Mikrofonstativ for Gud

“Adventstida handler om barnet som forandra alt. Gaven fra himmelen. Rikdommen. Guds kjærlighet. Lyset. Jesus”.

Slik avsluttet presten Jan Kay Krystad dagens morgenandakt på NRK P1. Til tross for at andakten var ganske rund i formen, slik den pleier å være, vil ikke nødvendigvis folk flest slutte seg til Krystads appell. Ifølge Synovates store Norsk Monitor-undersøkelse, tror nemlig bare fire av ti nordmenn på Gud, og de som absolutt ikke tror blir stadig flere.

Pressesjef i Human-Etisk Forbund, Jens Brun-Pedersen er en av dem som tidligere har reist debatten omkring morgenandakt og fjernsynsoverførte gudstjenester. Kristne organisasjoner har selvsagt også deltatt i ordskiftet. NRKs livssynsavdeling har tidligere foreslått at også muslimer, buddhister, ateister og andre livssynsminoriteter bør få bruke NRKs kanaler til forkynnelse, og Kringkastingsrådet har åpnet for en slik oppmykning. Debatten i det offentlige har altså dreid seg om statsreligionens plass i mediene, og hvor sekularisert NRK skal bli i tråd med resten av samfunnet. Det har imidlertid vært lite journalistfaglig debatt rundt det at norske programledere fungerer som mikrofonstativ for Gud.

For de kan vel ikke kalles noe annet enn mikrofonstativer, de 14 programlederne i NRKs distriktssendinger som over hele landet introduserte morgenandakten omtrent på følgende måte i dag: “Og det er Jan Kay Krystad som holder morgenandakten denne uka”, for deretter å lene seg tilbake i noen minutter mens presten snakket om julens egentlige budskap?

Det hadde kanskje vært mer demokratisk om en imam snakket om Allah en dag eller to i uka, men journalistisk sett ville det vært like problematisk. Når ellers i løpet av NRKs sendinger får en fanebærer for en sak slippe inn i et studio, lese inn en ferdigskrevet tekst som deretter blir sendt uredigert i beste sendetid for 400.000 lyttere? Statsministeren og kongen får bare lov til noe sånt én gang i året, og da blir innholdet i talene belyst journalistisk i etterkant.

Ser man til undersøkelser rundt folks gudstro og oppmøte i kirken er det tvilsomt at folk flest vil ha morgenandakt i regi av Den norske kirke i radioen. Da er det selvsagt et spørsmål om ikke andre trossamfunn også burde slippe til, slik NRKs livssynsavdeling tidligere har foreslått. Men enda viktigere er det å spørre om journalistene i NRK mener det er riktig å presentere et religiøst budskap slik. Burde ikke formen vært lagt om, slik at programlederen fikk et aldri så lite ord med i laget? Bør ikke religion være underlagt samme kritiske journalistikk som andre sentrale maktfaktorer i samfunnet?

Ellers i NRKs distriktssendinger kan lytteren spore en klar presseetikk, der journalistene opererer etter Vær Varsom-plakaten og forvalter sitt håndverk i tråd med den kritiske tradisjonen. Det vakuumet som oppstår under andakten framstår derfor som svært underlig.