Kampen om å tvinge fram Breivik som en salgbar kjendis er over. Dagspressen vant en knusende seier, med oppsiktsvekkende god hjelp av Pressens Faglige Utvalg (PFU).
Anført av Dagbladet la dagspressen ned betydelig ressurser i å skape Breivik om til en anvendelig kjendisfigur. I starten selvsagt tildekt bak forsiktige varianter av «opplysningsplikt» og «samfunnsoppdrag», dernest tiltakende brutalt og offensivt. Man burde tatt hintet da NRK og TV2 kappløp om å sende den første terrordokumentaren. NRK vant, og sendte sin første dokumentar lørdag 06. august. TV2 to dager senere. Så valgte både TV og aviser å dekke begravelsene. Nært. Mennesker i sjokk og dyp sorg. En tilstedeværelse som savnet enhver blygsel. Samfunnsoppdrag? Nei, rent salg.
Men de to kanskje aller drøyeste eksemplene på brutal publiseringsskikk satt begge på hver sin måte standarden for hva vi kunne vente av dagspressen det kommende året. Først VGs fotoreportasje fra politiets rekonstruksjon av terroren på Utøya (13.08.11). Visuelt konstruert som en actionthriller og midt i trynet på enhver med sans for det moderate. Ifølge PFU rett og slett «viktig journalistikk» og full applaus.
Det neste om mulig ennå verre: Dagbladets sak om kjendiser Breivik hadde møtt på byen (23.08.11). For lenge siden, og helt uten relevans. Selvsagt forsidestoff. PFU fortsetter å applaudere det de anser som svært godt håndverk. Og apropos forsider, om ikke Dagbladet var ledende også på meningsløst Breivik-stoff, hvilket de selvsagt er, så toppet de det med antallet forsider med massemorderen. På 36 av 54 mulige forsider etter 22. juli. Og tro det eller ei, ifølge PFU har forsidebruken intet med presseetikk å gjøre.
Skjønt, forside … Noe av det første man lærer som journaliststudent er at det i dagspressen knapt er noe som heter forside. Det heter salgsplakat. Man lærer videre at det som selger mest aviser er bilder av en strålende sol. Altså ikke underlig at dagspressen i tide og (som oftest) utide drar fram nettopp en sol. Det er med dette bakteppet man skal tolke bruken av Breivik på forsidene. Ikke som journalistikk, ikke som samfunnsoppdrag, men som rent salg.
Og når rettsprosessen nærmerseg med onde skritt, hva er da mer naturlig enn at tabloidene kjører full frontal med nytt oppkonstruert skvip? Eller hva sier du til en Watergate-lignende avsløring av typen «Dette var Breiviks beste nettvenn» (Dagbladet, 09.04). Full forside. Eller «Dette lo Breivik av» (Dagbladet nett toppsak, 11.04). «Samfunnsoppdrag» er blitt begrepet hvormed man tryller enhver kommersiell publisering om til en etisk utøvelse. En fornærmelse mot leserens intelligens.
Man kunne beklageligvis holdt på lenge med å ramse opp ukesferske eksempler, men poenget er tydelig nok: Kampen om å tvinge fram Breivik som en salgbar kjendisfigur til allmenn kommersiell bruk er over. For salg er nøkkelordet her. Aviser skal selges, nettsider besøkes og annonsører tiltrekkes. Journalistikken er underordnet. Dagspressen vant en knusende seier, med oppsiktsvekkende god hjelp av PFU. Som egentlig skal bry seg om faget og etikken, ofte i konflikt med kommersielle hensyn. Denne gangen har PFU bidratt til journalistikkens svekkelse.
Som relativt fersk mann i pressen må jeg medgi at jeg var en av dem som ble oppriktig sjokkert da avisene satte i gang masseproduksjonen av Breivik-stoff. At norske medier har nærmet seg kontinentets aller verste sladderpresse har vi kunnet observere i årevis. At denne trenden har akselerert ganske kraftig er heller ingen hemmelighet. Men når toneangivende medier begraver etikken og gjemmer seg bak floskler, er noe virkelig galt.
I den kommersielle konkurransens ubarmhjertige hverdag overser man grunnleggende etiske pressenormer. Og viktigere: man overser enkel, normal anstendighet. For ikke å nevne det ubetydelige hensynet til pårørende og overlevende.
At man glemmer andres følelser og pårørendes opplevelse kan forstås ut fra en hurtig og instrumentell medievirkelighet. Men at man glemmer pressens grunnleggende etiske spilleregler er direkte useriøst. For det er delvis derfor de eksisterer, nettopp for å hemme kyniske markedskrefters kontroll over faget og overambisiøse journalisters samvittighetsløse fremferd.
Tabloidene benekter selvsagt alt, uansett. Og selvforsvaret blir dobbelt vondt når man snur presseetikken på hodet og forsvarer seg bak den. Man forsvarer seg med det man har brutt. Enkelt å gjennomskue for den jevne borger, men på pressefolk kan argumentasjonen underlig nok fremstå både finurlig og klok. Det er derfor den benyttes. Og det er nettopp her PFU skulle vært på banen, med muskler og krutt. For intet er mer destruktivt for journalistikken enn uthuling av etikken.
At PFUikke reagerer er blitt normalen, og nok et bevis på at utvalgets medlemmer beskytter sin egen kaste. I så måte et endelig tegn på at vi sårt behøver ekstern og forsøksvis uhildet hjelp til å vurdere pressens handlinger. Bukken passer ikke bedre på havresekken selv om den gir nye navn til seg selv og sekkens innhold. Utvalget og pressens gjensidige støtteforhold forsterker pressens ufine tendens til arroganse og selvrettferdighet.
Men i påvente av rettssaken fins det heldigvis lyspunkter i mediebildet. For i VG og Dagbladets illeluktende terrorskygge har både Aftenposten, Dagsavisen, Klassekampen og Vårt Land i det store og hele bedrevet klassisk, nøktern journalistikk. Med enkelte unntak. Det er også god grunn til å forvente en forholdsvis sober dekning fra både TV2 og NRK. For på tross av enkelte groteske feilskjær fra sistnevnte, og med unntak av begravelsene, har man tilstrebet god, saklig rapportering.
At avis er business kan ikke sjokkere oss. Men at redaktører og journalister misbruker presseetikken for å forsvare kommersiell bruk av massemorderen er støtende. Og akk så skuffende for de av oss som fortsatt anser journalistikk som et verdig og betydelig yrke.
