemning, sier han, og Frøholm nikker bekreftende.

Drikker øl og drar på kino

Ellers har de som mange andre vært mye hjemme i leiligheten under pandemien. Han lager journalistikk, og hun øver på hardingfela.

– Hva gjør dere når dere er hjemme og ikke jobber?

– Vi hører på musikk og drikker øl, sier Frøholm.

– Og så går vi tur, sier han og begge ler. De fleste har vel gått tur under nedstegningene.

– En periode var alt stengt her i Berlin. Da kunne vi bare gå på apotek og dagligvare. Da var dagens høydepunkt å handle middag på Lidl, sier Bruland, med et hint av ironi.

Britt Pernille Frøholm er felespiller. Jobben som folkemusiker gjør det mulig å jobbe fra Berlin.
Britt Pernille Frøholm er felespiller. Jobben som folkemusiker gjør det mulig å jobbe fra Berlin.

Han kikker på kollegaene sine på den lille mobilskjermen. Skur på lyden i noen sekunder og lytter etter, før han muter telefonen igjen og fortsetter:

– Plutselig åpner samfunnet opp igjen og vi kunne dra på restaurant eller til og med på konsert! Det første vi gjorde var å dra på kino.

– Ja, herregud, det var så kjekt! sier Frøholm blidt.

Primus og bensinkanne

Heldigvis er han ofte ute på reportasjer rundt omkring i Europa, og har en stor fordel med at han kan reise med egen bil.

– Jeg er ute på tur hele tiden. Kom, så skal jeg vise deg survival kit-en min, sier han og reiser seg. Han går inn på naborommet som viser seg å være kontoret hans.

Å være på tur er som å være på telttur, bare at han heller sover i baksetet på bilen, forteller Bruland. Med seg har han alltid med primus, bensinkanne med ekstra drivstoff, masse smittevernsutstyr - og videojournalist-utstyr.

På kontoret har Bruland et stort skrivebord med to skjermer, en radiomikrofon, et høyt stativ med et kamera og en hengende live-sender. Når han skal gjøre det lettvint åpner han glassdøren fra kontoret til verandaen utenfor og sender live derfra, viser han.

Detaljer på Roger Sevrin Brulands hjemmekontor i Berlin.
Detaljer på Roger Sevrin Brulands hjemmekontor i Berlin.

Ellers har han også en terrasse i andreetasjen med utsikt over byen. En annen mulighet er å stå på taket, men nå er det altfor glatt på grunn av snøen, påpeker han.

På veggene henger to store kart over Europa og Tyskland, i tillegg til to høye hyller fulle av bøker og videoutstyr. Bruland viser stolt frem et bitte lite «spion»-kamera. Han har kameraer i mange ulike størrelser, viser han.

I en stor plasteske har han alt av smittevernutstyr. Den skal alltid med på tur.

– Her, ta disse munnbindene. Den du har på er feil, bruk heller disse, sier han og tar frem to firkantede plastemballasjer.

Munnbindene vi bruker i Norge er ikke særlig effektive, ifølge tyske myndigheter. Her i Berlin er det obligatorisk med 3D-modellen (FFP2).

Fikk vaksine av president

Under pandemien gikk Bruland modig inn i de verste episentre for koronasmitten i Europa, og ble i våres selv smittet etter å ha vært på jobb i Italia. Han testet positivt da han kom tilbake til Berlin og måtte i isolasjon med samboer Frøholm, som også fikk viruset.

Roger Sevrin Bruland viser fram kamerautstyret
Roger Sevrin Bruland viser fram kamerautstyret

– Vi ble syke, men det gikk heldigvis fint. Da var vi uvaksinerte, men siden da har vi fått tre vaksinedoser, pluss korona da.

Han legger til:

– Jeg fikk faktisk min første vaksinedose én måned før den var tilgjengelig for min aldersgruppe i Tyskland.

– Hvordan?

– Jo, jeg fikk den med presidenten i Serbia, Aleksandar Vučić , da jeg var og intervjuet ham.

Serbia fikk et overskudd av vaksiner fordi få hadde lyst til å ta den i landet, forteller Bruland. Men presidenten var den eneste som kunne godkjenne at Bruland skulle få en dose, siden han ikke er serbisk statsborger. Bruland snakket med helseministeren, som videresendte forespørselen til presidenten.

– Da jeg intervjuet presidenten dagen etter så takket jeg selvfølgelig for vaksinen. Det var veldig hyggelig av ham.

Det som er morsomt med denne historien, mener Bruland, er at den populistiske presidenten er en veldig markant og omstridt statsleder.

– Man kan aldri helt vite hvor han står.

Proppfulle sykehus

Utenfor de store glassveggene i korrespondentens leilighet er himmelen grå og tung, og i det fjerne, bak det tynne tåketeppe reiser seg en stor kvadratisk bygning over takene i Berlin. Det er Charité, det berømte universitetssykehuset i Berlin.

Her ble det rigget opp til intensive sengeplasser for behandling av koronasyke, og under pandemien har de tatt imot syke pasienter fra hele Tyskland samt nabolandene, hvor sykehuskapasiteten ble sprengt.

Det var Bruland selv vitne til da han reiste til Italia for å dekke pandemien idet den slo ut for fullt i Europa våren 2020. Han beskriver folketomme gater, apokalyptisk stemning og hundre mennesker i respirator ved et sykehus i Milano.

– Når det dramatiske skjer, så må det dekkes. I slike situasjoner er det best å ha med seg et kamera inn på et sykehus og vise alvoret i situasjonen. Show, don’t tell, er det ikke det man lærer på journalisthøgskolen?

Utsikten fra leiligheten og hjemmekontoret.
Utsikten fra leiligheten og hjemmekontoret.

– TV-reportasjer er en helt unik mulighet til å vise frem folk sin frykt eller håp. Da gjelder det å komme inn på folk, og la de fortelle selv hvordan de opplever tragedier, sier Bruland.

Å skape tillit til folk er en av den største utfordringen til en journalist, mener Bruland, fordi journalister ofte har dårlig tid på oppdrag.

– Jeg føler ofte at jeg kommer som en slags gribb og skal inn i folks tragedier, så det kan være kjempevanskelig. Men man må være ærlig, så løser det seg i det lange løp, sier han.

Samboer Frøholm påpeker at Bruland er kjempedyktig til å komme i kontakt med folk.

– Han kan prate med alle, sier hun.

Det kommer alltid utfordringer, fortsetter Bruland. Da han var på koronaavdelingen på sykehuset i Milano, hadde han med seg en italiensk fotograf. De hadde aldri møttes eller jobbet sammen før.

– Jeg har kjent ham i fem minutter og ber ham være med inn på sykehuset, der han risikerer å bli smittet og videre smitte sine gamle foreldre. Jeg tenker: Skal jeg virkelig be ham om det? Det er ikke lett, og alltid mange valg og vurderinger man må ta som journalist.

Under overflaten

Bruland ble ansatt i NRKs utenriksredaksjon etter å ha vært nynorsk-praktikant i Førde. Tidligere hadde han studert historie og statsvitenskap, noe han mener har vært en fordel i jobben hans som journalist.

Det handler om å forstå ulike prosesser i samfunnet og kunne sette konflikter og hendelser i historisk perspektiv, forklarer han og gir eksempler:

– For å forstå hvorfor Polen ikke liker homofile og ateister og er skeptiske til liberalt demokrati, så må man ha kunnskap. Så jeg leser bøker, blir kjent med historien og informerer meg. Men det hjelper også å være hyggelig og grei med folk, så kommer jeg frem til de interessante sakene til slutt.

Hans personlige mål som journalist er å gå i dybden på historiene han dekker, og ikke bare holde seg til overflaten.

– Jeg synes fortsatt at det er ubehagelig med fem på gata. Det å gå bort til fremmede folk og spørre om noe helt tilfeldig er ikke noe for meg. Jeg synes derimot det er veldig spennende å gå inn på folks identitet og se hvordan historiene deres preger dem som mennesker.

Behandles på parkeringsplass

Allerede før han ble korrespondent, hadde Bruland Øst-Europa og Balkan som spesialområde. Her fortsetter han å sette søkelys.

Roger Severin Bruland var noen dager før Journalisten møtte ham, på grensen mellom Polen og Hviterussland.
Roger Severin Bruland var noen dager før Journalisten møtte ham, på grensen mellom Polen og Hviterussland.

For bare noen uker siden var han ved sikkerhetssonen langs Polens grense mot Hviterussland, der over 10.000 migranter har forsøkt å krysse grensen ulovlig siden august, ifølge polske myndigheter.

– Har det preget deg å dra til det området?

– Det er selvfølgelig vondt å se hvordan både den lokale befolkningen og migrantene blir offer for det politiske spillet som foregår, sier han og legger til:

– Det er kjempedramatisk å leve i en slik situasjon. Folk skjuler seg i skogen i ukesvis, og mange dør.

Noen dager før turen til Polen var Bruland i Romania, et land han har dekket ved flere anledninger, og som han begynner å bli godt kjent med. I 2014 lagde han en av sine første saker som videojournalist i Romania. Det var «Bruce-Lee»-reportasjen, om mennesker som bodde i kloakken under togstasjonen i Bucharest.

Siden han flyttet til Berlin har han flere ganger vært i Romania for å dekke koronarelaterte temaer, blant annet om mistilliten deler av befolkningen har til myndighetene, helsevesenet og offentlig informasjon.

– Det skaper en enorm krise. Folk blir behandlet på parkeringsplassen utenfor sykehusene, samtidig som de som har penger leier sykepleiere til å komme med oksygen hjem til seg.

Bruland påpeker at det er veldig mye mer å dekke i Romania i forhold til mange andre land. Ikke minst fordi visse sektorer har vært ekstremt vanstyrt i mange år.

Men Romania må vente. Det må også resten av Europa. Først er det juleferie.

Powered by Labrador CMS