Pressens faglige utvalg gjør sitt ytterste for å legitimere søppeljournalistikk. Behovet for et eksternt utvalg uten pressefolk har aldri vært større.
Torsdag 15.12 var en viktig dag for journalistikken. En potensiell merkedag for redelighet og objektivitet. Det var dagen da pressens dekning av Utøya og Breivik skulle prøves i pressens egen «domstol». Noen skulle sette grenser. Etter få minutter av det livestreamede møtet forsto man hvor det bar. Full seier for søppeljournalistikken.
Mangler ryggrad. La oss starte med forventningene før møtet. Det var enkelt å forutsi at VG, Dagbladet og NRK ikke kom til å dømmes på noe punkt. Kanskje Dagsavisen og Aftenbladet, men ikke de store. Til det har PFU alt for lite ryggrad, særlig i saker med så stor oppmerksomhet. De innklagede sakene var av ganske forskjellig karakter.
Les mer mer hos PFU.
Og selvsagt ble de store tabloidene og statskanalen frikjent. Dagbladets voldsomme forsidebruk av terroristen har vakt oppsikt, og skapte undring hos publikum og sjokk hos pårørende og overlevende. Men utvalget har overhodet ingen problemer med det, og syns sågar ikke spørsmålet engang er relevant. Publikums reaksjoner på forsider har ingenting med presseetikk å gjøre. Nei vel.
Om konklusjonen er spesiell, er «resonnementet» bortimot unikt: Utvalget mener at mengde ikke kan bedømmes. Fordi det er vanskelig å sette grenser for hva som er mye og hva som er lite (ja, seriøst). Dagbladet trykket Breivik på 36 av 54 forsider etter terroren, hvor av 27 var hovedoppslag. Hva som er vanskelig å forstå av denne mengden må man sitte i PFU for å begripe.
Dagbladets «sak» om kjendiser som møtte Breivik på byen er man rent ut imponert over. Tabloiden har et spesielt ansvar i å «dissekere» Breivik, hevder man. Ja, de går ennå lengre, de syns synd på Dagbladet, og mener fokuset på forsidene har overskygget løssalgsavisens utsøkte journalistisk. Det er nesten så man blir rørt. Man må jobbe i norsk presse for å ikke se det enkle faktum at Dagbladet valgte å publisere spekulative forsidebilder for å selge flere aviser.
Videre makter man påstå at VGs krigsfilm-dekning av rekonstruksjonen er ikke bare akseptabel, den er en viktig dokumentasjon. Da vet vi det, vi surmagede, som kom i skade for å reagere med vantro da VG kjørte rekonstruksjon som en veldesignet og «eksklusiv» krimkampanje. Det var verken usmakelig eller søplete, det var tvert imot viktig.
PFU går faktisk om mulig ennå lengre enn VG selv i å forsvare publiseringen, og mener VGs forside etter rekonstruksjonen på utøya representerer et ekstra hensyn til ofre og etterlatte. Fordi det var et ennå sterkere foto inne i avisen (ja, seriøst). Utvalget konkluderer kjekt med at «Dette er etterforskningsskritt av offentlig betydning. I tillegg har avisen foretatt de nødvendige presseetiske vurderinger». Da så. Ingen grunn til å vurdere noe som avisen allerede selv har vurdert.
Søppel er ok, sier PFU. Vel, de stopper ikke der, og skryter nærmest uhemmet av det eminente journalistiske arbeidet gjort av Dagbladet og VG. Visste man ikke bedre, kunne den surrealistiske seansen gi inntrykk av at de to tabloidenes Breivik-dekning var helt spesielt god. Ærlig talt, for noe sludder. Et PFU uten noen moralsk ryggrad, objektivitet eller innsikt i publikums opplevelse bidrar til å gjøre norske tabloider mer kontinentale, i aller verste betydning.
På spørsmålet som gjaldt tabloiders økonomiske motiv for å forsider av Breivik, konkluderte utvalgets leder med at aviser selvsagt ønsker å gi sine aksjonærer avkastning. For henne er det såpass åpenbart at hun avfeide spørsmålet som irrelevant. PFU har altså slått fast at motivet om å generere inntekt er en fullt ut legitim journalistisk drivkraft. Uavhengig av virkemiddel.
Habilitet. Det er umulig å diskutere PFU uten å nevne habilitet. Detaljene er egentlig underordnede, så vi holder oss til noen få:
* Utvalgets leder Hilde Haugsgjerd mente seg fullt ut habil til å vurdere tidligere kolleger. Som tidligere sentral medarbeider i Dagbladet, ansvarlig redaktør i Dagsavisen og styremedlem i Norsk redaktørforening skulle hun selvsagt ha forlatt rommet under størstedelen av møtet. Men slik fungerer ikke PFU.
* Tre av medlemmene sitter i styret hos presseorganisasjoner (Norsk journalistlag og Norsk redaktørforening). Uansett sak sitter disse tre medlemmene altså til enhver tid på vegne av innklagede kolleger og miljøer. Uproblematisk hos PFU.
(For ordens skyld, nåværende medarbeidere i Dagbladet og Aftenbladet forlot rommet under behandlingen av sine respektive arbeidsgivere.)
Detaljene er som sagt underordnet, fordi selve utvalget i sitt vesen er såpass internt, kollegialt og pressenært at kredibiliteten er nær null. Et hvilket som helst tilsvarende fenomen i byråkrati eller det offentlige ville skapt reaksjoner. Hos pressen.
I sum fremstår PFU som grunnleggende ute av takt med vanlige mennesker, og egentlig kun ute etter å forsvare seg og sine. Behandlingen av terror-sakene fremstår som en tåpelig ordlek der utvalgets eneste reelle funksjon er å forsvare venner og bekjente. Det er så man skulle ønske utvalget i det minste gjorde et kunstig forsøk på å skjule sitt kollegiale forsvareroppdrag.
Torsdag 15.12. var en viktig dag for journalistikken. En potensiell merkedag for profesjonalitet i et yrke som sårt trenger grensesetting. Slik ble det ikke. Det var så man knapt kunne tro hva man hørte. Enkelte av diskusjonene fremsto som direkte uprofesjonelle, og nærmest useriøse. Ikke bare vant søppeljournalistikken på alle punkter. Den ble også hedret med ros og hyllest.
Tiden er kommet for eksterne utvalg. Sammensatt uten åpenbare habilitetsproblemer, vennskap og økonomiske bånd dypt inn i Medie-Norge. Bevar gjerne PFU, styrk det og bygg videre på all kunnskapen medlemmene besitter. Fordi enkeltpersonene er ytterst kompetente og erfarne. Som vaktbikkjer mot seg selv og sine venner er de derimot bortimot meningsløse. I tospann med et eksternt motstykke kan dog utvalget igjen finne sin mening.
