Blog:

En bedre presse etter 22/7?

Terroren i fjor sommer og den pågående rettssaken er begivenheter som vil bli stående i norsk historie. Dekningen har selvsagt vært omfattende og vi har sett interessante utviklingstrekk i forholdet mellom medier og lesere/seere. Kanskje ett av resultatene av dette nasjonale traumet kan bli en mer åpen og demokratisk presse? 22. juli berørte oss alle, og medienes håndtering av saken har engasjert mange. Debatten om hva som er god og dårlig journalistikk har neppe noen gang vært mer levende enn i tiden etter 22. juli 2011. Mediehusene har møtt denne situasjonen på ulikt vis. Noen av dem, kanskje særlig VG og TV 2, har vist synlig vilje til og interesse for å legge sine journalistiske vurderinger ut til offentlig debatt.

Jeg har fra tid til annen gleden av å delta i debattmøter om journalistikk og mediemakt. I slike debatter dukker alltid spørsmålet opp om hvem som skal kontrollere pressen. Dette spørsmålet har mediene til denne dag ikke tatt alvorlig. De er mest opptatt av ikke å bli kontrollert og har lite å tilføre debatten om de demokratiske problemer en egenmektig presse kan representere. Norsk Presseforbund har forsøkt å løse problemet med å innføre en bestemmelse i Vær Varsom Plakaten (VVP) som pålegger mediene å kritisere hverandre. Å innføre dette pålegget var utvilsomt et klokt politisk trekk, men av alle VVPs punkter er trolig dette av de minst virkningsfulle.

Sjefredaktør Trygve Hegnar var tydelig på et debattmøte i Bergen Journalistlag nylig: Jeg liker ikke å kritisere kolleger, sa Hegnar. Alle kan gjøre feil, sa han, og hvis vi kritiserer Dagens Næringsliv for dårlig journalistikk, tar de Finansavisen neste dag. Ærlig tale fra Hegnar som i dette tilfellet trolig talte slik mange sjefredaktører tenker. Norsk presse er organisert i store (etter norske forhold) konserner. I disse konsernene blir sjefredaktørene allianseparnere i kampen om ressurser og har liten interesse av å kritisere hverandre. De innstifter heller priser for god journalistikk som fordeles mellom redaksjonene.

I Norge drives det ikke aktiv journalistikk på hvordan mediene jobber. Det finnes heller ikke uavhengige stiftelser eller bloggmiljøer som driver kvalifisert og systematisk mediekritikk. I norsk akademia sysler ganske mange med journalistikk og medier, men ingen mijøer, meg bekjent, er opptatt av å gi faglige tilbakemeldinger på hverdagsjournalistikken.

Pressens korrektiv må derfor komme fra lesere, lyttere og seere. Skal det være mulig i praksis må pressen selv innse at et slikt korrektiv er nyttig og nødvendig. Nyttig fordi mange har mye å bidra med i debatten om hva som er god og dårlig journalistikk og nødvendig fordi større åpenhet og evne til å lytte er de etablerte mediehusenes beste strategi for å øke egen troverdighet og beholde sitt hegemoni i det offentlige rom. Jeg har, som sagt, sett lovende tendenser i VG og TV 2. VG lager både redaksjonelle regnskap, sjefredaktør begrunner offentlig viktige redaksjonelle valg, mediehuset har overført PFU-behandling av klager på egen jouirnalistikk og i forbindelse med rettssaken er det ført åpne samtaler med lesere/seere. Alt dette er tegn på at VG

utvikler et nytt og aktivt forhold til sine brukere. TV 2 har laget en omfattende og interessant oppsummering av nyhetsåret 2011 med hovedvekt på egen dekning av terroren. Oppsummeringen har faktisk selvkritiske tendenser.

I Aftenpostens redaktørkollegium finner vi både lederen for Pressens Faglige Utvalg, sjefredaktør Hilde Haugsgjerd, og lederen i Norsk redaktørforening, Harald Stanghelle. Ettersom pressens organisasjoner lenge har undertsreket behovet for åpenhet omkring journalistisk metode og redaksjonelle valg, skulle en tro at denne redaksjonen var i front i slike spørsmål, men slik er det ikke. De har mye å lære av Schibsted-kollega VG. Enda tristere er det å se hvordan NRK opptrer i det offentlige rom. Kringkastingen lager en årsrapport. Jeg lurer på hvem som er adressat. Rapporten er nemlig en eneste egenreklame. Den forteller om suksess og fremgang på alle fronter. I rapporten fra fjoråret er terror-dekningen viet en viss plass, men intet selvkritisk ord slipper til der heller. I de ulike kapitlene er sitater fra flere kilder klippet inn for å dokumentere at det er allmenn begeistring rundt NRKs virksomhet. Rapporten kan sikkert fungere i et internt kurs for å bygge bedriftskultur, men som årsrapport i forhold til en kritisk og opplyst opinion er produktet pinlig. I omtalen av terrordekningen står det at NRK er i ferd med å evaluere egen innsats. Når den evalueringen en gang blir ferdig, håper jeg den blir offentlig tilgjengelig og gjenstand for debatt. 

Offentligheten må inviteres til å fungere som korrektiv for pressen på to nivåer. Det enkelte mediehus må legge til rette for og delta i debatt om egen journalistikk. Noen slik systematikk finnes knapt i noe mediehus per idag. Hvor mange sjefredaktører inviterer til dialog om journalistikk på en egen, moderert blogg? Hvor mange mediehus overfører systematisk PFU sin behandling av klager mot egen journalistikk? Hvor mange redaksjoner publiserer en blogg med referat fra interne diskusjoner om journalistiske valg osv.? Hvor mange redaksjoner har åpenhet og dialog som definerte mål i sitt arbeid?

Den overordnete debatten om medienes rolle og makt har ikke noe samlende forum. Den foregår både her og der og løper stort sett ut i sanden. Jeg foreslo i sin tid at Norsk Presseforbund skulle opprette et slik forum. Det ville ikke forbundet. Norsk Redaktørforening hadde det en gang i sitt handlingsprogram, men strøk det. Jeg ser for meg et forum der redaktører, journalister, medievitere og alle interesserte kan møtes i en drøfting av pressens plass i vårt demokrati. Norge er såpass lite at det skulle være mulig å realisere et slikt prosjekt.

Når alt dette er sagt om interaktvitet og samhandling med lesere, seere og lyttere, er det viktig for meg å si at den enkelte redaksjon selvsagt er suveren i avgjørelser om egen publisering. God journalistikk kan ikke vedtas på allmannamøter, men alle redaksjoner, tror jeg, har nytte av å lytte til samfunnet rundt seg og ta sine lesere, lyttere og seere på alvor som samfunnsborgere. Og når en inviterer til dialog og kritikk øker behovet for å begrunne egne valg og bli tydelighere på egen rolle og eget ståsted. Det tror jeg bidrar til å heve kvaliteten på journalistikken.

      

Powered by Labrador CMS