BILDET: Nora Savosnick ville gi et nært og personlig blikk på koronatida fra sin Oslo-karantene

– Jeg jobber nok veldig mye mer mot det menneskelige, mot historiene bak tallene. Egentlig er det veldig viktig for meg. Målet mitt er at andre skal kunne relatere seg, og se seg selv, sine barn, sin egen mor, i bildene mine.

Det sier fotograf Nora Savosnick til Journalisten, på Zoom fra barnerommet i huset hun vokste opp i Oslo.

For en måned siden satt den norske Reuters-fotografen i New York og lurte på hva hun skulle gjøre. Det var krisestemning i fotografmiljøet hun er en del av, forteller hun. Ingen visste hva som ville skje, eller om de ville ha jobb de neste månedene.

Koronautbruddet hadde ennå ikke nådd den amerikanske storbyen for fullt, men USA hadde nettopp innført innreiseforbud fra Europa, og det var veldig usikkert hvor lenge situasjonen ville vare.

Fotografen ønsket å vite at hun hadde nok jobb fram til oktober. Da Reuters ikke kunne gi henne en slik garanti, bestilte hun billetter hjem til Norge. Dét i visshet om at hun måtte to uker i karantene hjemme hos foreldrene, og at hun kunne miste arbeidsvisumet sitt i USA.

Nært og personlig

Da fikk hun ideen om å dokumentere sin egen karantenetid innenfor foreldrenes fire vegger – en reise tilbake til det livet hun hadde, et ganske annet liv enn det hun lever i til vanlig. Reuters tente umiddelbart på ideen.

– Det er en situasjon veldig mange er i, så jeg tenkte det var en mulighet til en personlig historie ut ifra mitt perspektiv – noe som blir nært og er noe annet enn de andre bildene vi har sett fra denne tida.

«In a panic, I bought a ticket back to Norway. I braced myself for a return to childhood, quarantined in my parents' basement», skriver Savosnick i den personlige fotoreportasjen i Reuters' The Wider Image «Quarentine millennials face bedtimes and old rules as they move home».

– Det var, helt ærlig, veldig deilig å komme hjem. Før jeg dro var jeg veldig usikker og ambivalent. Jeg følte jeg gav opp veldig mye.

Savosnick beskriver to uker der hun ble tatt ut av sin frie tilværelse i storbyen, og plassert innenfor en ramme av både regler og omsorg, som også var en fysisk ramme av husets vegger.

Samtidig oppdaget hun nye sider ved foreldrene sine, gjennom å fotografere og intervjue dem.

– Jeg ble kanskje litt et barn, som ble tatt vare på. Men det er noe med å komme tilbake som voksen, og bli kjent med foreldrene mine igjen, som voksen.

Mål om å utfordre

24-åringen har ikke hatt en helt klassisk inngang til fotojournalist-yrket. Hun gikk på Bilder Nordic School of Photography i Oslo, før hun fikk praksisplass som fotojournalist i det israelske bildebyrået Flash90. Deretter gikk hun sisteåret på Oslo Fotokunstskole, før hun mottok et stipend fra Reuters for å gå på International Center of Photography (ICP) i New York.

Nå fotograferer hun for blant andre Reuters og New York Times, og det er med fotojournalistikken og dokumentarfotografiet hun føler bildene kan gjøre en forskjell. Motivasjon er å bidra til å bekjempe polarisering, og å skape personlig engasjement.

– Med kunsten møtte jeg et mye mindre publikum, og et publikum som speiler seg i mine holdninger. Med journalistikken når jeg ut til enormt mange mennesker, i enormt mange ulike livssituasjoner. Men jeg mottar også mye mer kritikk. Målet mitt er å utfordre.

Fotografen er ikke av typen som alltid har med kamera og går rundt og knipser, forteller hun – det er bare når hun har en klar idé. Likevel er foreldrene vant til at hun fotograferer dem. Mange av prosjektene hennes er nære og personlige, hvor hun utforsker medmenneskelighet og tilhørighet.

– Det ble et felles prosjekt. Jeg var litt redd for om jeg ikke hadde hatt noe å gjøre i karantene, kunne jeg blitt en skikkelig drittunge. Men nå hadde vi mulighet til å utvikle noe sammen, skape noe.

Prøver å skape dialog

– Hva tilfører disse bildene, som ikke andre bilder fra koronaepidemien gir?

– Jeg håper de bringer varme og en følelse av tilhørighet. Mange spot news-bilder er tatt på avstand, men jeg har vært tett oppi foreldrene mine sine ansikt når de våkner, sier hun.

– Mange har respondert med at de savner sin egen mamma. Jeg håper noen kan kjenne seg igjen i mitt liv, og ønsker å dele kjærligheten med de som er nær dem selv.

Fotografen ser på fotografi som en unnskyldning til å komme inn i fremmedes liv, og selv om disse bildene er av hennes egne foreldre, tilnærmet hun seg ganske likt som ellers, forteller fotografen. Hun drikker gjerne te først, hvis det er tid, går litt rundt i huset, og blir kjent med hva de liker og hvordan de beveger seg.

– Jeg prøver alltid å skape en dialog, og bruke elementer de har rundt seg og kjenner godt til å trygge dem. Det er viktig når jeg tar bilder av noen, sier hun, og reflekterer rundt begrepet hun nettopp brukte.

– Det er interessant med språket vi bruker om fotografi, når vi sier «ta et bilde». Det liker jeg ikke. Det vitner om en dominant kultur, men det handler jo om å dele. Hvis jeg kommer og skal ta noe, kan det bli vanskelig å skape en relasjon. Alle prosjektene mine ser jeg på som samarbeidsprosjekter.

– Se på hverandre som kollegaer

Mens hun er i Norge, har hun fortsatt jevnlig kontakt med vennene i fotografmiljøet i New York, som støtter hverandre, hjelper hverandre med ideer og prosjekter, har vinkveld og skravler.

– Alle er jo i «lock down» uansett, så det er ikke så stor forskjell, sier Savosnick.

– Har du et tips til andre unge fotografer som ønsker å komme seg opp og fram?

– Ja, det er å se på hverandre som kollegaer, ikke konkurrenter, kommer det raskt fra fotografen, som forteller at det er slik hun har fått alle jobbene hun har hatt til nå.

Hun og frilanskollegaene har laget et felles kontaktskjema over redaktører med navn, telefonnummer, e-post, og tips om når man bør ta kontakt, og annen info. Nå er det over 100 navn på lista.

– Vi hjelper hverandre, snakker om ulike prosjekter sammen, deler kontakter, tipser hverandre når vi hører om redaktører som kan være interessert i det andre jobber med. Det er viktig å hele tiden hjelpe folk rundt seg, tenke at man er et team. Man får så mye tilbake.

Å skape et kontranarrativ

Egentlig skulle Savosnick vært i Ungarn nå, for å fotografere jøder til et stort fotoprosjekt hun jobber med om dagen. Hun er én av ni fotografer som er med i neste og femte utgave av Norwegian Journal of Photography (NJP), hvor hun utforsker hvordan det er å være jøde i Europa i dag. Prosjektet startet på ICP, og er i likhet med mye av det fotografen gjør, et veldig personlig prosjekt.

Moras familie er jødiske, og Savosnick opplevde i barndommen at alle rundt henne så på jøder som noe annet enn det hun mente det var. Når hun er ferdig, vil hun reise rundt til ungdomsskoler med bildene, og fortelle.

– Det er et vanskelig prosjekt, faktisk på grensa til litt for personlig. Jeg skulle ønske det fantes da jeg gikk på ungdomsskolen, derfor ville jeg lage det, sier fotografen.

Hun tilnærmet seg sin jødiske familiehistorie også i avgangsprosjektet sitt på Oslo Fotokunstskole, som handlet om hvorvidt traumer kan gå i arv. Hun er opptatt av at naziregimet og mange andre totalitære regimer, var veldig opptatt av å ha full kontroll over den visuelle kommunikasjonen.

– Så det å være med på å skape kontranarrativ, eller flere narrativer, det synes jeg er veldig viktig.