I dagens DN (8. september) langer lederskapet i Redaktørforeningen, Nils E. Øy og Arne Jensen ut mot kritikken som har blitt reist mot norsk presses sviktende læreevne. Bakgrunnen er en rundspørring som fagmedarbeider ved Institutt for Journalistikk, Gunnar Bodahl-Johansen, har gjort i norske redaksjoner og som viser at uttalelser fra PFU i svært liten grad blir brukt i det etiske skoleringsarbeidet i pressen. Bodahl-Johansen (som understreker at dette ikke dreier seg om noe annet enn en enkelt lodding av synspunkter) mener resultatet av ”undersøkelsen” er deprimerende. Generalsekretæren i Presseforbundet (som også er sekretær i PFU), har kastet seg på kritikken, og dette liker redaktørforeningen øyensynlig veldig dårlig. Det er mulig metaforen hårsår er et dårlig valg, men det kan ikke være tvil om at Bodahl-Johansen og Kokkvold i alle fall har truffet noen nerver.
Saken er pikant nok. Kokkvold og Øy har kontor ved siden av hverandre i Rådhusgata i Oslo og flere enn meg aner vel hva det kommer til å bli snakket om rundt lunsjbordet i dagene fremover.
Jensen og Øy lister opp en lang rekke med motargumenter som tegner et svært så rosenrødt bilde av den etiske røkta i norske redaksjoner. Jeg tror virkeligheten ligger nærmere til Bodahl-Johansens og Kokkvolds antakelser. Et selvopplevd eksempel kan bidra til å illustrere mine formodninger: For noen år siden ble jeg spurt av TV2 om å holde et foredrag på en samling av journalister der temaet var pressen og privatlivets fred. Jeg var da i avslutningsarbeidet med boken Privatlivets Ufred (2008). I seg selv er selvsagt slike samlinger et prisverdig tiltak og kan i og for seg understreke Jensens og Øys påstander om at norske redaksjoner bedriver etisk skoleringsvirksomhet. På den annen side: Under mitt foredrag tok jeg opp et eksempel fra TV2’s egen PFU-erfaring, en fellelse av kanalen etter å ha filmet barn uten nødvendig tanke på Vær Varsom-plakatens bestemmelser om dette. Det var da en medarbeider rakte opp hånden og stilte spørsmålet: Ble vi felt på den saken? Det var jeg som var fotografen…
Med andre ord: Fjernsynskanalens ledelse hadde ikke engang informert de medansvarlige for innslaget om PFU’s uttalelse.
Vi har ingen grunn til å tro at dette er vanlig praksis i norske redaksjoner, heller ikke i TV2 for den saks skyld. Men det gir oss en anelse om at noe ikke er som det burde være. Har man fått det for travelt til å befatte seg med profesjonsetikk? Er produksjonspresset i ferd med å gjøre noe med vår yrkesmoral? Det hadde vært å håpe at lederskapet i redaktørforeningen hadde vært litt mer åpen for slike problemstillinger i stedet for å bygge seg kraftige forsvarsverker rundt sin virksomhet og skyte på alt som beveger seg utenfor murene. Å anklage Bodahl-Johansen for at rundspørringen bare innebefatter tillitsvalgte og ikke redaktørene selv, blir i overkant polemisk og arrogant, selv til d’herrer å være. Det synes å være temmelig meningsløst å stille norske redaktører spørsmål om hvilke tanker de har om sin egen moral.
Nå kan selvsagt ingen forvente at alle norske journalister eller redaktører skal kjenne til alle de avgjørelser som PFU tar. Men det ligger likevel et betydelig ansvar hos de redaksjonelle ledelsene i regelmessig å oppdatere sine medarbeider på nye signalsaker som utvalget står for.
Så hvorfor gjør man ikke dette? Skyldes det måten PFU arbeider på – at utvalget uttaler seg i altfor mange saker – at sakskomplekset blir for uoversiktlig? Skyldes det at man i stedet kanskje burde arbeide etter andre retningslinjer, legge mer vekt prinsipielle og viktige saker? Burde man heller takle de mindre prinsipielle gjennom mekling og kopling av klagere og medier slik det britiske PCC gjør det? Er det slik at redaktører de siste årene bruker stadig mer tid på administrasjon og mindre på det de egentlig er ansatt for? (for å få svar på dette spørsmålet vil jeg verken gå til Jensen eller Øy eller andre redaktører, men dem som er ”offer” for det angivelig lederskapet). Det kunne være ønskelig at redaktørforeningen tok tak i dette i stedet for å mobilisere all patos tilgjengelig i et retorisk slag under beltestedet.
Av hensyn til egen integritet bør jeg understreke at Gunnar Bodahl-Johansen og jeg i en årrekke har hatt et samarbeid. Begrepet radarpar er blitt nevnt. De fleste som kjenner oss vil likevel vite at vi langt fra er noe samstemt radarpar. Likevel har vi en felles oppfatning av betydningen av spørsmålet om ”etisk etterutdanning” i norsk presse. For et par år siden fikk Gunnar og jeg midler fra STUP til å kjøre en serie med kurs for norske redaksjoner ved å besøke redaksjonene der de er og ikke vente på å få journalistene enkeltvis kommer til IJ i Fredrikstad. Vi fikk enormt med gode tilbakemeldinger for kursene. Debattviljen og refleksjonsevnen hos dem vi hadde på kurs gjorde vår ”etikkturné” til noe av det mest vellykkede jeg har vært med på - i undervisningssammenheng. De eneste som glimret med sitt fravær (med et par unntak) var redaktørene. De var vel opptatt med å studere børsutvikling og bunnlinjer?
Og hermed ”langer” også jeg ut – nå mot presseorganisasjonene (inklusive STUP) for ikke å ha fulgt opp denne virksomheten. Dette er ikke en jobbsøknad, det vil selvsagt ikke være vanskelig å finne kompetente kursledere som kan avløse Gunnar og meg dersom det skulle være ønskelig. Det viktigste må være at redaksjonen får tilgang til folk som på en uavhengig måte kan formidle resultatet av aktuelle rettsavgjørelser og PFU-uttalelser for norske journalister – der de jobber. Dersom ikke norske redaktører har kapasitet til å skolere og etterutdanne sine medarbeidere fins det altså folk til slikt…
