Denne artikkelen er over seks år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.
Annonse
– Jeg har tatt mye bilder av dyr, men helt ærlig blir man litt metta av å se på søte dyr. Jeg fikk lyst til å gjøre noe mer interessant.
Fotojournalist Therese Jægtvik ville fortelle om utrydningstruede dyr. En rapport fortalte at 60 prosent av verdens dyr er utrydda siden 1970-tallet.
Men hvordan fotografere dette? Jægtvik ville ta det helt ned.
– Det er voldsomme tall, tenkte jeg. Det blir så stort at du nesten ikke klarer å ta det inn over deg, og blir fort veldig abstrakt, sier Jægtvik til Journalisten.
Til sommeren er hun ferdig med bachelor i fotojournalistikk ved Oslomet, og i høst er hun praktikant i fotoavdelinga i danske Politiken. Her har hele redaksjonen en innarbeidet kultur for å sette foto høyt, mener Jægtvik – både journalistene og fotografene. I fotoavdelinga er de sju faste fotografer og fire praktikanter.
Det ble Jægtviks tur til å lage de ukentlige fotosidene i Politiken, der fotografene får ganske frie tøyler, men helst må fotografere noe som både er aktuelt og kan gjøres visuelt. Da kom hun på tipset hun hadde fått fra medstudent Alf Simensen noen uker tidligere, om rapporten «The Living Planet» fra WWF.
– Siden rapporten var så abstrakt, ville jeg ta bilder som er mer umiddelbare. Noe som treffer en i magen, og som er sånn at en nesten kan ta på det, sier fotojournalisten.
– Jeg er veldig følelsesstyrt når jeg fotograferer, så det er ikke så lett å sette ord på hva jeg var ute etter.
Jægtvik brukte to hele dager i København Zoo, hvor hun bestemte seg for å fotografere tre av de utrydningstruede dyrene: isbjørn, neshorn og amur-leopard. Uttrykket kunne hun bestemme helt selv, og kunne ta ting i eget tempo, men visste at hun ville tett på.
Samtidig ville hun at man skulle se at bildene var tatt i en dyrehage.
– Vi har ganske stor frihet her, til å gå for magefølelsen og ta litt andre typer bilder, sier hun.
Annonse
Magefølelsen
Da hun kom til isbjørnen stod hun lenge, lenge, og bare betraktet ham, mens han svømte runde på runde i bassenget sitt. De to binnene hadde gått i fødselshi, så hannen var alene. Han gjorde stort sett det samme hver runde han tok, og etter å ha studert bevegelsene hans ei stund, løftet Jægtvik kameraet og begynte og fotografere.
Det er ikke så enkelt å gå tett på en isbjørn, så hun brukte et 70-200 mm-objektiv for å fange detaljene. Amur-leoparden hveste til henne flere ganger, mens neshornene fikk hun komme helt nært innpå.
Det var viktig for sammensetningen av bilder i oppslaget, mener Jægtvik. Nå er hun snart ferdig med praksisperioden i Politiken, som har vart siden august. Det viktigste hun har lært, mener hun er å stole fullt og helt på magefølelsen.
– I begynnelsen er man veldig inni det, men så begynner man å se på hva de andre gjør og blir litt forvirra. Man mister magefølelsen litt, så tar det litt tid før man finner balansen igjen.
Fotosjef Thomas Borberg har kommet med helt konkrete tilbakemeldinger, og mengdetreninga i avisa har gjort henne mer selvsikker, mer rolig og at hun tør å ta kontrollen, særlig på portretter. Hun sier hun virkelig har fått testa det med å prøve å ta bilder som andre tar, men at det aldri blir like bra.
– Det funker rett og slett ikke. Da må en heller bare gjøre det jeg føler er riktig for saken.