Varsomhet i valget av medieaktører

Hvilke kilder bruker journalister? Hvem velger man til å analysere og kommentere når store begivenheter kommer brått på? Man velger fagfolk og spesialister. Det er vel og bra.

Et naturlig valg da protestene vokste i omfang i Egypt var professor Unni Wikan som kjenner og kan landet etter mange års interesse for det og hyppige besøk der. Fra å være nyansert og klokelig usikker i starten av protestene, virket det som om hun etter hvert ble sikrere på at demonstrantene var ressurssterke ungdommer fra middelklassen, mens hennes kontakter blant de fattigste blant de fattige fremdeles hadde en lojalitet til president Mubarak. Muligens hadde hun rett i begge observasjoner, men var hennes analyse korrekt som helhet, ville neppe Mubarak hatt noen grunn til å gå av. Man satt igjen med et inntrykk etter å ha lyttet til Wikan at protestene var marginale og at folkeflertallet hadde liten sympati med opprørerne.

Muligens bør man være mer varsom med å oppsøke personer som ikke bare har hatt spesialinteresser på et fagfelt over mange år, men også har fått nære langvarige, private relasjoner i utvalgte miljøer. Dybdekunnskap kan også gjøre oss snevre – det er menneskelig. Når dette er sagt, må jeg innrømme at jeg samtidig er nysgjerrig på hva eksperter som har vært nokså kategoriske under begivenheters gang, vil mene om utfallet i etterkant. Det kan være god journalistikk i etterpåklokskapens tegn og hente inn samme eksperter og la de få gjenhør med hva som ble sagt i kampenes hete – for påfølgende kommentarer.

Et enda bedre eksempel på hvorfor man bør vise årvåkenhet i hvem man bruker som medieaktører, er Hege Storhaug i Human Rights Services. Hun har over lengre tid vært en yndling i enkelte medier. Hun er blitt oppfattet som fargerik, ikke minst pga sine ekstreme meninger omkring muslimer og innvandring. Selv om hennes organisasjon mottar offentlig støtte, er det ingen tvil om at hun ikke bare har en agenda, men samtidig fungerer som en svært så subjektiv og til dels monoman aktør i det vide og komplekse saksområdet.

Det er ikke for å fungere som en lynavleder for den debatten journalister bør ta i etterkant av Faiza-saken som Ahmed Fawad Ashraf har brakt på bane gjennom sitt essay i tidsskriftet Samtiden – og som blogger Kristina Nilsen peker på her i Journalisten, jeg nå bringer et sitat. Men skulle noen være i tvil om hvem som har begått de groveste overtrampene i Faiza-saken, så bør man slå opp på HRS-hjemmesiden og lese artikkelen fra Storhaug, skrevet 12.2. 2010:

”Da Faizas ble kidnappet onsdag 3.februar var faren, moren og broren, altså NRK-journalisten, i utlandet, det vil si i Pakistan. Hva gjorde de der utenfor ”sesongen”? Min erfaring er at Pakistan-reiser utenfor sesongen (sommer og jul) tas når det handler om giftermål eller begravelse. Det er også i Pakistan familien vil at Faizas skal giftes bort, altså en full kollisjon med menneskerettigheter og norsk lov, for giftes hun eller andre søsken der, så er det innlysende under tvang.

Familien har fått sterk kritikk for ikke å tillate politiet å etterlyse kvinnen på et langt tidligere tidspunkt. Hadde de noe å skjule? Ja, æren skal beskyttes, og at familien nå har gått på et stygt ærestap er uomtvistelig: alle vet nå at Faiza er kidnappet og helt utenfor familiens kontroll – brødre og far har ikke seksuell kontroll over henne. Alle vet også nå at Faiza har kjæreste, igjen et ærestap av samme årsak. Hadde ikke politiet etterlyst Faiza, kunne familien kanskje klart å holde forsvinningen skjult for omverdenen. Ærestap kunne vært unngått.”

Storhaug står fremdeles ved artikkelen og refererte nylig til den på twitter. Redaksjoner bør kanskje tenke seg om et par ganger før man inviterer henne til neste debattprogram – og pånytt trekke opp skillelinjer mellom show og seriøse debatter?