Denne artikkelen er over tre år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.
Annonse
– Utgangspunktet mitt er et ønske om å forklare hvordan bilen har formet landet vårt. Å ikke se på bilen som en selvfølge, men mer som et mer eller mindre ubevisst valg vi har tatt. Ta et steg tilbake, og se på hvordan vi har kommet dit vi er i dag, sier Ulrik Eriksen.
I sin ferske, faste Morgenbladet-spalte «Bilkultur», og i den ferske boka «Et land på fire hjul», tar han for seg Norge som bil-land fra et kritisk perspektiv.
Historie for bilspalter
Noe han mener han er ganske alene om, opp gjennom norsk pressehistorie:
I boka si trekker Eriksen noen historiske linjer om bilspaltene som har eksistert i de store norske avisene. Og noe særlig kritikk av bilen har han funnet fint lite av.
– Det har eksistert en veldig nær sammenheng mellom pressen og bilbransjen helt fra 20-tallet og fram til i dag. Ganske tidlig ble det nok sånn at pressen oppdaget bilbransjen som en god inntektskilde, og tilpasset stoffområdet litt etter det, sier Eriksen.
Faksimile av Arne Bondes bilspalte. Bildet er hentet fra Ulrik Eriksens Twitter-feed.
Morgenbladet var tidlig ute med fast bilspalte allerede på 30-tallet, men fra midten av 50-tallet forteller Eriksen at alle de store norske avisene hadde faste motorsider med egne bilspaltister.
– Det var profiler som VGs Arne Bonde, som også etter hvert ble sjefredaktør. Hos Adresseavisen hadde de Sverre Herstad, nyhetsredaktøren som signerte spaltene med «Mr. Clutch». De skrev ganske meningssterke innlegg, enten det handlet om hvordan fotgjengere burde te seg i trafikken, om avgiftspolitikk og krav om frislipp av bilsalget, eller krav om veiutbygging, sier Eriksen.
Annonse
Tog-nerd
Medieviteren har vært filmanmelder hos Morgenbladet i en årrekke, samt skrevet jevnlig om samferdsel og byplanlegging i avisa.
Bilinteressen kom via en livslang, nerdete interesse for «tog, trikk og den slags», sier han selv. Og så byutvikling, da.
– På et tidspunkt fikk jeg en idé om hvor åpenbart det er at bilen dominerer mye av måten vi lever på, og hvordan ting henger sammen. Det har blitt skrevet om dette internasjonalt, men det var ingen som hadde skrevet den boka i Norge, sier Eriksen.
Han sammenligner Norge som billand mer med USA enn andre europeiske land; med mye av den samme spredte bosetningen og forstadsutviklingen.
Sjokkerende dødstall
– Hva tenker du at det norske folk fremdeles ikke helt har innsett om bilen?
– Noe som iallfall har vært sjokkerende for meg, er hvor mye ødeleggelse bilen har skapt. Det er særlig tydelig i mellomkrigstiden. Bilen kom i stor grad til Østlandet og Oslo først, men de veldig få bilene som fantes, klarte å forårsake utrolig mye personskade og død, sier Eriksen, og utdyper:
– Bilene kjørte for fort, i en by som var tett av fotgjengere som var vant til å gå i gatene. Og de ble meid ned. Jeg har talt opp at bare i Oslo ble 15 fotgjengere drept i året 1920. Da fantes det totalt 2000 biler i byen. Hver 130. sjåfør drepte noen det året, sier Eriksen.
– Og så har det vært overraskende å se hvordan bilbransjen likevel har klart å framstille bilen som noe positivt og nødvendig, noe vi bare må godta.
– Kjører du selv bil?
– Jeg eier ikke bil, men jeg er glad i å kjøre bil, særlig over litt større avstander. I byen vil jeg helst aldri sette meg i en bil. Både fordi det er ubehagelig, og fordi jeg ikke vil utsette byen for bilkjøringen min. Jeg sykler, og har lastesykkel som jeg bruker til barnetransport.
Eriksen skriver spalten «Bilkultur» i Morgenbladet annenhver uke.
