Kringkastingsrådet kritisk til P3s Nano-reportasje

Marienlyst (JOURNALISTEN): Reportasjen mangler kontekst og medlemmene spurte om redaksjonen hadde tenkt gjennom hva slags utslag den vil kunne ha for kvinnen senere i livet.

Publisert Sist oppdatert

Egentlig skulle Kringkastingsrådet behandlet de til sammen ni klagene på NRK P3s reportasje om kattekvinnen Nano tidligere på dagen. Men rådsleder Per Edgar Kokkvold gjorde klart at denne saken ikke ville bli strømmet over nettet, slik det meste av klagebehandlingen blir.

Dette ble gjort av hensyn til den unge kvinnen.

Journalisten fikk lov til å være tilstede under møtet uten noe klart referatforbud. Samtidig gjorde flere av rådets medlemmer det tydelig at de ikke ville siteres på det de sa underveis i behandlingen.

Særlig var det to ting rådet var opptatt av. Det handlet om kontekst, og det handlet om hva slags konsekvenser det vil ha for kvinne å stille opp i denne reportasjen. For eksempel overfor nåværende og fremtidige arbeidsgivere.

Mange klager

I de ni klagene rådet har mottatt mener majoriteten at Nano burde vært skjermet mot seg selv. De fleste spør seg om ikke hun også kanskje kan være psykisk syk. Samtidig som en av klagerne mener hun er en del av et furries-miljø. Furry er dyreskapninger med menneskelige personligheter og såkalte furries ofte spiller rollespill.

Rådets leder Per Edgar Kokkvold gjorde det klart at diskusjonen om å skjerme mennesker mot seg selv er svært vanskelig fordi det fort vil dreie seg om om å umyndiggjøring av den aktuelle personen.

Ganske tidlig var de også enige om at de hverken var kompetente eller hadde forutsetninger for å ta stilling til eventuelle diagnoser kvinnen måtte ha ut fra klagernes antakelser.

Derimot var rådet opptatt av etikken. Og de eventuelle vurderingene redaksjonen hadde gjort før publisering.

Uten kontekst

I reportasjen forteller Nano at hun alltid har følt seg som en katt. Og at det trolig er en genfeil som har gjort henne slik: «Jeg er Nano, 20 år. Jeg har vært katt hele livet. Jeg fant ut at jeg var katt da jeg var 16 år, da leger og psykologer fant ut hva som «var med meg». Under fødselen så skjedde det en genfeil. Jeg er født i feil art.»

Les også: Nano forteller NRK at hun er en katt

Eksperter Journalisten var i kontakt med slo fast at dette var fysisk umulig.

Reportasjen er også klaget inn for Pressens Faglige Utvalg. Her vil den neppe bli behandlet da kvinnen ikke har gitt sitt samtykke. Redaksjonssjef Bjørn Tore Grøtte har tidligere sagt til Journalisten at kvinnen er godt fornøyd både med reportasje og oppfølging.

I tilsvaret skriver Grøtte sammen med redaktør Tone Donald at deres «intensjon var ikke å bevise dette som Nano sier er fysisk riktig.»

Reportasjen er laget for programmet «Verdens rikeste land» som har fulgt Nano og flere unge mennesker i miljøet rundt «Spor 19» på Oslo S over lengre tid.

Den samme Grøtte skriver også i tilsvaret til rådet, slik han også sa til Journalisten den gang, at P3 nok kunne gitt en bedre kontekst rundt Nano da de først tilrettela reportasjen for å få distribusjon ut i den store verden. Blant annet gjennom å tekste intervjuet på engelsk.

“For de som ikke kjenner Verdens Rikeste Land og reportasjeserien der, så blir denne stående alene, og det er forståelig at folk kan reagere på.”

Vurderinger i bunn

Særlig dette med redigering uten kontekst gjorde flere av medlemmene kritiske til innslaget. For selv om reportasjen ikke hadde skapt reaksjoner på radio - hvor lytterne kjente konseptet godt - var videoreportasjen noe annet. Enkelte mente redaksjonen her brøt grensen for hva som er god presseskikk, og det ble påpekt at Vær Varsom-plakaten har et eget punkt som tar for seg bruken av lyd og levende bilder.

Redaksjonen viste også til at de hadde fulgt den unge kvinnen over flere år gjennom dekningen av miljøet på «Spor 19», samt at journalisten over ett år hadde hatt mange og tette samtaler med henne. På det grunnlaget vurderte de henne som en sterk person.

Spørsmålet er hvorvidt journalisten er kompetent til å vurdere dette. Ikke alle i rådet var enige i dette.

Hva med ettertiden

Noen undret også om redaksjonen hadde vurdert å sladde ansiktet til kvinnen. Dette hadde redaksjonen gjort, men valgte likevel å gå for den.

Hva så da med ettertiden? Kokkvold viste til at det finnes et mangfold av eksempler på folk som har deltatt i debatter, uten nødvendigvis å ha ment noe kontroversielt, men som flere år senere fortviler fordi de ikke lenger står for det de en gang mente, eller fordi de har problemer med arbeidsgiver.