Bjarne Håkon Hanssens pengegave til Kirkens Bymisjon er et overtydelig journalistisk hint: Sjekk ut de private, religiøse gigantbedriftenes forhold til stat og kommune.
Bjarne Håkon Hanssens gave til Kirkens Bymisjon i 2009 var raus. 60 millioner. En personlig bestemt gave ingen andre fikk konkurrere om. Jeg var ikke alene om å reagere da han trakk dette opp av hatten. Svært mange er klar over ufine koblinger mellom den religiøse omsorgsindustrien og kommune og stat. Det underlige er at vi måtte vente til 2012 for å se det i nasjonale medier.
På pressekonferansen i Kirkens Bymisjons lokaler våren 2009 presenterte Hanssen to ting: 1. Voldsom pengegave uten prosess. 2. Et rusutvalg, ledet av faren til sjefen sin, Thorvald Stoltenberg.
Helheten i dette var smått absurd. Såpass at det var vanskelig å skjønne at direktoratet eller Oslo kommune kunne ha støttet det. Hvilket de selvsagt heller ikke gjorde. Det sitter tross alt utdannende folk der. Jeg forsøkte forgjeves å bringe aspektet frem i dagspressen. Men den gangen var ikke tildelinger på medienes agenda. Det ble med debattinnlegg og lederartikkel, uten nevneverdig respons.
Men jeg rakk å stille spørsmål på pressekonferansen: Hvorfor var det slik at ingen andre enn Bymisjonen som hadde fått sjansen til å prosjektere opp mot så store midler? Resultat: En offentlig ydmykelse av Hanssen våpendrager, selveste «faren til Jens». Jo, takk for sist.
Da Dagbladet gravde frem den første saken om Lysbakken kan de ha stått for årets viktigste journalistiske handling. Vennetjenester, tildelinger og maktmenneskers tøylesløse kameraderi har altfor lenge fått leve i skyggene. Men nå værer pressen blod, la oss håpe det varer lenge. Noe det dessverre sjelden gjør. Det er tross alt ikke lenge til Grand Prix og Fotball-EM.
Men før det blåser over i glemselen har de mest muskuløse redaksjonene både en gylden anledning og en plikt til å forfølge tilsvarende saker. Det er ingen hemmelighet at det fins et hav av dem. I dette havet er omsorgsindustrien den reneste gavepakke. Rus, psykiatri og arbeid med vanskeligstilte. Kommunale tildelinger over hele landet. Basert på magefølelse, vennskap, sedvane og latskap.
For ja, Hanssen-pengene kan ramme Kirkens Bymisjon. Er det ikke flott at noen tar ansvar for de som trenger det, spør du? Svaret er svært enkelt: Nei. Se for deg et annet sykdomsfelt basert på religiøse, frivillige organisasjoner. Absurd og uverdig? Ja, det kan du vedde på.
Vi har et knippe religiøse gigantbedrifter som lever av rusomsorg. På kommunenes og statens nåde. Landets narkomane, alkoholiserte og fattige er kort sagt avhengige av en religiøs, privat sektor for den hjelpen de har krav på. Sektoren har i tiår blitt styrt av vennskap, monopol og maktposisjoner.
De fleste har ikke mage til å kritisere organisasjoner med Godhet og Nestekjærlighet som merkevare-markører. Forsøk, så merker du sinnet som møter deg. Men legg nå sentimentaliteten vekk, dette er forretninger som alt annet. Bygget på markedsføring, inntjening, tilskudd.
Bymisjon-gaven fra helsedepartementet bør være et hint: Sjekk ut omsorgsindustrien og de private, religiøse gigantbedriftenes forhold til kommunene og staten. Her ligger det gull og venter på journalister med litt tid, litt dømmekraft og ikke minst, tillit og støtte fra redaktøren.
