Hvem er egentlig den 4. statsmakt?

«Hvorfor var det en forfatter som gravde frem vendingen i Treholt-saken og ikke pressen med sitt enorme apparat?» spør Thorbjørn Jagland i et innlegg i Dagsavisen 22. september.

Den tidligere statsministeren er opprørt over pressens besatthet av politikernes tepper og klokker, muligens med en viss rett. Denne type maktelite-kritiske saker har en tendens til å rulle tungt og lenge, uavhengig av om skandalen tiltar i egentlig styrke og omfang. Pressen jager i flokk, som det heter, også etter at de burde skjønt at det ikke lenger er storvilt de jager.

Det er ikke vanskelig å se Jaglands poeng, men premisset er upresist. En viktig nyanse mangler. For det er ikke to hvilke som helst forfattere som «gravde frem vendingen i Treholt-saken». Geir Selvik Malthe-Sørensen og Kjetil Bortelid Mæland er journalister.

Og det er som oftest slik, for journalister er dyktige gravere og effektive skribenter. Det er også en journalist som står bak den andre store bokbomben den aller siste tiden, «Hvem skjøt William Nygaard?» – av Odd Isungset.

Smått paradoksalt blir Thorbjørn Jaglands lett sleivete kritiske påpekning om pressens rolle bare gyldigere når vi legger til at forfatterne som graver frem samfunnsendrende avsløringer i bokform faktisk er journalister.

For når kompetansen så til de grader åpenbart er der, hvorfor kommer ikke avsløringene fra mediehusene, men fra forlagene?

Jeg har selv sittet i en såkalt grave-gruppe – forøvrig sammen med ”Forfalskningen”-forfatter Bortelid Mæland og ledet av ”Forfalskningen”-medforfatter Selvik Malthe-Sørensen – og opplevd å bli torpedert av mangel på is i magen. Dette var i TV 2 Nettavisen/NA24, og begynnelsen på slutten kom da ledelsen forsto at reporterne i grave-gruppen ikke kunne produsere fem «klikkvinnere» om dagen samtidig som de skulle grave frem avsløringer av samfunnsaltererende kaliber.

Mange journalister har opplevd det samme, mange gravegrupper har blitt krympet og nedlagt i norsk rikspresse i løpet av de siste årene. Nettet har jaget opp stemningen, tidsnøden er større og alt det der, men det handler vel også om mot? Forlagene tjener vel penger på bokbombene?

Men aller viktigst:

Det dansk-norske begrepet «den fjerde statsmakt» om pressen og spesielt dens rolle som kritiker og overvåker står i fare for å miste kraften om vi setter bort den viktigste jobben journalistene gjør til fritid og permisjonstid – og for oppdragsgivere uten pressens fremste kvalitetssikrere og identifikasjonskriterer, Redaktør-, Tekstreklame- og Vær Varsom-plakatene.

Hva skal gjøre pressen til statsmakt, da?