Respektfull mediedekning

Siden de grusomme hendelsene i Oslo og på Utøya skjedde på fredag, har mediene rapportert med en intensitet og et omfang som ikke ligner noen annen norsk mediedekning i nyere tid. I tusenvis av avisreportasjer, radioinnslag, fjernsynssendinger og nettartikler har norske redaksjoner brakt fakta, vitnesbyrd og fortolkninger til et folk som roper etter informasjon. Den mediedekningen vi ser er preget av respekt, omtanke og gjennomtenkte beslutninger.

Selv våknet jeg til de horrible dødstallene i København lørdag morgen, og kjørte gjennom Sverige på vei hjem. Svensk fjernsyn overførte NRKs sendinger uavbrutt, og i bilen kunne vi lytte til overføringen av den norske minnegudstjenesten på Sveriges Radio. Medier over hele verden har også i dagene etter dette rapportert fortløpende fra Norge, og allerede har flere utenlandske medier startet en debatt om mediedekningen.

I en pressedekning av dette omfanget vil det alltid forekomme feilvurderinger, og senere vil en debatt om presseetiske sider ved hendelsene være påkrevd. Det som imidlertid er sikkert, er at vi ikke kommer til ha den sedvanlige debatten om hvorvidt dekningen ble for omfattende. Det norske folk har hatt, og har, et umettelig behov for informasjon. Det vil likevel være behov for å diskutere det journalistiske arbeidet. Allerede har flere norske redaksjoner innrømmet feiltrinn som har forekommet, for eksempel har TV 2 beklaget at de sendte usladdede bilder av en mann som ble arrestert på Sundvolden. Slik uforbeholden selvkritikk er ikke altfor vanlig i norske redaksjoner, og denne ydmykheten borger for en respektabel bransjedebatt på et senere tidspunkt.

Det kan være lett for folk flest å glemme at også journalister utsetter seg for store psykiske påkjenninger. Pressefolk løper risikoen for å oppleve såkalt sekundær traumatisering, en reaksjon som minner om posttraumatiske stressymptomer, fordi de involverer seg direkte med mennesker som forteller om fryktelige opplevelser. Andre yrkesgrupper, for eksempel psykologer og leger, har lenge hatt fokus på hva slags belastning det er å eksponere seg for andre menneskers lidelseshistorier. Tradisjonelt har ikke norske journalister hatt det samme fokuset på dette, men Baneheia-drapene utgjorde på flere måter et paradigmeskifte. Etter rettssaken ble påkjenningen ved denne typen journalistisk arbeid satt på agendaen, og har resultert i mer åpenhet. En undersøkelse som ble gjort blant norske journalister som dekket tsunami-katastrofen har også bidratt til mer kunnskap. I går publiserte Norsk Journalistlag et sett med råd til norske redaksjoner og de journalistene som jobber tett på ofrene etter terrorhandlingene i Oslo og på Utøya.

I dagene etter den bestialske terroren har mange gitt honnør til Norges ledere for den måten de tar landet gjennom krisen på. Statsministeren æres for sin profesjonelle og omsorgsfulle håndtering, kongefamilien får heder for å leve opp til sin symboleffekt, og landets nødetater og frivillighetsapparat får applaus for sin utrettelige innsats i å redde liv og begrense skader. Nå er det også tid for å gi honnør til redaksjonene og journalistene for det enorme arbeidet som legges ned i å rapportere, skildre og viderebringe informasjon.